Jeg er også et skilsmisse barn......

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Foreldrene mine skilte seg når jeg var 1 år og det var sikkert like greit. Etter noen år ble min far sammen med en ny dame med barn og de kjøpte seg hus sammen. Jeg kom på BESØK. Jeg hadde ingenting i huset som var mitt. Jeg hadde ingen rettigheter, men jeg hadde plikter. Jeg husker noen ganger som barn at jeg følte ting litt urettferdig. MEN dette har jo ikke skadet meg på noen måte. Det eneste er at jeg har puttet min erfaring i bagasjen og basert flere av mine valg her i livet på den erfaringen. Mye av det jeg ikke skjønte den gangen har jeg jo full forståelse for i dag...... I tillegg har jeg mange GODE minner fra min såkalte stefamilie. Jeg hadde jo ingen biologiske søsken så barna hennes ble jeg jo veldig glad for å ha i livet mitt. Lurer på hvor utrolig kjedelig det hadde vært å besøke faren min uten dem...

 

Jeg husker også en annen ting.... jeg lurer på hvor MANGE ganger jeg truet og ytret at jeg ville flytte til faren min. Kun som pressmiddel. 12 åringer er ikke nødvendigvis noen stakkars små individer som skal føyes for en hver pris. Det er heller ikke alltid dype psykologiske årsaker som gjør at de "tar seg til rette."