I dag sprakk jeg gitt....

[Gjest]

...og ikke pga kulden, men i ren affekt og raseri!

 

Jeg har fått så nok av klaging, sutring og selvmedlidenhet fra mitt bonusbarn at jeg til slutt bare kjente at nok er nok.

 

Hun synes synd på seg selv, for hun må hanske med 3 yngre brødre, og de lager tydeligvis bare kvalm, roter i tingene hennes og hører aldri på henne. Hun har ikke før kommet inn gjennom dørene her i huset så er det kjefting, smelling og klaging..

 

Og i dag fikk mor nok. Jeg spurte henne rett ut om hun kom til å synes synd på seg selv resten av livet, så lenge hun hadde yngre brødre, og hva hun evnt hadde gjort om det kom en bror til til verden. Hun svarte (sikkert i affekt); da kommer jeg til å drepe meg selv...

 

Det var dråpen for meg. Jeg sa hvis det skulle være slik, måtte nok jeg og LilleM flytte, så slapp hun å forholde seg til oss! Og gikk, i sinne, lukket døren til rommet mitt og gråt!

 

Det gjør forferdelig vondt å sitte å se henne kjefte og smelle på lillebroren sin her i huset for alt han gjør. Om han kommer å gir henne en klem, så er han plagsom. Om han vil sitte på fanget hennes når hun ser på TV er han plagsom. Om han spør om hun vi leke med ham og bilene hans, er han teit. Om han vil bade sammen med henne så er han barnslig og om han tar med lekene sine på rommet hennes når hun er der, for han vil bare være i nærheten av henne, så kommanderer hun ham ut igjen. Og om venninnene hennes er tilstede, og han vil si hei til jentene så er han teit, for han "stjeler" vennene hennes...

 

Hva godt kan vi gjøre? Vi vet ikke alt som skjer når hun er hos sin mor, men vi har skjønt at det er mye kjefting der også..

 

Hun får masse alene tid med både meg og sin far. Hun har sitt eget rom, som han ikke får leke i, og vi skåner henne for mye.

Hun har sin egen data fått, og hun kan surfe, chatte og kose seg, og sin egen TV stue der hun kan se på det hun vil, uten å ta hensyn til ham... Vi drar ofte på aktiviteter der lilleM ikke får være med, og han er hos mommo og besssfar, mens hun får nyte oss begge til det fulle.

 

For meg er dette sårt. Det er min sønn hun til stadighet kritiserer, stigmatiserer og kjefter på. Og det er min sønn som blir kjempelei seg og gråter når hun reiser derfra, kaster ham ut av rommet sitt, eller ikke vil ha ham på fanget, leke med ham eller bade sammen med ham.

Det er HENNES bror som spør etter henne hver dag, og som lyser opp som en sol når hun kommer gående over plassen, og det er hennes bror som blir like skuffet, når hun avvisende sier hei, og lukker døren i fjeset hans.

 

Og i dag fikk jeg altså nok!

 

Vi måtte selvsagt skvære opp. Jeg fikk fortalt henne at det faktisk gjør vondt å se henne behandle broren hennes slik. Og at det gjør vondt i hjertet mitt å måtte være fredsmegler hele tiden hun er her.

 

Noen som har noen tips? Kanskje vi lar henne få for mye alenetid? Kanskje vi burde ta henne med på en del av de tingene som de kan ha glede av sammen? Eller er det for stor aldersforskjell på dem til at de overhodet skal kunne ha noen søskenkjærlighet? Eller er det kanskje slik også mellom søsken det ikke er så stor aldersforskjell på?

[Gjest]

Hører med til historien at hun er 10 og han er 2. Hun har 2 yngre brødre hos sin mor også. Den ene er 3 og den andre er 6 mnd.

 

Hun bor hos oss 50-50. Moren bor bare 5 min unna, og vi har god kontakt med dem.

[Gjest]

Jeg kan faktisk kjenne meg litt igjen i din bonusdatters oppførsel her.

 

Har selv en bror som er 5 år yngre og jeg brukte store deler av tenårene på å "hate" ham. Han var irriterende, han var klengete, han var masete og jeg ønsket ham dit pepper`n grodde!

 

Selvsagt så var han ikke det, men jeg syntes det der og da. Jeg var tenåringsjente og i puberteten. Jeg hadde da ikke tid til å drasse rundt på en drittunge, som jeg da synes at han var.

 

Og din bonusdatter har flere yngre brødre, hun er snart tenåring og sikkert drittlei alt og alle. Hun er ikke barn lengre og hun er ikke voksen. Og hun er absolutt ikke interessert i å leke med småunger - kan jeg tenke meg.

 

MEN: Det betyr nok ikke at hun ikke innerst inne er glad i søsknene sine likevel. Jeg var iallfall glad i min bror, sånn langt der inne. Og etter noen år så jevnet ting seg mer ut. Jeg ble litt mer "voksen" og fornuftig. Og i dag er vi bestevenner og jeg har den beste broren i hele verden:)!!!

 

Så selv om det er sårt for deg så tror jeg ikke det er så mye du får gjort. Gi henne litt pusterom, ikke mas og la henne selv ta initiativ overfor broren. Kanskje hun etterhvert heller kan få litt mer ansvar og være barnevakt? Og at hun på den måten vil føle seg litt "større", mer ansvarlig og knytter bedre bånd til lillebroren sin.

 

Hun er nok verken ond eller slem. Hun er bare snart tenåring og jeg håper at det med tiden vil bli bedre for dere alle sammen:)

[Gjest]

Hei og takk for nyttig innsikt.

 

tanken har også slått meg at dette er en fase, og at det å være tweenager ikke er noen enkel fase for henne heller.

 

Men, når det er sagt, så lurer jeg også på hvor langt man skal strekke seg i denne "forstå-seg-på" tilværelsen, før man setter krav til at selvmedlidenhet ikke fører noen steds hen.

 

Om vi bestandig skal skjerme henne, hva skjer da med lillebror? Hva slags effekt vil det ha på ham i det lange løp? skal han gå rundt å tenke at jeg er en slitsom og plagsom gutt, som bare er teit, ekkel og plagsom?

 

Hvor skal man sette grensene for "bortskjemtheten"? For i mine øyne, så virker det som at hun er blitt skjemt bort i å synes synd på seg selv.. At vi faktisk er med på å legge til rette for at hun kan synes enda mer synd på seg selv..

 

Hva skal vi gjøre den dagen lillebror er så stigmatisert til å tro at han bare er teit og slem og plagsom, at han faktisk BLIR det. Og roter, sparker, klyper og slår..

[:-))***~~´´^``~~***((-:]

Jeg synes det høres ut som hun er en smule bortskjemt, jeg...

Har da yngre søsken jeg også uten at denslags kjefting og snakk hadde blitt tolerert.... Man trenger kanskje ikke å sy puter under armene på ungene selv om de har skilte foreldre...

Men det var det første som slo meg:)

[Gjest]

Slik var min eldste datter mot llillesøsteren sin også. Det har nok en sammenheng med sjalusi og pubertet. Etterhvert som lillesøsteren kunne gjøre ting som storesøster også syntes var gøy, eks spille kort, fikk hun mer glede av henne. I tillegg var jeg tydelig på at dårlig oppførsel mot søsteren ikke var akseptert. Etterhvert har dette bedret seg og ingen er mer glad i sine småsøsken nå enn støresøsteren.

 

Skjønner godt at morshjertet ditt blør, men ikke krisemaksimer situasjonen. Det vil bare forværre det hele.

[junijente fikk julijente]

Dette problemet har heldigvis ikke vi, stesønnen min er fantastisk flink med sin 13 år yngre lillesøster. Det hjelper kanskje litt på at jentene i klassa hans synes det er moro å få være med hit og hilse på henne ;-)

Jeg får inntrykk av at stedatteren din aldri har fått noen korreksjoner på denne oppførselen? Ingen som har sagt til henne at det ikke er greit å oppføre seg sånn om et annet menneske, uavhengig av alder og familierelasjon? Kanskje har du rett i at hun får for mye alenetid, eller tid alene med deg og far. Gjør dere noen gang noe moro sammen alle fire? Det er ikke alltid like lett å finne på noe som er moro for begge søsknene med så stor aldersforskjell, men f.eks svømmehall, dyrepark, akebakken osv pleier jo å være populært for de fleste. Vis jenta at lillebror også kan være med på aktiviteter, og involver begge barna i familietiden. Å dele opp innimellom er selvsagt fortsatt lov, men jeg tror ikke det er noen fordel å la dette være hovedregelen. Still litt krav til jenta, om hun ikke vil være med på noe fordi lillebror også skal være med, så neivel, da får hun holde seg hjemme. Be henne bidra med enkle ting, uten å presse henne, men la henne se at hun kan være til nytte i forhold til broren sin. Det er utfordringer og krav (med oppfølging!) barna vokser på, og kanskje trenger jenta deres rett og slett å vokse seg litt inn i rollen sin i familien?