Jeg er så forvirret! Over samboer

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i snart 8år, og har en datter på 9mnd. Vi har det ikke bra sammen, eller dvs JEg har det ikke bra. Han har det nok som plummen i egget, tror jeg, men han vet liksom ikke hva han går slipp av.

 

Han er et menneske som ikke har store følelser, mens jeg er et følelsesmenneske og lever av å være litt sprelsk og full av glede (vanligvis). Jeg har opplevd en del i livet mitt, selvom jeg er ung (24 og han 27). Når jeg var 14år opplevde jeg å være nær døden i en

ulykke, og det har satt sitt spor. Jeg fokuserer på det positive og har en del gode venner som stiller opp, i.o.m at jeg har håndplukket de jeg vil ha i livet mitt.

Han er sånn som tar til takke med alt, og ikke vurderer ting så nøye. Han er ingen person som kunne gått ut å hatt det koselig, nei, han vil sitte hjemme og alt er "skummelt".

 

Her hjemme ser deet alltid bomba ut. Og når han f.eks har rygget kjøkkenet, så ser det fremdeles ikke ut i mine øyne. Skal han rydde så setter han ting til side å lager en sti, da er det ryddig for han.

Jeg vasker mine, jenta og felles ting, mens han må ta ansvar for sitt eget (èn av mange eksempler). Men i flere måneder har han hatt to fulle skittentøyskurver og to fulle ikea bagger på badet som begynner å stinke. Jeg har vært grei å foreslått å sortere det sammen med han, men han driter i det.

 

Vi kan sitte ned å snakke sammen, vi kan ha dype samtaler og bli enig i struktur og planlegging av hverdagen. F.eks å handle inn for en uke av gangen. Alt er så bra der og da, men dagen etter er alt totalt glemt.

 

Jeg har også foreslått at vi burde gå ut hvertfall èn gang i mnd å spise, bare oss to. Jajaja, det er såå bra der og da. Men skjer det? Ikke hvis jeg ikke tar tak i det 5 ganger til.

 

Sånn har jeg hatt det i noen år, og jeg orker ikke mere. Han legger alt som heter ansvar over på meg, og nå er jeg sliiiten!

 

Noe av det verste er at jeg igår satt å sa til han at jeg ikke klarer å kjenne noen sterke følelser for han lengre. Og det virket ikke som han brydde seg. Og for en uke siden prøvde jeg å hive han ut, men han nektet, for han ville heller løse problemene. De problemene har jeg prøvd å løse med han i flere år uten at han har hørt på meg eller tatt meg seriøst.

 

Har så lyst til å dra, kan jeg det? Min familie bor på ander siden av landet, og jeg har alle mine venner og bekjente her. Og svigerfamilien er jeg veldig glad i!

Skal jeg bli her eller dra hjem?

 

Mest av alt vil jeg at han skal våkne opp, men hvordan? Han trenger et stort spark bak!!

[Anonym bruker]

Det var som å lese om meg og min x-samboer...

 

Han forsto det ikke før jeg faktisk gikk fra ham... Da våknet han og ville gjøre ALT for å få det til å fungere. Men da var det ikke en liten gnist av følelser igjen, jeg hadde gitt opp, og det var dessverre for ham ingen vei tilbake igjen.

Jeg er glad i ham den dag i dag, og har tenkt mange ganger at jeg kanskje skulle ha gitt ham en ny sjanse, men som du skriver - man gir dem sjanser om og om igjen, uten at de fatter det, og til slutt er grensa nådd. Og da er det ingen vei tilbake.

 

Tror ikke det nytter å si det/true om å gå fra ham, for han tror sikkert at han har deg rundt lillefingen. Du må gjøre noe alvorlig drastisk for å vekke han. Flytt fra ham, og heller flytt tilbake hvis han våkner av sjokket.

 

Bortsett fra det har jeg dessverre ingen gode råd - hadde jeg hatt det, hadde jeg brukt de den gangen det var jeg som hadde bruk for de..

 

Lykke til :-)