Hvor mye kan jeg forvente at samboeren min tar seg av datteren min??

[Anonym bruker]

Hun er snart 3 år, og vi har bodd sammen snart ett år... Vi har fri annen hver helg, hun er da hos faren sin... Jeg lurer på hvor mye jeg kan forlange at han skal stille opp?? Og hvor mye han har å si med hensyn til oppdragelse osv..??? Noen som har noen erfaringer å dele, eller noen meninger?

[Anonym bruker]

Les tråden om stebarn og alenetid, så kan du se at stefar skal stille opp 100 %, men ikke ha noen rettigheter.

[Anonym bruker]

Tror du skal være tålmodig og ta det etter hvert. Spørs litt på hvor stor tillit barnet har fått til ham. Jeg har vært samboer i tre år, men det er først siste året han har begynt å ta ansvar for guttene, som f.eks bringing, henting, legging o.l. La dem nå og da før det, men til ville protester. Nå fungerer vi som en hvilken som helst annen familie.

[Anonym bruker]

Dere er en familie så han har valgt deg med barn. La han ta sin del som du ville latt den biologiske faren gjort. Jeg flyttet sammen med min samboer da eldste gutten min var 5 og desverre var jeg altfor usikker og unnlot å la stefaren delta, merker det nå senere år at det har gjort dem litt mere fremmede for hverandre enn ellers. Så la han ta sin del

[Anonym bruker]

Takk for svar:) Datteren min holder han på avstand, jeg skal gjøre alt, han får ikke gjøre noe... Men jeg har begynt å tenke om det er samboeren min sin feil at hun ikke godtar han, eller om det rett og slett er at hun er litt sjalu på ham... Er det ikke hans ansvar å få henne til å godta han skikkelig?? Eller kan jeg ikke forvente at han virkelig går inn for at hun skal godta han mer?? Huff det er vanskelig når jeg har en og han ingen barn....

[Nikki 75]

Jeg er stemor til to, og i vårt hus har jeg akkurat like mye å si når det gjelder oppdragelse og regler. Er involvert i skolen og hjelper med lekser, men fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg har plikt. Du kan ikke forlange at han skal stille opp, men forhåpentligvis har han lyst til å stille opp. Du kan vise ham at du stoler på ham ved å la ham overta visse foreldreplikter, og da sender du også signaler til din datter om at dette er en mann du stoler på.

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt på din datters aldre, og tror ikke en 3-åring er i stand til å manipulere mennesker ved å holde dem på avstand, eller vite noe om arbeidsfordelingen dere imellom overhodet.

 

Det jeg derimot vet, er at barn har faser med en "preferanseforelder". Mannen min er verdens beste far. Han leker mye med ungen vår, mater og steller, prater og koser, i mye større grad enn meg. Jeg er mer en rydde-huset-når-jeg-er-hjemme-type, mens mannen min er leken.

 

Men likevel foretrekker gutten mamman sin hvis han får velge. Tror det har å gjøre med min tilnærming til han. Jeg gjør mindre praktisk og fysisk med han, men er likevel nærere, mer var for hans behov og følelser. Jeg skjønner fortere hva han prøver å uttrykke og hvordan han har det, enn noen andre i verden.

 

Det er nok dette datteren din også føler på. Du er mamman, den kjente nære, som hun er mest glad i i hele verden. Det er ikke sikkert noe annet menneske får en så høy status hos henne før hun blir voksen.

 

Det betyr likevel ikke at samboeren ikke skal avlaste deg med noenting. Tvert i mot, dere bør bli enig om hvor mye han skal stille opp. Snakk om dette. Hva ser han for seg, hva ser du for deg, hva forespeilet dere hverandre før dere flyttet sammen?

 

Det er DITT barn, ikke hans, så du kan egentlig ikke kreve noenting av han (men en slik mann har du neppe interesse av å være sammen med...) Men det er heller ikke riktig at du sliter deg ut med mating og stell mens han sitter i sofaen hver eneste dag. Det koster han ingenting å smøre kveldsmat til henne og ta av bordet etterpå, og andre slike ting.

 

Pass likevel på at du får nok tid alene sammen med datteren din. Du er yndlingsmennesket hennes. Leggestundene, for eksempel, er en fin tid for fortrolig samtale. De ville jeg ikke gitt fra meg mer enn kanskje 2 ganger i uka.

 

Når det gjelder oppdragelse bør dere snakke om dette også. Dere skal jo kanskje ha felles barn en dag. Hvis dere har noenlunde likt syn på barneoppdragelse, vil det ikke oppstå store problemer. Er det svært ulikt, er det lurt å vite det før dere får egne barn, og da bør han kanskje ikke ha så mye innflytelse over datteren din heller.

 

[Anonym bruker]

Dette er så individuelt!

Min samboer kom inn i livet til sønnen min da han bare var noen mnd gammel og sakte, men sikkert tok han mer og mer ansvar. Men jeg følte hele tiden jeg måtte be han om ting, f.eks barnevakt og bleieskift, men han gjorde det gladelig da....det var nok bare jeg som følte på det.

Han flyttet inn til meg ganske raskt, men det var først etter et år hvor vi flyttet inn i vårt felles kjøpte hus at det ble, på en måte, like mye hans barn, som mitt.

 

Det skal sies at vi har pratet, pratet og pratet litt til om dette hele veien. Jeg ville ikke at han skulle føle at han måtte og han måtte stadig vekk bekrefte for meg at dette var det han ønsket. Har ikke "krevd" noenting, ei heller forventet, men blitt glad og rørt over den omsorgen han har vist hele tiden.

 

Mitt barn har desverre veldig sporadisk kontakt med sin egen far.

 

Etter vi fikk barn nr2 er vi som en hvilken som helst "ekte" familie. Ingen som tenker på han som stefar og han tenker heller ikke på min sønn som stesønn. Gutten har t.o.m. begynt på egenhånd og kalle han pappa (4 år) etter at vi fikk nr ".

 

Dette må man bare føle seg frem på, men (som i så mye annet) man må snakke, prate og kommunisere hele tiden. Da blir man tryggere i hva man kan forvente og i forholdet mellom alle parter .

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ha, trodde det bare gjaldt stemødre jeg;=)