Blir så lei meg :(

[nov08 og får nr2 i feb 2010]

Er så innmari lei. Har en hysterisk mor og far ,som ikke helt aksepterer at jeg har egne meniger. Min samboer og jeg har ikke bestemt oss for hvem som skal passe sønnen vår mens vi er på sykehuset og føder. Vi vil nemlig ikke at noen skal vite at vi er på sykehuset og får barnet( uten om dem som passer sønnen vår ) , men mine foreldre mener jeg er kjempe egoistisk, sta, urettferdig, setter dem tilsides når jeg sier dette. Min mor kan nemlig ikke holde på hemligheter, og hadde enten tatt ringe runden til alle og sagt at nå var vi på føden, eller ringt til alle og gitt hint om at vi var på føden. Jeg synes de må respektere vårt valg, men får så innmari dårlig samvittighet overfor dem og.

Det skal riktig nok sies at jeg hadde en tøff fødsel forrige gang. Fødselen var forsåvidt grei, men endte med haste KS etterfulgt av 2 operasjoner for og stoppe blødninger. Mistet alt blod, og var rett før de måtte fjerne livmora mi. Skjønner at de er redde for no lignende denne gangen. Men jeg har prøvd flere ganger og forklare at jeg har nok med meg selv under fødselen og vil ikke bekymre meg over va de hjemme sitter og tenker på når de vett jeg er på føden. Det viktigste bør jo være at jeg og sambo slapper av under fødselen, og ikke får panikk. Men det er ikke de enige i. Er det ikke de som er egoistisk?? eller har de rett ?? Nå har de fått meg til å grue meg , fordi jeg sårer dem. Men det er jo for f... meg ikke dem som skal fø. Vi har lyst å overaske allesammen , med at nå er det over, å at jeg skal få muligheten til å ringe mor og far selv denne gangen, men er tydligvis dem det dreier seg om Blir bare så lei .. Sambo føler han ikke er god nok for dem, fordi han blir lett overkjørt av svigermor, og nå er han veldig lei sei . Mor sa nemlig at det var ingen som gav henne beskjed om hva som hadde skjedd med meg(at jeg var bevistlaus, operert osv) så sa jeg , men du forventer vel ikke at en som nettopp har blitt pappa, ser når jeg detter vekk, aparatene bare hyller rundt ham,og han roper på hjelp. får gutten i neven, og blir vist inn på et rom grinende og ikke aner hva som skjer med meg, skal atomatiske tenke nå må jeg ringe svigermor å i hvertfall ikke når det er du som sto som nærmeste pårørende sa jeg til henne. Det er jo derfpr vi skriver opp en pårørende utenom far sier jeg, for at han skal slippe det i en sånn situasjon , men at sykehuspersonalet tar seg av det.....

 

 

 

Er bare så frustret over dem nå, blir så lei meg når de ikke forstår.

 

Ble litt langt og klagete, men takk for bryet med at du leste syte mitt

[Myy]

Jeg skjønner deg godt, og er helt enig med deg! Dette er deres valg og ikke dine foreldre sitt. Moren din er nok bare bekymret for deg fordi hun er glad i deg, men virker noe trangsynt om hun mener at dere burde husket å ringe dem slik ståa var på sykehuset ved din første fødsel. Dere er i mine øyne ikke egoistiske, det er det heller dine foreldre som er. For hva skulle det vel hjelpe å ringe dem? Du er jo på sykehus i de beste hender. De kunne jo ikke ha fått gjort noe for deg om du fikk komplikasjoner under en fødsel uansett....

[sailor m1+2prinsesser :-))]

uff ja det er ikke greit. godt du får øvd deg på å være litt hard. vet lite om din mor, menkjenner min egen og føler det av og til på samme måte vil ha ting for meg selv liksom. når det er sagt kanskje du kan prøve å tenke at det kanskje virker egoistisk fra hennes side for deg. men tenk at du fortsatt er hennes lille jente som hun er utorlig glad i og redd for. det var traumatisk sist og hun er kanskje like livredd for hva som skal skje denne gangen. en mellomting ville jo være at du vil ha dette for deg selv for det er en ekstra påkjenning for deg og føle du må tenke på andre midt oppi det hele. men love (og selvfølgelig holde det) at hun er den første som får vite noe når alt er overstått og vil også bli den som blir kontaktet om noen komplikasjoner skjer denne gangen. gjenta riktignok gjerne hvor travlet og hastverk alt skjedde sist og sambo hadde ikke mulighet å bruke tid på å ringe rundt midt oppi det hele. uannsett hva ville det ha gjort saken annerledes.

vet ikke om det hjalp. men dette snillpike syndrome kan være litt slitsomt av og til, og mor datter forholdet er det jo skrevet flere bøker om så hva som er best er ikke godt å si.

[babyi2010 - fødeklar-]

Huff. Dere er ikke egoistiske. Håper de snart klarer å se det fra deres synsvinkel. Sliter litt med det samme her. Svigermor er helt utrolig til tider med kun å se ting fra hennes side og hva hun vil. Der kan heller ikke hemmeligheter holdes. Det er jo først og fremst dere som får et nytt familiemedlem. Valg som da angår familien er det dere som må få ta. Også skjønne nyheter som at du har født og hva det ble osv.

[nov08 og får nr2 i feb 2010]

takk for svar alle sammen . Godt å høre at jeg ikke er helt på villspor, kan aldri være sikker med så mye hormoner i omløp Vi får prøve og forklare en gang til, men er ikke noe kjekt når de alltid får meg til å få dårlig samvittighet når jeg ikke mener det samme som dem .

[Diddels]

Ååh, det er som å lese om min egen hysteriske mor. Hun legger seg også oppi alt og blir blodig fornærmet om hun ikke er den første som får vite/får se/blir spurt osv. Jeg takler det ved å ignorere alt maset hennes, og heller slå over på noe annet, forklare på teskjemåten atte "men nå har vi bestemt dette, sånn er det, vi syns dette er fint, vi vil ha det sånn, vi er fornøyde på denne måten" Det fungerer faktisk ganske greit, ikke at hun er fornøyd, men det viktigste i denne situasjonen er at du skal få viljen din; står på ditt. Den dårlige samvittigheten går over, når du ligger der midt oppi det uten å tenke på hele verden vet hva som foregår så vil du syns det er verdt det

[mitt hjerte ❤ mitt liv]

Din fødsel, du bestemmer, bom basta!

[TBM28 er lykkelig 4barnsmamma]

 

Forstår deg veldig godt... Har selv en mor som ikke klarer å holde munn.. og de gangene jeg har vært på føden så ringer hu i ett..

 

De gangene jeg har hatt mine bomturer på føden, så gikk tlf i ett...

Var så gale mangen ganger att jeg sa til mannen rett ut at jeg ikke orker og snakke med min mor...

[lykkeligmor til to<3]

Uffda! en kinkig situasjon å være i, skjønner du syns det er vanskelig. Jeg klarer også å sette meg inn i dine foreldres situasjon da, de er vel innerst inne livredde for at det skal skje noe fælt med deg og barnet ditt. Som mor selv kan jeg forstå den. Men uansett så må dette få lov til å være din privatsak, jeg hadde nok valgt likedan i din situasjon. Du er tross alt en voksen kvinne som må leve livet ditt selv, og har med deg mannen din som du tydeligvis stoler på) Prøv å ikke ta deg nær av at de blir fornærmet på dere. Men husk at de gjør det vel på sin litt rare måte fordi de er så glade i dere:O) Da er det tross alt noe positivt i det:O) Prøv å forklar dem at du forstår bekymringen, men at i en slik situasjon må du bare ta hensyn til deg selv og barnet, det er uansett det viktigste at du får konsentrert deg om ditt livs viktigste oppgave under fødselen uten å måtte tenke på foreldrene dine!! Syns ikke du er egoistisk i det hele tatt, sånn egentlig er det nok det beste for dem at de slipper å gå og bekymre seg også Masse masse lykke til, de forstår deg nok innerst inne!!!

 

stoooor klem

[minsin- j27.08.06, j10.04.10]

hei

 

jeg skjønner deg godt jeg.... men jeg kan på en måte skjønne mamman din også. husk at du er hennes barn, det aller kjæreste hun har.... hadde ikke du blitt frustrert og redd hvis det var ditt barn det gjaldt? sitte hjemme å vente på en tlf man ikke vet om kommer? er alt bra med barnet? er alt bra med datteren min? er hun død?

syntes det var litt drøyt av henne å legge dette på din sambo men kanskje hun bare er redd for deg? hvis det var min datter ville jeg vært redd, man gjør alt for sine barn og følelsen av den lille kontrollen man har igjen blir borte er nok vondt. jeg hadde ikke gjort dette mot min mamma, og jeg håper ikke min datter gjør dette mot meg. men jeg hadde også forventet at min mamma ikke skulle fortelle til noen at jeg var på føden....

dette handler om tillitt og respekt.

 

ikke slakt meg for at du ikke fikk det svaret du ville, dette er bare min mening...jeg kjenner jo ikke hele historien deres.

 

[edvina]

Selv om du er din mors datter er du nå en voksen kvinne. Du må bare bestemme deg for ikke å ha dårlig samvittighet. Det er viktig å sette grenser for seg selv, spesielt overfor foreldre som glemmer at barna blir voksne individer på lik linje med andre som de må respektere. Hvis foreldre hadde respektert de voksne barnas valg tror jeg det ville blitt mye mindre familiekonflikter. At du vil verne om din lille familie og bakgrunnshistorien om forrige fødsel skulle bare mangle. Lever gutten din til noen som klarer å holde tett og når du får mer energi etter fødsel, kanskje du kan ta en prat med moren din og fortelle henne hvordan det føles å ikke ha tillit til henne fordi du opplever at hun ikke respekterer valgene dine. Hun handler nok slik fordi hun er oppdratt slik og da er det viktig at du bryter denne sirkelen med å stå på ditt. Husk dette når dine egne barn vokser opp. Det er fort gjort å gå i sine foreldres fotspor!

Lykke til.

[Gjest]

Hei du.

 

Dette er en vanskelig situasjon. Det er en følelsesmessig og stor hendelse for både deg og din mor, på hver sin måte. Det er ikke alltid vi blir møtt og forstått på den måten vi så inderlig ønsker og det kjennes spesielt på deg nå som du står fremfor en så viktig hendelse som du også har sterkt i minne fra forrige gang. Også har vi kanskje en forventning av måten vi vil bli forstått på av våre foreldre.

Det er sikkert en vanskelig påkjenning for din mor også, hun minnes nok forrige fødsel med engstelse, hun er tross alt din mor og selv om våre barn enda er så små er det mye lettere for meg å forstå hvorfor min egen mor har reagert og følt som hun har gjort tidligere.

 

Kanskje du kan prøve å vinkle saken litt annerledes for henne? Det kan være hun ikke helt forstår hvordan dere tenker og hvorfor dere vil gjøre som dere gjør. Jeg husker min mor fortalte så mange at jeg var gravid første gang, jeg var bare 6-7 uker på vei. Jeg ble så sint! Denne gangen fortalte jeg at jeg ikke likte det hun gjorde den gangen og at jeg ikke øsnker å si det til noen enda. Hun respekterte det og det føltes bra og klare å si ifra istedet for å gå rundt og føle på sinnet. Du sier at hun kaller dere for egoistiske, det sårer deg fordi det er ikke din hensikt, men kanskje hun har et behov for å føle seg mer inkludert?

 

Håper dere finner ut av det og at du slipper å ha denne situajsonen tyngende over deg nå før fødselen. Du har nok å tenke på. Skjønner godt at du blir sint og såret over det hun har sagt, men husk at hun bryr seg nok veldig mye, men hun viser det på sin måte. Det er ikke lett. Masse lykke til!