Jeg skal bli mamma?? NEI!!!

[Ccathrine]

Er det bare jeg som sliter?? Jeg er førstegangs fødende og klarer ikke tanken på "jeg skal bli mamma" og jeg klarer hvertfall ikke å si det.

Graviditeten var planlakt og jeg ble glad når jeg oppdaget at jeg var gravid. Men jo mer denne magen vokser jo mer tar jeg avstand til den. I det ene øyeblikket stryker jeg på magen og smiler til meg selv, å i det neste øyeblikket klarer jeg ikke å ta på den og håper bare på at den lille krabaten skal roe seg, å til mer deprimert jeg blir til mer avstand tar jeg til barnefaren. Det går nesten helt fint når samboeren min er hjemme og jeg kan ligge å kose på armen hans, men det er når han reiser på jobb jeg blir deprimert.

Når jeg skal handle baby ting reiser jeg glad og fornøyd til butikken, men når jeg kommer inn blir jeg bare deprimert og kommer skjeldent ut igjen med alt jeg trenger, får bare en tanke i hode "dette er nå noe jeg skal kose meg med å gjøre sammen med min kjære, jeg må ut ut ut her ifra".

 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er sånn og det sliter på meg, men jeg har bare to ting som kan forklare hvorfor det er sånn.

 

Nr 1: Jeg har angst for å føde og føler at det hadde nesten vært bedre å gå naken ut i et narko strøk og bare ropt ut " fritt for alle det er bare å komme å voldta meg" enn det er å bli tvunget til å måtte føde.

Nr 2: Jeg føler meg alene om denne angsten og min kjære er ikke hjemme og gleder seg til å få baby. Han snakker nesten ikke med meg om babyen men heller om alle pengene vi må spare til nytt hus og ny bil.

[vimsan]

Nå er det snart 10 år siden jeg var førstegangs, men jeg hadde det nesten likt. Det gikk fort over når barnet var ute og den lille nydelige jenta lå på brystet mitt. Morsfølelsen kom litt og litt og etter noen uker var det som om babyen alltid hadde vært der.

Jeg var ike av de som løp til butikken og handlet til babyen skulle komme. Jeg tok det som det kom og skaffet kun det mest nødvendige-det jeg MÅTTE ha.

Det er nesten 8 år mellom nr en og ne to og jeg gledet meg veldig til nr 2. Nå blir det nesten 2 år mellom nr 2 og nr 3 og det er litt mer skummelt.. Nr 2 er jo "liten" ennå:-)

 

Tror du bare skal tenke at det er nå du kan kose deg med din kjære, for det er jo sant. Dere får mindre tid når den lille kommer. Samtidig så tror jeg du fikser det at den lille kommer kjempefint.

 

Det at far ikke er så opptatt av magen din er no heller ikke uvanlig. Selv nå med nr 3 er mannen min litt tilbakeholden. Han vet liksom ikke helt hvordan han skal forholde seg til magen, for han vet ikke hvordan det er for meg. Når menn blir pappa første gang, er de ofte litt redde, for de vet jo ennå mindre enn mammaene. Tror de tenker masse (minst like mye som oss) rundt dette. At han ikke snakker om sparingen tror jeg ikke er så rart heller. Menn er jo mennesker som "tar det som det kommer"

 

Tror alt ordner seg, jeg. Bare den lille kommer, så kommer alle følelsene også:-)

[Ccathrine]

Takk for svar:) Han har sakt at han gruer seg til fødselen, og er litt nervøs for den, det sa han til legen på kontroll.

Å hver gang han er hjemme ser han oppgitt på magen og sier "off hva er det vi har gjort". Han har selv kommet å sakt til meg at når han tenker seg om nå så burde vi ha ventet i noen år til, men så smiler han og sier "men nå er han på vei så vi får bare gjøre det beste ut av det" Å han er på passelig med å si at han angrer ikke.

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg er også førstegangsfødende og kjenner angsten for fødselen bare blir større og større. Mest fordi jeg vet jeg ikke kan kontrollere det som kommer til å skje under fødsel, på samme måte som jeg kontrollerer alt annet jeg gjør. Og fordi jeg ikke vet hvordan livet mitt blir etterpå..

Jeg er nå i uke 27, og må ærlig innrømme at jeg ikke har handlet noe som helst til den lille enda.. Ikke vet jeg når det er normalt å ha handlet inn klær og utstyr .. Men jeg kjenner jeg får litt problemer når jeg står i butikken for å velge ut klær osv.. Jeg blir bare frustrert og legger det fra meg for så å storme ut av butikken..

 

For min del tror jeg at situasjonen blir litt lettere når den lille er her, og jeg får litt mer innsyn i hvordan hverdagen vil bli.. Når følelsen av å kunne kontrollere situasjonen bedre kommer snikende tilbake..

 

Jeg tror nok ikke du er alene om å ha det slik, og jeg tror at når den lille er her, vil dere begge huske på hvorfor dere ønsket dere barn i begynnelsen..

 

Ønsker deg lykke til med alt, jeg

 

[Athravil]

Snakk med mannen din om hvordan du føler det (eller skriv et brev), hva du ønsker at han skal gjøre/være med på.

 

Snakk med jordmor eller lege på kontroll slik at du kan få hjelp. Jeg vet at spesielt Ahus har nå et spesielt fokus på psykisk helse hos de gravide siden de ønsker å kartlegge og få mer info om dette. De ønsker også å se om det kan ha en sammenheng med en ev. fødselsdepresjon senere.

 

Husk også på at hormonene er i opprør inni deg, men følelsene dine er reelle likevel, men det kan kanskje hjelpe mannen i å forstå bedre om han oppfatter deg som "overfølsom" eller "irrasjonell" og ikke helt deg selv i din oppførsel eller krav til ham.

 

Mannen her er ikke så veldig interessert "fysisk" han heller, å gå i butikker er bare mas og jeg må som regel invitere ham til å kjenne etter spark på magen, mase om han har tenkt på navn, hva han syns om det eller det.

Det som fungerte utmerket her første gang var å se på ting på nett sammen eller i kataloger, f.eks på utstyr, vogner osv. Plutselig hadde han en del formeninger om hva han likte også og da ble enkelt å handle. Jeg visste at vi var enige om hva vi skulle ha og hva vi ikke skulle ha.

[litengutt-april2010:)]

Jeg er også førstegangsfødende (og nesten samme alder som deg) og har de samme tankene.. I det ene øyeblikket er jeg stolt og glad når jeg tenker på bebien og ser på magen min, i det neste øyeblikket har jeg ekstremt angst og gruer meg helt sykt til den siste måneden av graviditeten, fødselen og de første månedene etter. Er egentlig litt vanskelig å forklare hva jeg har så angst for, men er bare livredd for hvordan alt skal gå og får plutselig følelsen av at ingenting kommer til å bli bra! Tror det er vanlig, men jeg blir lei meg og får skyldfølelse av å føle det som jeg gjør. Føler det også mest når jeg er alene eller når jeg leser bøker om å ha spedbarn og om å være gravid. Er virkelig ille!

 

Samboeren min er ekstremt opptatt og stolt av magen min og alt som skjer. Han er veldig involvert og syns alt som skjer er spennende og gleder seg enormt. Han virker overhodet ikke redd og det får meg både til å føle meg trygg og redd samtidig. Syns det er fantastisk at han er så innstilt på at alt kommer til å gå fint, men er redd han ikke helt forstår hvor tøft det kommer til å bli også. Føler meg forsåvidt alltid ganske mye bedre etter å ha snakket med ham fordi han er veldig forståelsesfull og støttende:) Tror vel egentlig det eneste som hjelper mot frykten og angsten er å snakke om det sammen. Snakke om hva man er redd for og hva som kan hjelpe. Og innerst inne tror jeg (håper hvertfall) at ting går lettere enn det vi frykter!

[ozgirl]

 

Tror ikke du er så veldig utenfor normalen når det gjelder det følelsesmessige. De fleste av oss blir hormonelle og emosjonelle og alle følelser blir forsterket. Det at du er redd for å føde er jo heller ikke unormalt men ville absolutt gått til samtaler med jordmor og gjerne skrevet et ønske brev som du tar med deg når du skal føde. På den måten vet de som er på sykehuset når du skal føde hvordan du har det.

 

Jeg har også en mann som er endel vekke med jobb og den tiden er alltid tyngre enn når han er hjemme. Tror også menn til tider finner det vanskelig å forholde seg til det med graviditet. De er enkle mennesker (ikke noe gale med det ), derfor er det gjerne lettere for dem og forholde seg til de praktiske ting som " nå må vi ha ny bil, hus osv.. det har de kontroll på liksom.

Håper alt ordner seg, morsfølelsen er veldig sterk og når du får nurket på magen så kan du kanskje lese disse innleggene igjen og smile

[Ccathrine]

Føler meg litt bedre idag:) Idag fikk jeg ordnet time med jordmor i februar hvor jeg skal inn til samtale, også skal jordmoren vurdere om hun vil sende meg videre til sykehuset for ny samtale om jeg skal få keisersnitt eller ikke:) Snakket så vidt det var med jordmoren i Ålesund idag å hun var litt sjokkert over svaret jeg fikk med jordmoren på Averøya når jeg sa at jeg har angst for å føde. Men disse Sunnmøringene er så snille og vet å ta vare på folk:)

 

Møtte så vidt samboeren min i Ålesund idag, og han åpner jakken, løfter opp skjorten min, tar fingeren å drar den bortover magen min idet han sier "skal vi skjære deg ut?", å da måtte jeg le litt. Også sier han "hva om du ikke får keisersnitt da?" så svarer jeg idet jeg gir han en stor klem "da er du der for meg", også hører jeg bare "off, da håper jeg du får keisersnitt".