Føler meg som alenemamma!!!!! Langt

[Studine mevik]

Jeg fikk barn i juni og det var helt topp. Det er fortsatt helt topp, men i løpet av tiden som har gått fra fødsel og til nå så har jeg følt meg mer og mer som alenemor og nå siden jul har det vært ekstra ille. Samboeren min sliter mye med søvn og det har han gjort siden han var ganske liten. Han får ikke sove når vi legger oss for kvelden og kan ligge våken helt til neste morgen. Noe som resulterer i at han sover bort hele dagen. Jeg har prøvd å få han til å forstå at han bare må stå opp og så vil kroppen skjønne at den må hvile på natta etter en stund og i korte perioder så klarer han det, men så kommer han på nattevakt på jobb og da er alt ødelagt. Han har hvilende nattevakter, men får ikke sove og da sover han når han kommer hjem. hvis han ikke er på nattevakter så er det kveldsvakter og da sover han gjerne til han må opp for å rekke jobb og når han kommer hjem så er det natta for meg

 

Nå har det gått så langt at det tærer veldig på meg. Jeg har de siste ukene hatt alt ansvar for både sønnen vår og alt som må gjøres hjemme, i tillegg har jeg til vanlig ansvaret for økonomien som også krever litt tid og planlegging. Nå nærmer det seg slutten for min permisjon og jeg leter etter ny jobb. Når jeg er tilbake i jobb er jeg mer enn noensinne avhengig av at han også bidrar.

 

Hva kan jeg si og gjøre for å få han til å forstå? Føler jeg har prøvd alt

[:::) Frøken Velferdsrett]

har han et yrke der han kan jobbe dagtid?

 

det hadde kanskje hjupet en hel del

[Studine mevik]

Han kan jobbe dagtid, men de få dagvaktene han får tilbud om takker han nei til fordi han må stå opp før han normalt sovner for å rekke jobb

[:::) Frøken Velferdsrett]

:/

 

jeg tenker at det ikke blir bedre før han får snudd døgnryttmen sin. og det får han ikke så lenge han ikke jobber dag gjevnlig og må opp.

 

jeg er som han. eller jeg sover godt. men jeg er en natterangler og sover til langt på dag om noen ikke tvinger meg opp. og da er tvang det eneste fornutige. og tvang i form av dagjobb som gir en "normal" dørnrytme virker ut som den letteste formen.

 

for det kan ikke være din jobb å tinge han til å fungere i et normalt familieliv

[Studine mevik]

Jobben hans og søvnen er jo to problemer som henger sammen. Den jobben han har nå fungerer ikke, men han trives foreløpig godt på jobb og sammen med kollegaer, så er sikkert derfor han ikke gjør noe med det selv. Han har en veldig liten stillingsprosent så vi er avhengig av at han får ekstravakter og det gjør han. Jeg tror det beste hadde vært om han fant seg en ny jobb et annet sted for det kan ta mange år før han har full stilling og enda flere år før han har gunstige arbeidstider

[kokosyklus]

 

Har selv hatt slike søvnproblemer og det er helt jævlig!! Jeg forsøkte også å bare stå opp, klare meg gjennom dagen også legge meg igejn til kvelden. resultatet var et døgn uten søvn. Sov en halvtime før jeg skulle på jobb igjen og der sovnet jeg i en samtale... He he!

 

Søvnproblemer er vanskelig og samensatte.

Det hele løste seg etterhvert da jeg møtte kjærsten min, men da hadde det gått så langt at jeg hadde strøket meg halvvis ut av sykepleierstudeiet og tatt ut permisjon for å bruke ett år på en eksamen jeg hadde søkt om å få ta 4. gang....egentlig var jeg ute av studiet.

Dette varte fra rundt 17-18 år til jeg var 25... Var helt avhengig av å sovne før kjærsten min, ellers ble jeg liggende våken.

 

Prøv å få han til å søke hjelp ved en søvnklinikk, det er ikke like enkelt å løse det selv. Hos meg gikk det jo over ved at jeg gjorde store endringer i livet:

Sluttet å røyke, reduserte kaffe og te, spiste masse frukt og grønnsaker, grove brød og knekkerbrød og kuttet ut all alkohol...Og ikke minst, masse trening.

 

Slike ting er IKKE lett og det er iallefal ikke lett med unger og ansvar i hus.

 

Lykke til:) Skjønenr at du er sliten, men hvis dere i utgangspunktet har det bra synes jeg dere skal forøke å gjøre dette sammen...

[Studine mevik]

Idag når sambo kom fra jobb så tok jeg det opp med han for endte gang og det virker som han forstår hvordan jeg har det, men virket fortsatt ikke som om han kom til å gjøre noe med det sånn av seg selv.

 

Det dreier seg nok litt om stolthet også i forhold til jobben hans. Han har nå jobbet der i over 3år og endelig i høst så fikk han en fast stilling, så selv om det er en liten stillingsprosent så føler han nok at han ikke kan slutte nå. Jeg tenker som så at det går ann å søke på andre jobber og se om det er noe annet å få. Man får ikke en jobb man ikke søker på, men hvis jeg sier det så får jeg bare regla om at han ikke får noe fast med en gang og at han da må begynne på nytt med å bygge opp en stilling et annet sted.

 

Når det kommer til matvaner, rutiner og trening så kunne han helt klart blitt flinkere der. Han spiser en del usunt og har ingen rutiner på når han står opp eller legger seg og trene har han ikke gjort på flere år