Nabo`n...

[Anonym bruker]

Jeg blir så irritert på nabo`n.De er egentlig snille og greie, men datteren deres på 8-9 år er så frekk. Vet at jeg ikke burde bry meg, og jeg har ikke sakt noe til dem. Må bare komme med en utblåsning her... Jeg fatter ikke at mor godtar at datteren står å sier "du suger mamma" - trodde seriøst at øra mine skulle dette av. Og moren flirte... hva??? Jeg hører datteren skrike, gråte (i sinne) trampe og hyle når hun ikke får viljen sin med en gang - og så gir dem etter... Ser også hvordan hun er med de andre barna i gata (sjefer og skal bestemme, går hjem om hun ikke får viljen sin), og tenker i mitt stille sinn at om hun ikke endrer seg kan hun ende opp venneløs. De har to barn og den eldste ble mobbet på skolen da hun var yngre, noe som er utrolig trist for hun er ei utrolig god jente. Jeg har tenkt litt på det, og tror foreldrene syntes det er greit å la yngstemann herje i håp om at hun ikke skal bli mobbet. På en side forstår jeg det, men i det lange løp tror jeg ikke atferden hennes kommer til å gagne henne.

[Anonym bruker]

Nå er det viktig å huske at noen barn ER krevende, fra naturens side. Men like fullt er det da opp til foreldrene å ta den veldig mye mer krevende oppgaven det da er å oppdra henne, enn oppgaven mange av oss andre har med våre. Jeg har selv et barn med en enormt sterk vilje, et temperament uten like, en aktiv og eksplosiv gutt. Og en annen gutt, som er veldig rolig og bedagelig anlagt. Så jeg vet inderlig godt at barn er forskjellige, og krever ulik mengde arbeid fra foreldrenes side.

 

Det er superviktig at de tar oppgaven på alvor, at de gjør den harde jobben det er å sette grenser, holde rutiner, være konsekvent og utholdende. Det koster mye nå, men vil igjen gagne både dem og henne senere. Men bare ha forståelse for at de sikkert er utslitte av henne, og dermed er det lett for at man gir etter, selv om det er galt. Det er nok ikke fordi de har gjort alt galt at hun er som hun er, men hun kunne hatt folkeskikk dersom de hadde tatt kampene i stedet for å gi opp.

 

Selv har jeg en gutt som ville blitt et alvorlig problembarn hos "feil familie". Han har vært superkrevende fra han var nyfødt. Men tålmodighet, selvbeherskelse, klare regler, rutiner og grenser, samt evnen til å ta dype samtaler, har ført til at han er langt mer

høflig og oppegående enn andre på den alderen. Han leser og skriver i en alder av fem år, er superflink matematisk, er kjempeflink til å megle i vennegruppen, og er en fantastisk god og kreativ gutt, med masse livsglede.

 

Temperamentet er en annen sak, selv om det heldigvis ikke er så ofte, kan han fremdeles få enorme raserianfall hjemme, hvis han føler seg urettferdig behandlet, ikke føler seg hørt, er overtrøtt osv. Dette er noe vi stadig jobber med, vi snakker mye om hvordan man kan og bør reagere, hva som skjer inni kroppen vår når vi er sinte, og hvordan vi kan unngå den vonde, sinte følelsen ved heller å prate sammen. Men jeg kan ikke ta fra ham temperamentet, bare hjelpe ham å håndtere det.

 

Så ha forståelse, selv om jeg er enig i at det er synd, spesielt for jenta, at hun ikke har klarere grenser hjemme. De er nok utslitte og rådville, det er jammen ikke lett å vite hvordan man skal oppdra barn med eksplosivt temperament, som i tillegg kanskje også er aktive og ikke har så god tid til å høre etter.

[Anonym bruker]

Jeg er fullstendig klar over at noen barn er krevende (er lærer) og at man skal vise forståelse. Dette var ment som en utblåsning for meg... syntes faktisk synd på dem. Og det ville aldri falt meg inn å si noe til dem. Jeg vet av egen erfaring i jobb at en skal være forsiktig med å kritisere barn - det er jo de kjæreste skattene de har (men i jobb er det allikevel nødvendig å være ærlig...). Og forøvrig, jeg er ikke perfekt selv,noen har sikkert noe å si på hvordan jeg håndter ulike situasjoner også