Hjertesukk... (langt innlegg)

[Anonym bruker]

Jeg sitter her i dag og føler meg elendig. Jeg føler meg som en elendig mor, og en elendig kjæreste for mannen min. I går på samme tid, følte jeg meg som en god mor, og en relativt god kjæreste for mannen min. Forskjellen mellom i dag og i går, er et besøk hos mannens søster med familie... Jeg dro derfra nedkjørt og deprimert, og følte meg tråkket ned i søla. Slik er det også hver gang vi har besøkt svigerforeldrene mine. Begge steder er de utrolig "flinke" til å peke på alt de mener jeg (ja, JEG - ikke VI) gjør galt med datteren vår, alt de mener jeg burde gjøre annerledes - og da selvfølgelig på deres måte, uavhengig av hva anbefalingene fra ekspertene i dag lyder. For de virkelige "ekspertene", er nemlig dem, i deres egne øyne om ikke annet.

 

Hva er det som gjør at noen syns det er greit å legge ut om alt man gjør feil, og si ting som: "dette må det bli en slutt på" og "du gjør jo ting helt feil"... ? Bare fordi vi ikke har fått et såkalt gjennomsnittsbarn - vår datter har vært lite glad i trilleturer, bilturer osv, hun sovner sent på kvelden, hun vil heller ha pupp enn grøt og annen mat selv om hun nå er 9 mnd (men vi prøver selvsagt annen mat, hver eneste dag), hun våkner veldig lett og lar seg ikke flytte på i søvne - iallfall ikke uten å våkne, og foretrekker å sove sammen med oss - ikke helt alene. Og utfra blant annet dette, trekkes en konklusjon om at jeg gjør alt galt. Og igjen - de snakker om MEG, og at JEG gjør ting galt - barnefaren blir aldri nevnt i den sammenhengen.

 

Det er ikke sånn at jeg gikk rett i kjelleren etter å få kritikk én gang, bare så det er sagt. Det er etter å gjentatte ganger, og hver gang man ser eller snakker med disse menneskene, få høre at man gjør alt galt. I går rant det tydeligvis over for meg. Kritikkbegeret mitt var fullt, og jeg følte meg som en oppbrukt skureklut da vi dro derfra. Og jeg kjenner at det henger godt i fremdeles. Jeg trodde virkelig at jeg er en god mor. Det føltes sånn. Datteren vår virker glad, tilfreds og trygg, vokser godt og har bra utvikling. Faktisk litt kjappere enn snittet, når det gjelder motorisk utvikling, språk osv. Allikevel mener altså store deler av svigerfamilien at jeg gjør alt galt. Jeg føler meg så utrolig elendig i dag... :-( Jeg føler meg trist og deprimert, begynner å tro på at jeg ikke er den gode moren jeg trodde at jeg var, og lurer på hvordan jeg skal kunne bli bedre. Skal jeg trosse min egen magefølelse osv, og gjøre ting på deres måte ? For siden de alltid kritiserer, og det gjelder både svigerforeldrene og svigerinnen med familie, så må det jo være noe i det, må det ikke ?

 

Jeg har god lyst til å si til de at de gjerne må fortsette å komme med kritikk, men at for hver gang de kritiserer meg på noe, så må de også komme med noe positivt. Noe de syns jeg gjør riktig. Men kanskje de ikke synes jeg gjør noe riktig ? Jeg får aldri noen positive kommentarer iallfall, som gir noe inntrykk av at jeg er en god mor. Så derfor begynner jeg nå å tro på denne ensidige negative kritikken, som ser ut til aldri å ende... Og som nå også er utvidet til å inkludere forholdet mellom meg og barnefaren, der jeg tydeligvis også kommer fullstendig til kort når det gjelder å være kjæreste... :-( Og samtidig, midt oppi alt dette, så kan de samme menneskene prestere å si at de håper vi får et barn til om ikke altfor lenge... !??!

 

Dette er vel aller mest ment som et hjertesukk, en ventil for å få ut alle de vonde følelsene som raser rundt inni meg akkurat nå... Dessverre tror jeg ikke det hjelper stort. Og det skremmer meg litt, for jeg har alltid kunnet bearbeide ting ved å skrive ned følelsene mine. Men nå føler jeg meg akkurat like dritt som jeg gjorde da jeg begynte å skrive... Kanskje det også er et tegn på at det er de som har rett - at jeg virkelig er en elendig mor, og en elendig kjæreste ? Uff... nå har jeg det forferdelig vondt... Jeg har god lyst til å snakke med noen om dette, min mor, søster, ei venninne - en eller annen. Men jeg tør ikke. For hva om de sier det samme ? Hva om de bekrefter det jeg frykter og føler akkurat nå ? At jeg slettes ikke er noen god mor, som jeg trodde at jeg er... Tenk om jeg ødelegger datteren min ? Jeg elsker datteren min høyere enn noen annen person i livet mitt, ja - høyere enn livet mitt når sant skal sies - og tanken på å ikke være den moren hun fortjener gjør meg usannsynlig trist. Det knuser hjertet mitt rett og slett. Akkurat nå føles det som om jeg aldri vil klare å riste av meg denne følelsen, og tristheten som følger med den. Samtidig vet jeg at det må jeg bare. For det skal på ingen måte gå utover datteren min dette her iallfall. Hun er en uskyldig part i det hele. Det vakreste som finnes her på jord. Og alt jeg ønsker er at hun skal ha det bra.

[Anonym bruker]

For noen stygge svigerforeldre du har!

 

Hadde kuttet kraftig ned på besøkene dit hvis jeg hadde vært deg - og gjerne forklar dem hvorfor du ikke orker å komme på besøk så ofte. Sånn oppførsel er rett og slett ondsinnet.

[Anonym bruker]

Dette hørtes ikke mye koselig ut. Det er vondt å bli konstant kritisert, spesielt av familoie som heller burde være støttende og til hjelp.

 

Dere kjenner barnet deres best og de aller aller fleste foreldre gjøre det som de mener er best for sine barn. dfet tror jeg absolutt du også gjør..

 

Men en ting jeg kom til å tenke på når jeg leste innlegget ditt var: Hva sier sønnen deres? Din kjæresten og barnets far??

 

Mene r han noe i det hele tatt? Forsvarer han deg? Sier han noe mot sin egen familie eller sitter han og hører på at moren til hans barn blir kritisert??

 

Tror kanskje det beste er om HAN sier fra til sin familie at nok er nok...

 

For ellers tror jeg du kommet til å få et veldig dårlig forhold til dem fremover. Du kommer til å unngå dem...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Og så kan du være kjempebarnslig og kutte ut å besøke/invitere dem, slik at de merker at slik oppførsel får konsekvenser..

 

Men det er nok ikke det rette å gjøre--;-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i dette..

 

Snakk med mannen din, og få han til å snakke med foreldrene sine. Hvis de ikke snur på flisa, hadde jeg unngått å gå på besøk til de. Men det er jo synd det også, siden det går utover barnet som sikkert er glad i besteforeldrene sine. Uff, vanskelig situasjon..

Jeg ser på meg selv som en sterk person som også er veldig oppegående hva barneoppdragelse, omsorg osv angår, men familien får meg ofte til å føle meg helt nek.. Som en dårlig mor. Men får obkjektive tilbakemeldinger fra feks barnehagen, helsesøster og heldigvis venner også, så da blir jeg styrket i troen på at jeg faktisk gjør ting riktig. Ellers hadde jeg blitt totalt usikker og helt vrak...

 

Håper du og mannen din får fått fram hva dere mener til svigers, og at de hører og forstår dette, og forandrer seg..

[Gjest Filifjonka]

Uff, det var forferdelig trist.

 

Først: Det er ikke deg det er noe galt med. Det er ikke du som gjør ting feil, som er en dårlig mor og kjæreste.

 

Deretter: De kommer ikke til å forandre seg, så du må alliere deg med mannen din og sørge for å få han på din side i denne konflikten. Han må gå hardt inn her og få stoppet mobbinga.

 

Jeg foreslår at du setter deg ned med mannen din og prater med ham. Fortell ham uten å legge noe imellom hvor lei deg og såret og deppa du blir av dette. Fortell at det de sier får deg til å tvile på deg selv, på dine evner som mor og kjæreste. Og be ham om hjelp.

 

Han må ta ansvar og snakke med familien sin, på en slik måte at de virkelig skjønner alvoret. Og hvis de nekter å skjønne alvoret, så får du heller kutte dem ut.

 

Det de driver med er mobbing, rett og slett, og ingen trenger å finne seg i mobbing. Så da får du utebli fra familieselskaper, la være å invitere dem, og heller satse desto mer på din egen familie.

[Anonym bruker]

Tusen takk for snille svar og oppmuntringer :-)

Dessverre er ikke barnefaren utstyrt med så mye "pondus", så jeg kan ikke regne med mye hjelp fra den kanten... Er enig i at det er HAN som burde si ifra til sin familie, men jeg må nok ta de kampene selv, dessverre...

Og så må jeg bare lære meg å lukke ørene litt for all kritikken, og sile ut evt konstruktiv berettiget kritikk og ta den til meg - dersom noe slikt skulle forekomme, hehe ;-)

 

Takk igjen for støtte, det varmer en nedbrutt sjel (som har det mye bedre nå).

[Mammasine]

hei

 

se igjen på hovedinnlegget ditt, også ser du kankjse det vi ser. et reflektert og gjennomtenkt innlegg fra en utrolig kjærlig mor. du virker oppegående og kommer vel egentlig med svaret selv; du er sliten av kritikk og noen ganger renner det over, men du har ikke et "gjennomsnittsbarn." (hvem har det?) jenta di er trygg og glad, og utvikler seg som hun skal! les på disse sidene og se mange andre som "sliter" med de samme tingene; lite mat, lett søvn etc... Lykke til, og send PM hvis du trenger en å snakke med. ellers anbefaler jeg å snakke med din egen familie, det hjelper meg på dager jeg ikke strekker til!

[♡ Mors-lykke ♡]

Jeg sitter her med tårer i øynene nå, etter å ha lest svaret ditt - tusen, tusen takk. Du aner ikke hva det betyr :-) Og du har vel kanskje rett... Leser jeg gjennom hovedinnlegget mitt som om det er skrevet av noen andre, ikke av meg selv, så ville jeg vel tenkt det samme som du sier - at dette er en kjærlig mor, som nettopp fordi hun reagerer så sterkt som hun gjør, viser at hun er den gode moren hun ønsker å være. Det er iallfall noe sånt jeg sannsynligvis ville skrevet som svar, hvis hovedinnlegget var skrevet av en annen... :-)

 

Så igjen, tusen tusen takk, kjære deg !! Takk også for tilbudet om å sende en PM. Kanskje gjør jeg det en dag :-) Ha en nydelig dag videre, kjære Mamman til den vakreste - og takk for at du lyste opp min :-D

[♡ Mors-lykke ♡]

Ooooops... der glemte jeg visst å krysse av for å være anonym.. Jaja, samma det... ;-)

 

Er forresten veldig snodig at man i et forum som heter Anonymforum, selv må passe på at man blir anonym ? Burde vel egentlig vært motsatt ? ;-)