Dere som har barn over 1 år og ikke skal ha flere barn...

[Anonym bruker]

Hva tenker dere om å aldri skal ha en baby igjen??? Er det en trist tanke, eller en deilig tanke?

 

Når jeg sitter med snuppa mi på 4 måneder i armene, så kan det hende jeg blir skikkelig trist av å tenke på at hun en gang skal bli stor. Nå nyter jeg henne for det fulle selvsagt. Vet at hver alder har sin sjarm, men hvordan skal det bli den dagen de ikke er kosete små babyer lenger???? Kjenner at jeg gruer meg...

 

Er det sånn at man blir trist av å se tilbake på babytiden og at man ikke skal få den igjen?? Eller er det bare mer et savn, og ikke en tristhet?

 

snakk om at jeg tar sorgene på forskudd!! =)

 

Ble kanskje et knotete innlegg, men bare lurer.

 

[Anonym bruker]

nå må jeg jo si at min minste er 9 mnd. men har en på 10 år, en på 8 år og en på 3 år, og nå vet jeg at jeg ikke skal ha flere.

 

jeg syns det er vemodig men godt at barna blir store, for alternativet er forferdelig trist. Jeg har heldigvis store barn også og ser hvor mye de også gir, som ikke babyen gir. Med andre ord så syns jeg, og har alltid syntes at mine barn alltid er akkurat passe store=) nyt barnet ditt du

jeg syns det er vemodig ja, men veldig godt å se at de vokser seg til, utvikler seg som de skal og former sitt eget liv og sin egen identitet.

 

men håper i all stillhet om å få bli bestemor når mine barn er gamle nok til å få sine barn...slik at jeg igjen kan kose meg med en liten babyvenn i armene mine=)

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på snart 13 mnd og jeg er FERIDG med å få barn...har jo da også en datter på 6 år

Han sønnen min er så vanskelig å ha med å gjøre,ja stygt å si gjerne,men sånn er det! Og det har ødelagt all lyst på å få nr 3....

[Anonym bruker]

hvorfor er han så vanskelig, på hvilken måte??

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente som straks er 3år og ikke sikkert hun får søsken, ikke fordi vi ikke vil men fordi vi kanskje ikke kan, strevde lenge før vi fikk henne.

 

Noen ganger griper panikken meg litt, mens andre ganger synes jeg det er deilig å slippe alt babystyret.

 

Nå har jeg ei skikkelig kosejente enda jeg da, så får ikke for lite kos av henne akkurat, for ikke å snakke om alt det morsomme hun klarer å si i løpet av en dag

 

Hver alder har sin sjarm som du sier og av den grunn har jeg klart å slått meg til ro med at hun kanskje blir det eneste barnet vårt, heller leve livet med henne til det fulle enn å hele tiden lengte etter noe som kanskje ikke kommer, får hun søsken er jo det bare en super bonus

[Anonym bruker]

HAn kommer med sytelyd hveeeer gang jeg går 1 meter vekk ifra han,skal klatre over alt,men får ikk elov,og da klikker han rett og slett,kaster seg ned på gulvet og blir kjempesint,osv....sukk....datteren min var ikke sånn!

[Anonym bruker]

Jeg som svarte under deg, datteren min var akkurat sånn når hun var 13-14mnd.

Super seperasjonsangst i forhold til meg noen mnd, klatra overalt uten å få det til eller lov og var hylesint hele tida.

Gikk over etter noen mnd og kosejenta kom tilbake etterhvert når hun mestra gåing, klatring og ikke minst at jeg var vekk litt.

[Anonym bruker]

Virker ikke som det er separasjonsangst heller ser du,for når det kommer andre på besøk så vil han heller sitte på deres fang :S Jeg tror han er lei av meg!

[Anonym bruker]

Nei, føles ikke trist i det hele tatt. Joda, kos med baby, men også slitsomt og mye arbeid, så når man har had noen runder med babytid og nattevåk så blir i hvertfall jeg mettet. Koser meg gjerne med å holde og dulle med andres babyer nå, men blir ikke frista selv, kjekt å låne litt, og kjekt å gi tilbake igjen. Vil ha litt krefter til å nyte gleden ved å bli bestemor engang også, blir vel å trille turer, stelle og dulle endel da også regner jeg med.

[Anonym bruker]

Det er også en mulighet, for så fort jenta vår starta i bhg blei det mye bedre,

[Anonym bruker]

Før jeg leste det du skreiv om å bli bestemor så tenkte jeg faktisk det:)

Når man har kommet så langt som at det å kose med andres babyer og synes det er greit å kunne levere de tilbake, ja da har man kommet dit hen at å få flere unger selv ikke er en trang, men er klar for bestemorrollen, selv om den sikkert er langt fram i tid

[Anonym bruker]

Håper det blir bedre med lillegutt også,for jeg virkelig elsker gutten min,men han er litt slitsom!

[Tommage♀♂]

Sønnen min var (og er kanskje litt) sånn. Skapte seg galmann hver gang han ikke fikk viljen sin, og av og til uten åpenlys grunn også. Kastet seg i gulvet for hver minste ting, hysterisk sinna. Gråt hele tiden som baby, og dette gikk da over i raseri ettersom han ble større.

Mistet helt lysten på å ta ham med ut blandt folk. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt episoder på butikken når han er med... FLAUT!

 

Samtidig er han veldig kosete og kjærlig. I løpet av det siste året har han blitt mye roligere. Han har problemer med språket, men det kommer seg, og det letter nok også litt=) Nå for tiden er det sjelden anfall, vi vet at han trenger sine rutiner og prøver å tilrettelegge mest mulig. Prøver også å være konsekvente, sånn at han vet hvor han har oss.

 

Storesøster er en helt annen type, rolig og snill, så jeg kan ikke helt forstå hvor lillebror har lynnet sitt fra. Men nå er han snart 3 år, og han er langt fra så krevende som før. (Jaja, snart kommer vel trassalderen, haha)

 

Poenget var:

Jeg trodde også at jeg var ferdig med babyer, kunne jo ikke få flere sånn som lillebror var. Men nå vet jeg at om tingene hadde vært annerledes i forhold til livssituasjon så kunne jeg godt tenke meg en ny baby om en stund! Selv en sånn som lillebror;)

[Ioren]

Jeg har en sønn på 2 år og 3 mnd, og har ingen såre tanker vedr å ikke få flere babyer - tvert imot!

[Sånn kan det gå]

Det er vemodig, men man venner seg til tanken etter hvert . Minsten vår er blitt 4 år nå og nå har jeg sånn omtrent vent meg til at det ikke blir flere små her i huset før barnebarna kommer.

[Anonym bruker]

Jeg savner å ha en baby i hus samtidig som jeg er veldig glad for at jeg ikke har det. Det å kose og tulle med en liten baby er så herlig. Merker det er ekstra deilig når tantebarnet mitt er på besøk, og jeg kjente jeg ble enda gladere når det virket som de ikke var ferdig å produsere slike små. Det er deilig å være tante, nå vil jeg bruke tiden til mine barn som vokser og krever meg på en helt annen måte enn hva de gjorde som babyer.

 

Jeg vil ikke gå gravid igjen pga mange forskjellige ting, men mest av alt oga at min kropp kanskje ikke takler en graviditet igjen. Jeg har mistet nok barn i svangerskap til at jeg orker det savnet igjen.

men meg og min mann er veldig enige om å ikke så flere barn, selv om vi ikke har noen barn sammen. Vi gleder oss over våre barn, men også tantebarn som er mindre enn våre og kommende. Også "presser" vi hu eldste til å sette igang produksjon. Vi har fryktelig lyst til å bli besteforeldre, og for meg blir det feil å ha barnebarn som er eldre enn mine egene barn. Jeg vil ha masse tid til å bruke på barnebarn, de skal bli dullet og skjemt litt bort. Akkurat slik som mine nå blir av sine besteforeldre.