Hva føler dere andre rundt stemorrollen?

[Anonym bruker]

Vil gjerne høre litt om hva andre stemødre føler rundt stemorrollen. Mange sier de er slitne, uten å si hvorfor. Hva er dere slitne av, er det oppførselen til stebarna, situasjonen eller generelt bare at dere er stemødre?

 

Jeg er stemor til en niåring + at jeg har to egne barn. Jeg er stemor på heltid. Jeg er veldig sliten, jeg klarer ikke føle det samme for stebarnet som de andre, får ingen alenetid med egne barn (for dette føler jeg at jeg ikke kan tillate meg). Har konstant dårlig samvittighet for dette, føler at jeg ikke føler "riktig". Mange sier jo at uansett hva vi tror og hvor mye vi prøver, så merker barn hvordan ting egentlig er. Men hva skal man gjøre da?

 

Går rundt å tenker konstant på hva jeg kan tillate meg å gjøre og ikke overfor ungene, har dårlig samvittighet for at jeg bruker tid på egne og ikke klarer å gjøre det samme for den andre. Er ganske nedfor, og tenker at hvis jeg ikke kommer ut av dette sporet, så må jeg bryte forholdet. Noe som er helt sørgelig for meg.

 

Setter stor pris på å få høre andres tanker rundt dette -

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er selv stemor, er ikke i samme situasjon som deg, da vi kun har hatt samvær annenhver helg, og noen dager her og der om det passer.. men vil først å fremst si at jeg "tør" nesten ikke svare på innlegg som har med mine, dine, våre å gjøre. For sier man et skjevt ord om stebarn, da bryter 3. verdenskrig ut. Som jeg har sagt, så blir man jo sliten av egne barn (det blir ivertfall jeg!), så hvorfor skal man ikke få lovt å bli sliten av stebarn uten å bli bombadert med dritt? Er stebarna mere "hellig" enn egne barn?

 

Jeg er klar over at innlegget mitt kan bli veeeeeldig langt om jeg skal få med alle meningene og forklaringene mine, så skal prøve skrive i korte trekk.

Jeg er gift med en mann som har en sønn på 10 år fra tidligere forhold. Han og ex'en (moren til sønnen deres) har hatt problemer hele tiden, gutten var ikke gamle karen da det ble slutt mellom dem. Jeg og mannen min har vært sammen i 6 år nå, så har vært stemor fra gutten var 4. Da jeg kom inn i livet til mannen min, hadde han samvær med gutten annenhver helg, de helgene var gutten mye sammen med bestemoren til samboeren min, men ble mer og mer sammen med oss. Det har vært veldig mye fram og tilbake. Mannen min blir fort irritert, spesielt over oppførselen til ex'en, hun er falsk, lyver om mannen min sånn at gutten deres ikke vil være her like mye som før. Hun er som en engel ovenfor andre, men innvendig er hun falsk som bare det, later som det er mannen min som er den store, stygge ulven. Hun har gjort så mye rart at jeg kunne skrevet en bok om oppførselen hennes.

 

Sammen har jeg og mannen min en sønn på år og venter snart ei jente. For å svare deg på HVA som gjør at man blir sliten, så skal jeg prøve svare deg på det så godt jeg kan.

Jeg kan godt bli sliten av sønnen min, han er i en veldig aktiv alder, og i og med at jeg er gravid nå, så merker jeg at jeg har veldig liten energi enn hva jeg hadde før. Har aldri vært den med superduper energi, men akkurat nå så skal det ikke så mye til for at jeg må legge meg på sofaen. Jeg blir veldig sliten av stesønn, av forskjellige grunner. Hos moren er han vant med å få det som han vil til en hver tid, alt fra spesial middag til ting han har sett i lekebutikken osv. Her i huset er det ikke sånn. Klart han får være med å ønske noe til middag o.l, men å kreve at det og det skal jeg ha hver dag blir ikke aktuelt! Så når han ikke får viljen sin blir han sur... han er stortsett sur fra han kommer til han går, som selvfølgelig går ut over de andre i huset. Han kan ikke leke rolig med 3-åringen, han MÅ springe og rope, jeg går ofte med hodepine de helgene han er her, det hjelper ikke fortelle han på en vanlig måte at han skal roe seg ned, for det går inn det ene øret og ut det andre. Akkurat nå er dette ekstra belastende, men det var det absolutt før jeg ble gravid og.

 

Og til dere som kommer til å si "du viste jo han hadde barn fra før osv", ja, jeg visste det, men at det skulle bli så ille som det her, visste jeg ikke... men jeg elsker mannen min, så jeg velger å bli, for jeg vil ikke la ex'en hans og sønnen hans ødelegge for oss.

Sønnen hans har forresten ikke vært her så mye det siste halvåret, for som sagt, moren klarer bestandig å sabotere. Og i og med at han ikke liker det at han ikke får det som han vil her, så spiller vel det og en rolle... når han er her, ringer mora eller andre i slekta deres å lokker med det ene og det andre, så han skal komme hjem. Så man kan si at jeg er sliten av hele situasjonen, ikke bare det at det er et ork når han er her, men hele greia, man vet aldri når biomor får seg et "klikk".

Mannen min er ikke bestandig like flink å finne på noe med sønnen sin heller. Men jeg vet at når han er hos mora, så sitter han i ræva på henne hele tiden. Det er såvidt han tør sove på eget rom, han er rett å slett veldig lite selvstendig. Når han er her, sitter han oppå oss hele tiden. Syns selvfølgelig det er fint å tilbringe tid med han, den lille tida han er her, men jeg mener jo at han burde kunne f.eks være på rommet sitt en halv time eller prøve finne på noe selv, for vi må legge opp alt til han.

Han har nok hatt en tøff oppvekst, som har gjort mye til at han er som han er den dag i dag. Han har hatt mange å forholdt seg til, mye krangling osv... jeg og mannen min bruker ikke krangle, vi kan ha diskusjoner en sjelden gang, men ikke sånn at barna hører på, det tar vi på tomannshånd. Moren hans har en unge med en tidligere kjæreste som er noen år yngre enn sønnen. I de årene de var sammen, så var det krangling store deler av tiden. Hun kastet han ut, tok han tilbake, kastet han ut osv osv.. syns veldig synd i gutten, og vet ikke hva jeg skal gjøre... mannen min er oppgitt over hele situasjonen, de har vært til mekling uten hell. Jeg syns ikke vi skal gi etter å gi han viljen sin hele tiden, slik som mora gjør. Syns absolutt ikke det er rett! Men når han er der nesten hele tiden, og er lite her, så regner jeg jo med det er tøft for han å ikke få viljen sin for alt når han er vant med det.... likevel er det helt feil! Jeg vil veldig gjerne få det til å fungere, for alle sin del, men det er veldig vanskelig med en vriden biomor og at hun og mannen min ikke kan bli enige... for jeg mener dette er deres sak, jeg står liksom bare på sidelinjen, jeg kan ikke ta hele ansvaret for dette, selv om jeg kan komme med tips og råd.

 

Jeg føler heller ikke det samme for sønnen til mannen min som jeg gjør for vår felles sønn, jeg er glad i han og alt det der, men han blir aldri min. Når han er her så lite som han er, og i tillegg til oppførselen hans og moras, så blir det veldig negativt ladet stemning.

 

Syns det er trist å høre situasjonen din, at du ikke får alenetid med egne barn osv, jeg skjønner og forstår deg veldig godt! Her føler jeg at vi ikke kan gjøre så mye de få gangene sønnen hans er her, for alt er jo kjedelig, alt er galt.. så vi er stortsett bare hjemme.

Er mannen din flink å være sammen med barna, eller gjøre noe alene med sønnen sin, sånn at du kan få gjøre noe med deres barn? Kan ikke tenke meg at det skal være feil å ønske å gjøre noe alene med sine egne barn?

 

Regner med jeg får mye pepper for svaret mitt, men det får bare stå sin gang... var ivertfall veldig godt å få ut tankene mine, for det er ikke så mange jeg kan snakke med dette om, det er vist ganske så "tabu".

[Anonym bruker]

Hos oss går det fint å ha stebarna (på besøk), 2 kjekke barn som går veldig fint i lag med mine barn.

Men sjølv om samværsavtalen har gått seg fint til nå og ungene har det bedre med utvidet samvær 3 hver uke i tillegg til helger det siste året. Ungene finner roen mye berdre nå når dem er her i lengre perioder enn da dem bare var her i helger.

Det er fremdeles slitsom med at min mann har en eks, som etter min mening ringer for den minste hundelort i tide og utide. I perioder er det verre og andre perioder bedre.

Nå må jeg jo få lov til å skryte av min mann, det er sjelden at jeg føler at han gjør forskjell på sine barn og mine. Når det skjer så sier jeg i fra. Han blir litt lei seg når jeg sier at ting er urettferdig for det har ikke vært hans intensjon.

Når slike ting skjer så er det helst det at jeg føler at han er strengere med mine barn som bor her hele tiden enn sine barn( spesielt den eldste av dem).

Selv om jeg liker og er glad i mine stebarn så føler jeg ikke det samme for dem som for mine egne barn.

Min mening er at når det er samvær så er det far dem skal ha samvær med ikke meg. Så når barna er her så er det på farens fridager.

Dem har en mor og far og da lar jeg være å blande meg inn i ting som ikke direkte får betydning for vår felles stor familie med mine, dine og våre barn.

Jeg har stor forståelse for steforeldre som føler at dem kommer til kort i forhold til stebarn.

Noen barn er lett å like og andre kan man ikke klare like samme hvor lenge man prøver.

Noen barn kan bare en mor eller far elske, slik er det bare.

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

Synes også at det å være stemor er svært slitsomt :-( Og enda mer nå hvor jeg er gravid...

 

Det er svært anstrengende med en tennåring annen hver uke, og særlig når hun og far er en del i tottene på hverandre.. Men det er ikke dette som sliter mest (selv om de som ikke selv er/har vært stemor vil tro det).

 

Det som sliter er samvittigheten over mine "manglende" følelser for denne jenta, all frustrasjon og irritasjon i forhold til hennes mor, som altid prøver å bestemme hvordan det skal være hos oss, prøver bytte rundt på samvære som det best passer henne, eller bare slenge litt dritt, så hun ellers kan opprettholde sin fasade..

 

Besteforeldre (=mine svigerforeldre), som hele tiden forfordeler hans datter, forran fellesbaret ettersom stakkars hun ikke har foreldre som bor sammen.. Bestemor vil knappest se på fellesbarnet (3 år) i frykt for å skape sjalousi. Den sjalousinen er i så fall skapt av henne ene og alene :-(

 

Tynger også at "alle" skal være så fordomsfulle mot "stemor". Man er liksom en dårligere person fordi man innehar rollen som "stemor".

 

Skulle ønske at denne funsjonen (som er svært anstrengende) ville blitt mer verdsatt. De fleste av oss gjør jo så godt vi kan i hverdag som er langt mer komplisert enn den mange A4 familier har...

 

Synes det er irriterende å skulle bli dømt av mødre i kjernefamilier (jmf. alle debattene på anonymforumet.) Fremgår tydelig at de ikke vet hva de snakker om.

 

For å "ha rett til å dømme stemødre", burde man være/ha vert stemor. Og da tror jeg pipa ville hatt en helt annen låt.

 

Det er jo nettopp fordi man ikke vet hvor ille det faktisk kan være, at så mange går inn i er forhold med barn fra før. Hadde man kjent alle realiteter, er jeg veldig sikker på at mange av oss stemødre aldri hadde "valgt" denne rollen.

 

Lykke til til alle andre stemødre, med den tøffe hverdagen vi har forran oss og takk for den innsatsen vi gjør :-)

 

[Anonym bruker]

Fordi det er slitsomt å forholde seg til "utenforstående" hele tida. En får ikke slappet like mye av. Jeg fler det temmelig likt når jeg har hatt annen familie på besøk en stund, det er fint når de kommer og fint når de drar.

Noen er også mer krevende enn andre. Jeg har to barndomsvenninner som av og til kommer på besøk. Når det gjelder den ene er det helt greit at hun blir en uke, med hun andre er det nok med en langhelg. Hun siste er mer slitsom å forholde seg til.

Hun ene forventer mere, og ofte også mere enn hva jeg kan gi. Å ha svigers på besøk er mere slitsomt, enn min familie, og å ha min far på besøk er mere slitsomt enn å ha min mor på besøk.

Å ha stebarna på besøk er noe av det aller mest slitsomme, er så redd for å trå feil at en bilr helt utmattet. Kan jeg gjøre det, bør jeg kanskje ikke gjøre det. Kan vi snakke om dette, kan jeg si dette. Konfliktfylt.

[Anonym bruker]

Føler jeg gir veldig mye av meg selv uten å få så mye igjen...

Jeg er glad i stebarnet mitt,å føler hun er glad i meg også.Å vi trivest i lag. Men jeg vet jeg ikke er "mora" .At hun ikke er skikkelig min! Det er alltid en annen som vil være det for henne,å som betyr mer for henne. Ikke at jeg prøver å konkurer ut moren på noen måte. Er glad hun har en mor hun er glad å trygg hos.Men samme hva jeg gjør så blir jeg på en måte ikke bra nok?! Blir bare en annen voksen person i livet hennes.

Dette er litt sårt for meg,å vanskelig å snakke om.Noen andre som føler det sånn?

[Hvitkløver2020]

Jeg føler det er viktig å behandle alle barna likt, gi alle tid til seg og sitt, som aktiviteter ol. Minn mann prøver å få alene tid med sine to barn hver for seg. Men også at han tar med seg 3åringen vår på kjøretur/fisketur, mens jeg tar med hans to store barn på shopping=)

Viktig å finne på ting som passer for alle og rullere slik at alle kan få litt kvalitetstid med både pappa og mamma/stenmor!!

Alle skal jo få vere seg selv! Lykke til alle sammen=)

[Anonym bruker]

Om en ser på vår "kjernefamilie" er det jeg og han som er sentrum i familien. Vi setter hverandre først, og vi er sammen om barna våre, vi deler både ansvar og gleder. Vi er helt inneforstått med begge to at vi må ha det bra både sammen og hver for oss, for å ha det best mulig i hele familien.

Jeg kan ha ungene om han skal på tur, eller han kan ha ungene om jeg skal på tur. Vi bestemmer også sammen hva vi skal gjøre med barna våre. Vi diskuterer barneoppdragelse og innhold i oppveksten der vi er helt på lik linje med hverandre. Er det en promlemstilling som oppstår løser vi den sammen. Vi snakker også sammen om barna våre hele tiden.

 

Når det gjelder hans barn er vi ikke sammen om ting, og ikke snakker vi om alt som har med barna å gjøre. Det er ikke noe fellesskap om ungene! Jeg kan ikke sende ungene ut å leke, jeg kan ikke kreve at de skal være med på tur, med å spille på kvelden. Og han backer meg ikke på samme måte som med våre barn. Når det gjelder hans barn, er det ofte ungene som bestemmer. Veldig slitsomt

 

 

[Anonym bruker]

Hei hei

Har 3 såkalt ''stebarn''

Her er noen av grunnene jeg synes det er mer vanskelig enn morsomt

-Det er ikke mine barn, jeg har ingenting jeg skulle sagt

-Selv om de er fine personligheter har de en annen oppdragelse og væremåte (f.eks den ene her snakker om hva hun ikke liker hos oss når hun er hos mora, og omvendt da hun er her)

-De er her kun 20%, så man får ikke tid til å venne seg til situasjonen

-De har en mor, som har hovedomsorgen og bestemmer det meste over sine barn (naturlig det), så du blir hengende utenfor uansett

-Du blir sliten for du føler at så mange flere skal bry seg om oppførselen din i forhold til disse barna. Det skal snakkes om og diskuteres innad i familien hans ''hvorfor det?'' Hvorfor ikke det?''

-Svigerinna mi satt som en kommentator i Dåpen til veslegutten her når vi leste opp og viste frem gavene... Noe sånn som ''Ja, som om han ikke har nok barn'', Hvorfor har de tatt av kjolen av denna ungen, må jo kunne gå ann å få tatt et bilde''. Litt kjedelig når du føler at du legger en ekstra byrde på hans familie med å få dine egne barn.

-Hvis du ikke er kjempeblid og storfornøyd med ''stebarna'' dine men rekker deg tilbake så blir det spørsmål

-Det forventes at du skal stille opp når far er på jobb...ect

Ja, det litt av hva jeg blir sliten av :-)

Ha en fortsatt fin dag

[Anonym bruker]

Jeg er stemor, og har blitt veldig glad i stebarnet mitt. Men jeg blir også sliten. Men ikke noe mer sliten enn jeg blir etter å ha tantebarna på besøk en helg. Noe av grunnen tror jeg er at det ikke er mine barn og derfor ikke vant til deres måte å gjøre ting på.

 

I tillegg blir jeg veldig sliten av å være den personen som skal gjøre alt riktig når det kommer til stebarnet. Det er ikke noe rom for å feile slik som man kan med egne barn eller tante barn. Det stilles fryktelig store krav til det å være stemor. Vi skal ta til oss barnet som vårt eget og elske det like høyt. Men vi har ikke lov til å si noe negativt. Det er kun mor og far som har lov til det.

 

Jeg har fortalt min samboer at jeg syns dette blir veldig feil. Han må tåle at jeg også gjør feil og ikke er perfekt. Som jeg sier til han "hadde dette vært mitt barn så hadde ingen reagert på det". Han er enig med meg og skjønner at også jeg kan bli sliten.

 

Jeg har ingen ting i mot barnemoren, men er ikke alltid enig i måten ting blir gjort på når det gjelder barneoppdragelse. Dette skinner igjennom på besøk og irriterer meg. Det kan være ting h*n gjør, sier eller klær hun har med seg. Syns det er så tris at barnemoren ikke ser det jeg ser. Men barnemoren ser sikkert mine feil da!

 

Min samboer har vært alt for slapp før han møtte meg. Men dette har nok vært pga dårlig samvittighet. Det er jo bare å gjøre seg selv en bjørnetjeneste og regler hos oss er skapt. Dette fører også til at jeg ikke må gå på tå og hev i mitt eget hus. Men faktisk kan sette barnet på plass. Ikke alle som får lov til å gjøre det med stebarna sine.

 

Jeg bruker endel tid på kommunikasjon for å fortelle min samboer hvorfor jeg er sliten og hva jeg reagerer på. Vi har hatt noen store krangler, men da får vi også frem mye som vi kan jobbe med og forbedre. Er det ikke det der går ut på. Vi blir jo alle bedre kjent etterhvert også.