å skjule barns feil ved kontroller

[den-rare-kattedamen]

Litt om min bakgrunn først: Mitt første barn er en gutt, han er nå snart 8 år og er under utredning for asberger og torrets syndrom. Når han var rundt året begynnte jeg å ane at noe var feil. Dette ble stdig mer synlig og når han var 3 1/2 år hadde han bare 10 ord, men det var bare 4 av disse ordene fremmede skjønnte. Som liten tenkte vi at han var sta og ja hva skal jeg si...vi så på det som noe positivt. Det er gutten sin som ikke lar seg pirke på nesen det. I ettertid har vi skjønt at det vi så på som særhet og personlighetstrekk var symptomer på ting. Det har vært en lang og lærerik vei. Med veldig mye testing og eksperter. Og vi er foreldre som leser oss opp på ting, og er intresserte.

 

Jeg har med tiden snakket med mange foreldre, og veldig mange blir irriterte fordi helsestasjon og barnehage henger seg opp i ting som de mener er helt tullete. Jeg har prøvd å forklare at vis det blir mange nok slike småting kan det være tegn på at ungen trenger hjelp eller at noe er feil. Senest i dag snakket jeg med ei venninne som hadde hatt dattera si på 4 årskontroll. Helsesøstra var bekymret fordi hun holdt arket feil når hu tegnet.....jenta hadde laget ei ny tegning på helsestasjonen og da holdt hu arket riktig. Så ler mora og sier til meg. Da fortalte jo ikke jeg at hu holder arket feil hjemme og for dette er jo bare tull og henge seg opp i. Og det er jo helt teit. Jeg vet ikke hvorfor helsesøstra er bekymret pga dette men la oss si at kan være et tegn på lese og skrivevansker.....Det måtte da være bedre å få hjelp fra starten av enn å måtte vente i det uendlige....For det skal man være klar over det kan ta mange år å stille en diagnose eller få riktig hjelp. Og så sitter oppegående mennesker å lyver om sine barns svakheter. Er ikke så lenge siden jeg hørte en mamma bli rimlig forbannet når avdelingslederen i barnehagen foreslo at dattera trengte logoped. Synes folk det er flaut å få hjelp? Er det flaut å ha et barn som trenger hjelp?

 

Helsestasjon og barnehage har visse retningslinjer for hva de skal være obs på. Og jeg mener at vis det viser seg at de tok feil skal man være glad men vis det viser seg at de har rett i sine bekymringer så er det jo bra det blir oppdaget. Ting forsvinner ikke av seg selv. Det baller på seg.

[Ranveig R]

Eg er så einig, så einig!

 

Eg må innrømme at den første gongne jenta vår blei henvist til barneklinikken for vidare undersøkelser blei eg kjempebekymra og syntes det kanskje var unødvendig og teit, men då eg fekk roa meg ned innsåg eg jo at det er klart at det er bedre at eit barn som treng hjelp blir fanga opp (sjølv om kanskje mange blir unødvendig undersøkt i prosessen), enn at det går så lang tid at det blir vanskelegare å "rette opp skaden". Så etter det lille lyset gjekk opp for meg har eg tatt imot alle undersøkelser og utredningar med opne armar, for vi meiner jo det er noko som ikkje er heilt riktig, og viss jenta kan få hjelp er det jo fantastisk.

 

Synest det er utruleg merkeleg med folk som bagatelliserer små "feil" med barna sine, men det er vel ein slags forsvarsmekanisme¨, "Det kan jo ikkje vere noko feil med MITT barn!" Men merkeleg er det likevel. Ein burde jo tenke "VISS det er noko gale med mitt barn må det få hjelp så snart som mulig!" Og heldigvis tenker dei fleste av oss slik...

[Gjest Filifjonka]

Jeg er veldig enig med deg. Det må da være bedre å få en henvisning og utredning hvis helsestasjonen eller barnehagen e bekymret, enn å feie problemene under teppet. I det siste tilfelle vil det uansett dukke fram igjen, før eller senere, og gjerne ha blitt mye større.

 

Også tenker jeg at hvis utredningen skulle vise at det ikke er noe galt, så må da vel det være greit også. Da har man jo fått klar beskjed fra ekspertisen om at det ikke er noe å bekymre seg for da.

 

[aimai]

Heilt enig med dere.Syns synd på barn som har foreldre som overser sine barns problem. Vondt å sjå barn slite. Eg for min del har opplevd det mot satte. Blei ikkjej hør av helsepersonell, fekk bare ein klapp på skulder med beskjed om at det var bare å ta tida til hjelp så ordnar det seg. Noko det ikkje gjorde:((( Enden på visa var at min sønn mista synet. Bedre å få sjekka ein gong for mykji enn ein gong for lite er mim meining

[Mandalas]

Jeg er også så enig med deg! (Og har også en gutt med asperger og tvangssyndrom). Jeg forstår ikke hvordan folk kan bli sinte når fagpersoner forelsår mer stötte til barna dems. Her har vi foreldre fått kjempe ganske alane for å få hjelp til vår sönn og jeg föler nå at jeg hadde blitt kjempeglad om vi hadde en helsesöster, bhgansatt eller hva som helst som kjempet med oss og stöttet oss..

Og det er jo så viktig å få hjelp tidlig, jeg forstår ikke hvordan så mange foreldre kan väre imot det..

[lillesøster skal bli storesøster]

Enig med dere her.Jeg kjemper og har kjempet i mange år med å få min sønn utredet. Jeg vet at han feiler noe, bare ikke hva det er, tror han har adhd, add eller er hyperaktiv, har hørt det er noe som heter det og. Jeg har diskutert saken med barnehagen mens han gikk der, men fikk bare tilbake at han er ikke vesentlig mer urolig enn de andre guttene på hans alder. Har tatt det opp med læreren på skolen, men hun sier at så lenge han er med faglig, så er det ikke så mye hun kan gjøre. Hun spurte om hun fikk ta inn noe team... om det var ppt eller noe for en tid tilbake, noe jeg selvfølgelig sa ja til, men ingen vil ta han til utredning. Har vært i kontakt med helsestasjonen i juni hvor jeg fyllte ut et sjema ang dette. Har ennå ikke hørt noe.

Har også tidligere vært i kontakt med ppt, men de så ikke at han var noe problem da, de så at det var vi foreldre som hadde et problem, og vi gikk til flere timer hvor vi skulle lære å sette grenser for han ol. For gutten kunne jo både lese og skrive i en alder av ca 6-7 år. Han er 9 nå.

 

Blir så frustrert, og måtte bare få det ut, beklager å bruke din tråd

[metaMORfose]

Som barnehagearbeider i mange år har jeg ofte sett dette. Mange foreldre ser ikke sine egne barn på en realistisk måte, de lager seg et bilde av perfeksjon isteden. Det bør ikke være store, avvikende ting, men små ting som at barnet snakker "babyspråk" for å oppnå noe hos foreldrene - foreldrene nekter at det skjer. Det kan være vi ser at barn gråter seg til ting, ettergivende foreldre, som samtidig søker råd fordi barnet er "vanskelig".

 

Og så kommer de mer graverende feilene der barn eks trenger PPT av en eller annen grunn. Det kan være at foreldrene kjenner noen i ppt og ikke vil søke hjelp der av den grunn, og blåser i å få hjelp av den grunn. La humla suse, liksom.

 

Så er det de som er i total fornektelse og ikke ser at barnet sliter. Jeg har mer enn en gang blitt kalt inn som styrer for å i utgangspunktet støtte ped.leder, og så har jeg måttet slå i bordet for å få foreldrene til å høre. Ofte er det mødre som er verst å nå frem til, fedre er ofte mer løsningsorientert.

 

To ganger har jeg sågar kontaktet barnevernet fordi foreldrene ikke ville søke hjelp til barn som tydelig trenger hjelp.

 

Jo tidligere man søker hjelp, jo mindre blir ofte problemet.