Føleleser, redsler, gleder og slikt...

[Musemor med tre søte små]

Dette er ikke noe syte innlegg, bare noen tanker og følelser jeg må få ut, og har lyst til å dele.

 

Vi har en gutt på snart 3 år fra før. Vi måtte streve lenge for å få ham. Svangerskapet gikk lett, og vi fikk en skjønn rødtopp på 2734g og 49 cm.

Etter en stund fant vi ut at vi ville ha en til. Var forberedt på at det kunne ta tid siden det gjorde det sist. Overraskelsen var derfor stor når det tok bare 3 pp. Gleden var stor. En flott julegave, termin i august. Besteforeldre delte gleden. Alle jublet. Dette svangerskapet føltes anderledes. Var kvalmere på en annen måte. Følelsen i kroppen var helt anderledes. "Det er sikkert en jente" tenkte jeg. Så begynte jeg å blø, var 10+0, og fosteret hadde vært dødt i flere uker. Sjokket, sorgen, håpløsheten kan ikke beskrives.

Begynte likevel å prøve igjen. Først var jeg liv redd for å bli gravid igjen, så ble jeg redd det ikke ville gå, om jeg var blitt for gammel. Er tross alt 34.

Så, like før jul igjen, et kryss, en blinkene "gravid". Tremin i august, igjen.

Til tider føles dette vanskelig, er så redd for å miste igjen, er livredd for å gå rundt med et dødt foster i magen igjen.

På den andre siden..........Dette føles mer som guttungen.

Begynner så vidt å klare å slappe av nå, begynner å håpe, begynner å glede meg.

Tror det går bra denne gang. Nå føles det bare riktig.

[Tezz78]

Hei du Min historie er lignende din... har to barn på 8 og 5. hadde en blødning i første graviditet, men det gikk fint og hadde ingen andre plager på noe tidspunkt ellers.

Ble så gravid i høst og følte også kroppen veldig annerledes... Kunne ikke forklare hva, men tenkte litt på dette med at det var noen år siden sist... og det var jo bare noen få uker...Følte noe ikke stemte, men tenkte at jeg måtte slutte å være negativ og bekymre meg for mye, men klarte ikke styre tankene vekk.... Så i uke 7 begynte jeg å blø... var på ul 3 ganger hvor det ble påvist levende foster og de sa det var gode sjanser siden det var liv... men det gikk heller dårlig... Siste ul viste at fostersekken var tom... Det var kjipt... Så nå, har jeg blitt gravid igjen og er 5 uker i morgen. Er kjemperedd, men ikke på samme måte som sist. Har ikke følelsen av at noe er galt, som jeg følte sist, men er likevel redd for å slippe gleden løs. Forrige gang, også ved de to tidligere svangerskapene, kunne jeg ikke vente med å få sagt det til alle, nå hadde jeg ikke lyst å si det til samboeren min engang... (men sa det altså..) Prøver å glede meg, men tror det tar noen uker å komme over frykten....

[vimsa .-) på overtid]

kjenner meg så innmari godt igjen i begge historiene her. har to flotte barn, strevde med å få begge. spes andremann tok det tid med. og har mistet to ganger i ma, gått med dødt foster i flere uker. denne gangen har jeg sett fosteret og hjerteaktivitet flere ganger alt, men klarer ¨likevel ikke å slippe løs glede eller å slutte å være redd. håper så innmari, men sliter veldig med å klare å tro på dette. Legger fremdeles planer som om jeg ikke skal ha fler, automatisk tenker jeg mer på om jeg skal fortelle folk at jeg har mista igjen, mer enn jeg tenker på om jeg skal fortelle dem at jeg er gravid.... høres ille ut dette, jeg vet. jeg har det bra i hverdagen, er ikke veldig deppa eller noe i dagliglivet, men stenger mer ute alle tanker på dette. fram til kvelden og da kommer uroen. jeg har pcos, og vet jo at risikoen for å miste er mye større da, i tillegg til at alderen ikke er ideell lenger.... men men, vi får prøve å tro godt denne gangen... jeg har ikke sagt det til folk. orker ikke skuffe alle enda en gang.... men om alt er bra på ul neste gang burde jeg vel snart begynne å tro jeg også... uretferdig overfor det lille nurket også, at jeg ikke "kontakter den" i form av å klappe meg litt på magen og godsnakke litt... klarer ikke. uff. sorry, dette ble vel et syteinnlegg. men jeg poster det uansett. håper dere kan tilgi meg klaginga... også ønsker jeg dere alt mulig godt i svangerskapet.... håper alt går bra denne gangen.... med dere begge to... (og med meg)

[Tezz78]

Oppi det hele hjelper det godt å høre at det finnes flere av "oss" der ute iallefall... At man ikke er alene om frykten og tankene. Og at det kanskje er en normal reaksjon.... Lykke til til dere begge to Vi får krysse fingrene!