En ting jeg lurer på ang. dere stemødre.

[Lea Laus]

Du er skilt og du er sammen med en ny mann. Denne mannen blir jo da stefar for barnet ditt. Ville dere godtatt at han ønsket at ditt barn ikke skulle være så mye hos dere? At han ønsket at barnet skulle være mer hos far slik at han fikk deg og huset for seg selv, fordi han syns det er stress med barn hele tiden.

 

 

Hadde jeg truffet en mann som ikke ville ha barnet mitt tilstedet så hadde jeg pælma han greit ut døra. Det ville aldri fungert.

 

Det er greit at avtaler og slikt bør holdes, men å be noen ta mindre hensyn til barna sine og mer til partneren sin er i mine ører helt feil og jeg ville aldri godtatt det.

[Anonym bruker]

Signerer høylydt med begge hender!! Anonymt selvfølgelig:)

[vilhahøstbabyda<3]

Som mor og bonusmor må jeg signere denne. Elsker alle barna våre.

[Anonym bruker]

nei...jeg hadde ikke godtatt det...

[Anonym bruker]

Kan ikke fatte at noen vil være sammen med en mann som velger bort barna sine.. Er jo ingen garanti for at han ikke velger bort felles barn heller..

[Gjest]

Mye av det som skrives her inne skrives nok ut av frustrasjon og av irritasjon. Og da kommer kanskje ting litt feil ut som det ofte gjør når man letter sitt hjerte, tømmer ut gammel, og ny, gørr og oppsamlet gruff.

 

Jeg tviler på at så mange virkelig mener det de skriver, men at de skriver av seg litt av det de tenker på for å få det ut og ut av systemet.

 

Akkurat som at mange av oss er irriterte på naboen, på ungene, på svigermor, på venner, på katten osv. Jeg kan godt skrive "arrrg, den HELVETES katta! nå er jeg så pisselei at neste gang jeg ser den så skal jeg koke kreft av rævhårene mine".

Puh! Det var godt å få det ut, tenker jeg, og så er jeg fortsatt like glad i katten min.

Her inne hadde jeg kanskje fått høre at jeg ikke burde hatt dyr og ikke egner meg som katteeier....

 

Og slik er det nok for mange og derfor bør man ikke ta alt så bokstavelig. Det må være lov å lufte ut litt uten at hele verden rundt skal eksplodere;)

[Lea Laus]

Når det er en del innlegg fra stemødre som ønsker råd om hvordan de skal si til mannen sin at de ikke ønsker at stebarna skal være der så mye, så stikker det vel ofte noe dypere enn et "utblåsningsinnlegg". Og det samme med de som skriver hvor glad de er i egne barn, men de greier ikke stebarna, klarer ikke bli glad i de osv osv. Jeg kan også bli sinna og irritert, men dette blir noe annet.

[Gjest]

Jeg ser selvfølgelig ikke bort fra at mange ikke elsker andres barn like mye som de elsker sine egne og jeg synes heller ikke det er noe urovekkende og unormalt ved det. Så lenge man er oppmerksom på sine følelser rundt dette og jobber med dem for å unngå forskjellsbehandling og at barna ikke skal føle seg uønsket og uvelkomne i hjemmet.

 

Men jeg ser også hvor utrolig provosert mange blir når dette kommer opp og det er "mat for Trollemor", vet du;)

 

Alt er kanskje ikke utblåsninger, frustrasjon og innestengt irritasjon. Men om du tar det og plusser på trolling så sitter du nok ikke igjen med så mange reelle innlegg som tar opp dette tema

[Lea Laus]

Jeg håper du har rett vinterflickan!

 

 

 

[Gjest]

hehe, det håper jeg også

 

Og jeg tror iallfall at jeg ikke er så langt fra sannheten. Nettet brukes til så mye og så mangt. Og får mange blir det rett og slett en slags søppelkasse for dritt, mugg og frustrasjon. Folk blogger, chatter, skriver innlegg på diskusjonsforum osv.

Noe som skrives er sant, noe er halve sannheter og noe er bare jug.

 

Vi har alle opplevd og vært igjennom "Blues for en av de dagene" - "...slike dager der du bare har lyst til å sette en diger parantes. slike dager hvor du ikke helt klarer å se forskjell på, la oss si Tut Ankh-Amon, og ditt eget fjes. slike dager der selv morgenandakten går skeis og du står på badet og prøver å skifte sveis...."

 

Og så når man får summet seg litt, roet seg ned og leser en gang til hva det er man har skrevet så gremmes man kanskje litt. Men akkurat der og da, når det stormer som verst, så gjør det godt å skrive av seg litt.

 

 

[Anonym bruker]

Min far droppet oss da hans nye kone ønsket det. Noen år senere satt hun der, skilt fra samme mann, og lurte på hvorfor han ikke var mer engasjert i DERES felles barn.

 

Ja, merkelig det der du..

 

Regelen må være: om mannen er villig til å nedprioritere kull nr 1 av hensyn til ny kone, vil han nok også nedprioritere kull nr 2 av hensyn til neste kone.

[Anonym bruker]

Også tror jeg det er mange som ikke vet (ikke selv en gang), hvor situasjonsbetinget disse problemene er. For jeg tror om mange hadde gått litt dypere i seg seg selv er det egt. ikke barna som er problemet, men selve situajonen. Jeg er selv stemor og har iallefall kommet frem til det faktum at det hverken er noe i veien med biomor eller stesønn.

Men det er bare så forbaska vanskelig når de til enhver tid skal ha innflytelse og kontroll over mitt liv/ min tid !!! Jeg tror det er her kjernen i problemet ligger for mange, uten å være klar over det. For det krever mye, og en stor romslighet av deg selv som person for å få til dette. Og det er virkelig ikke alltid så lett.Og som videre resultat når man ikke får det til, kommer den dårlige samvittigheten. Og man føler seg som et dårlig menneske i tillegg. Vanvittig slitsomt ikke sant ? Selv har jeg holdt på å gå fler enn en gang, men tenker som så at jeg kommer til å vokse som menneske gjnnom disse relasjonene. Jeg må bare jobbe med det, selv om jeg til tider holder på å bli sinnsyk=)))

[Anonym bruker]

Stemor her..Valg mellom meg eller stesønn.

[Anonym bruker]

Nå er jeg egentlig drittlei av denne diskusjonen med stemødre, men må bare svare en siste gang.

Jeg er ganske enig med Vinterflickan i at ting blir blåst opp her inne. Jeg tror ikke disse stemødrene er så forferdelige som mange vil ha det til. Noen ganger blir man irritert på mannen, barna eller stebarna. Her inne virker det som det er lov å bli lei av både mann og egne barn, men aldri på de "stakkars" stebarna.

 

Jeg er selv stemor og mor. Har mange ganger i løpet av årene vært smålei stebarna, men etter jeg fikk egne barn merker jeg at jeg faktisk er like glad i stebarna. (Dette var jeg meget redd for før jeg fikk barn. At jeg elsket mitt eget barn høyere og forskjellsbehandlet.)

Av og til føler jeg at stemødre skal bare nikke og smile og være med på alt som blir bestemt, selv om stebarna bor i samme hus. Det er ikke enkelt når du kanskje føler at stebarna har slakkere regler hjemme hos sin egen mor enn du selv ønsker å ha til dine egne barn. Hvordan skal du da gjøre ting "rettferdig" osv?

 

Et eksempel på at stemor ofte blir glemt kan være at jeg hadde tenkt å reise på tur til familien min med mine barn i høstferien. Den er i uke 8. Vi har alltid hatt stebarna i oddetallsuker, og stebarnas mor sa at vi skulle fortsette med dette etter nyttår også. Plutselig har hun funnet ut at vi heller skal ha stebarna i partallsuker. Da må jeg reise hjem i uke 7, og får ikke møtt de jeg hadde lyst til å møte. I uke åtte må jeg være hjemme med stebarna i deres vinterferie. Vi kan ikke finne på noe siden jeg har et spebarn som ikke kan ut i kulden.

 

Det er med andre ord ikke alltid lett å være stemor. Og jeg er faktisk en god stemor selv om jeg sier dette. Stebarna sier ofte feil og kaller meg mamma. Når jeg har rettet på dem så kan de svare "jamen du er jo liksom moren vår du også da!:)"

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Nei, men jeg ville heller aldri forventet at han var barnevakt for barnet mitt hver dag hele uken når det ikke var "vår" uke. Jeg hadde aldri forventet at han skulle elske barnet mitt og bidra i hverdagen på mine og biofar sine premisser samtidig som han ikke ble innvolvert 100%. Jeg hadde aldri forventet at foreldrene hans skulle stille opp som barnevakt for mitt barn ved behov. Generelt så hadde jeg ikke hatt så høye forventniger..... og det er grunnen til at jeg skal ha en "toy-boy" hvis det noen gang kommer til det.....

[Anonym bruker]

Jeg er jo en av de som også liker å ha barnefri. Både alene og sammen med mannen min. Jeg synest det er godt når de legger seg om kvelden og ofte tenker jeg Å-NEI! -Påan igjen allerede, når det beynner klokka halv seks!

 

Jeg både trenger og liker å ha avlastning fra ungene mine, synest det er godt jeg. Hadde ikke hatt så fryktelig store problemer med å forstå at en eventuell kjæreste som ikke var far til disse barna hadde enda større behov for barnefri fra mine unger, enn hva jeg har.

 

Er jeg nødt til å legge til at jeg elsker dem, og lik dem og liker å være sammen med dem.... Det er jo greit med avbrekk fra dem også. Trenger ikke være noen motsetning der. Liker mannen min også, men har behov for å være litt uten han også.