Er to barn for lite?

[Anonym bruker]

Har alltid hatt lyst på tre barn, helt fra jeg var liten har jeg sett for meg tre barn. Vi var bare to og jeg savnet en til (kanskje fordi det var stor aldersforskjell og lillesøsteren min trengte mye oppfølging i en periode). Vi har nå fått to barn; en gutt og en jente, Brukte lang til på nummer to (med blant annet SA) og har nå fått beskjed om at vi ikke kan få flere barn.

 

Synes det er trist for jeg var liksom så innstilt på tre. Var ikke forberedt på at det bare skulle bli to og fikk liksom ikke tatt farvel med det hele i forrige svangerskap. Ser jo også litt fornuft i å stoppe ettersom huset ikke er stort nok og mannen ikke er konfortabel med små barn (klarer ikke søvnavbrudd spesielt godt og har kort lunte).

 

Så kom jeg her til å tenke på andre jeg kjenner med to barn og hele fire familier tett på meg har opplevd å miste et barn slik at det andre barnet ble enebarn. Den ene familien gikk til grunne pga rus og det andre barnet endte med å ta livet sitt. I den andre familien har sønnen et litt distansert forhold til sin mor (faren er død) etter at foreldrene brukte mye tid borte på sykehuset med søsteren før hun døde. Den tredje familie gikk veldig opp i barnet de mistet og både søsken og foreldre hadde et dypt savn som de liksom ikke kom seg videre fra resten av livet. Den siste familien tror jeg det gikk bra med, men de flyttet så der vet jeg ikke helt. Alle de fire barna som var gjenlevende skulle ønske at de hadde hatt et søsken til i den vanskelige tiden og i voksenlivet senere.

 

Kjenner også en familie som mistet et barn, men som hadde tre barn til. De som var igjen var veldig taknemlig for at det var flere av dem slik at de kunne takle sorgen sammen. Familielivet ble heller ikke så snudd på hodet som for de som plutselig ble enebarn.

 

Det er mangt man skal tenke på i disse nattetimene :/ Dere som har stoppet på to barn, og som ikke skal ha flere, hvordan falt dere til ro med valget? Tenker dere på at et barn kan dø fra dere, eller er det bare tøys å tenke slik?

[Anonym bruker]

Skulle tro det var mitt innlegg( dette sier jeg til min samboer som bare vil ha to, men jeg vil ha tre. Av de samme grunnene som deg)

 

Men man skal jo ikke tenke slik, men drømmen min har alltid vært 3 barn eller flere. Ikke " bare " 2...

[Anonym bruker]

 

Wow. Jeg tenker også slik. Både når det gjelder det å "ta farvel" for godt med det å være gravid, den spennende opplevelsen det er å føde og den berusende forelskelsen i barnet man har gledet seg til å bli kjent med!

 

Også det med at et av barna mine blir enebarn hvis noe skjer med det andre, har jeg tenkt på. Jeg vil ikke at barnet mitt skal bli alene når vi foreldrene faller fra. Hvis man har et noenlunde godt søskenforhold vil søsken være mennesker man har glede av og støtte i hele livet, og jeg vil gjerne gi mine barn flere mennesker som er dem nær.

 

Mannen min er ikke like overbevist. Det blir trangt i bilen med 3 barneseter, man kan aldri ha med noen passasjerer. Det blir mer bråk og rot hjemme. Det blir vanskelig å finne barnevakt for hele 3 barn, enten det er for en liten kino/resturantkveld for oss eller ei kjærestehelg uten barn.

 

Foreldrene mine er egentlig de eneste vi kan spørre om å passe barna jevnlig uten at vi føler at vi maser, og over lengere tid, slik at vi får reist litt bort, men de er jo snart 60 og orker kanskje ikke 3 barn samtidig... Skal vi ha 3 barn må vi trolig flytte nærmere dem for å få litt avlastning innimellom (de bor på andre siden av landet), og det blir problematisk i forhold til min manns yrke.

 

Dessuten er det enkelt med bare 2 barn når vi er på kjøpesentre o.l. Da har vi kontroll på en unge hver, så er vi sikker på at det ikke kan skje dem noe. Og timing i forhold til meg og jobb er dårlig hvis vi skal ha enda et barn. Er heller ikke så ung lenger, så det burde skje snart hvis det skal bli noe av...

 

Jeg er klar over og tenker mye på ulempene. Men jeg har så fryktelig lyst å kjenne på gravidefølelsen og ha en nyfødt i huset en gang til. Jeg vet at mannen min gir seg hvis jeg insisterer, og at han kommer til å elske å ha baby i huset igjen.

 

Han er verdens beste far, tålmodig og gjør like mye husarbeid som meg, så det kommer til å gå greit sånn sett. Men jobben min og jobben hans og avlasning osv spinner rundt i hodet mitt... Tror jeg bør gå å legge meg snart:-)

 

[Anonym bruker]

Takk for svar. Litt godt å vite at andre også tenker slik og at det ikke bare er jeg som er rar

 

Men det er jo en ulempe med tre barn også når man har et av hvert kjønn allerede. Kjenner en som var en av tre, der de to andre var gutter. Hun følte seg utenfor og hadde et dypt savn etter en søster.

 

Noen andre som har synspunkter?

 

HI

[Anonym bruker]

For oss er 2 perfekt.Men noen øsnker kun en og andre 5. Så er opp til hver enkelt. Men når dere ikke kan få flere så var det jo synd om dere øsnker 3.Men det positive er at dere har ihvertfall fått 2.Er de som ikke får en engang.Men forstår deg.

Vi var mange og jeg eneste jente,syns ikke det var noe gøy i det hele tatt.Men det kan jo variere fra familie til familie også.

*klem*

[Anonym bruker]

Jeg har to barn, og har nok også tenkt på det du nevner. Mannen min ønsker seg ett barn til. Selv er jeg straks 38 år og var veldig plaget med bekkenløsning sist svangerskap, nærmest invalid. Min alder medfører økt risiko for et sykt barn, og så tenker jeg på at det neppe er så kult for en femteklassing å feire mamma femtiårsdag...

 

Jeg kunne egentlig kanskje ha tenkt meg ett barn til, vet ikke om jeg er helt "ferdig" med barn, men det er mye som taler i mot. Kanskje jeg burde konsentrere meg om de to flotte barna jeg har? Det blir ikke akkurat mindre "arbeid" med dem etterhvert som de vokser til (eldste er ni år), det er mye som skal følges opp. Orker jeg en tenåring, en i småskolen og ett barnehagebarn? Orker jeg å ha barn som trenger tett oppfølging i 20 år til? Osv... Huff, dette er ikke lett. Og jeg MÅ bestemme meg ganske straks!

[Anonym bruker]

Har to barn og har alltid tenkt eg ville ha tre. Mannen min meinte to var nok. Eg har tenkt mykje på kva eg vil og veit ikkje heilt motivasjonen. Har sjølv to søsken og synest det blir lite med to barn, men det er jo så greit med to. I tillegg er det berre 18 mnd mellom dei så det kan bli vanskeleg for nr tre. Men så var mannen min klar for nr tre og all tvil vart borte. Nr tre var superplanlagt og eg var overhodet ikkje bekymra for graviditeten. Det endre med SA i veke 12. Det er ein mnd sidan og no er eg heilt besatt av graviditet, fødsel, amming etc. Tanken på å ikkje skulle få oppleve det igjen. Gir meg sjølv berre eitt forsøk til og vil barnet skal bli født i år pga av min alder og avstand til dei andre to. Så er litt trist med tanke på at det kanskje ikkje går.

[Anonym bruker]

Det som iallefall er sikkert er at motivasjonen for et evt 3. barn ikke skal være "i tilfelle et av de andre barna mine dør". Da bruker jeg heller den ekstra tiden jeg sparer ved "bare" ha 2 barn på å passe ekstra godt på at de er trygge!

[Anonym bruker]

Akkurat dette har jeg også tenkt endel på..har 2 barn selv. Har lyst på 3, hvis jeg får mannen med på tanken da.. han vet ikke helt hva han vil enda. Skrev nettopp ett innlegg her om at jeg har sånn angst for å miste de rundt meg..

[Anonym bruker]

15.35 her igjen: er ikke det som er hovedårsaken til at jeg ønsker flere barn da:)

 

Har forresten 2 brødre selv, men har aldri følt meg utenfor eller noe av den grunn.. gikk helt fint å være eneste jente:)