I dag sprakk jeg gitt....

[Gjest]

...og ikke pga kulden, men i ren affekt og raseri!

 

Jeg har fått så nok av klaging, sutring og selvmedlidenhet fra mitt bonusbarn at jeg til slutt bare kjente at nok er nok.

 

Hun synes synd på seg selv, for hun må hanske med 3 yngre brødre, og de lager tydeligvis bare kvalm, roter i tingene hennes og hører aldri på henne. Hun har ikke før kommet inn gjennom dørene her i huset så er det kjefting, smelling og klaging..

 

Og i dag fikk mor nok. Jeg spurte henne rett ut om hun kom til å synes synd på seg selv resten av livet, så lenge hun hadde yngre brødre, og hva hun evnt hadde gjort om det kom en bror til til verden. Hun svarte (sikkert i affekt); da kommer jeg til å drepe meg selv...

 

Det var dråpen for meg. Jeg sa hvis det skulle være slik, måtte nok jeg og LilleM flytte, så slapp hun å forholde seg til oss! Og gikk, i sinne, lukket døren til rommet mitt og gråt!

 

Det gjør forferdelig vondt å sitte å se henne kjefte og smelle på lillebroren sin her i huset for alt han gjør. Om han kommer å gir henne en klem, så er han plagsom. Om han vil sitte på fanget hennes når hun ser på TV er han plagsom. Om han spør om hun vi leke med ham og bilene hans, er han teit. Om han vil bade sammen med henne så er han barnslig og om han tar med lekene sine på rommet hennes når hun er der, for han vil bare være i nærheten av henne, så kommanderer hun ham ut igjen. Og om venninnene hennes er tilstede, og han vil si hei til jentene så er han teit, for han "stjeler" vennene hennes...

 

Hva godt kan vi gjøre? Vi vet ikke alt som skjer når hun er hos sin mor, men vi har skjønt at det er mye kjefting der også..

 

Hun får masse alene tid med både meg og sin far. Hun har sitt eget rom, som han ikke får leke i, og vi skåner henne for mye.

Hun har sin egen data fått, og hun kan surfe, chatte og kose seg, og sin egen TV stue der hun kan se på det hun vil, uten å ta hensyn til ham... Vi drar ofte på aktiviteter der lilleM ikke får være med, og han er hos mommo og besssfar, mens hun får nyte oss begge til det fulle.

 

For meg er dette sårt. Det er min sønn hun til stadighet kritiserer, stigmatiserer og kjefter på. Og det er min sønn som blir kjempelei seg og gråter når hun reiser derfra, kaster ham ut av rommet sitt, eller ikke vil ha ham på fanget, leke med ham eller bade sammen med ham.

Det er HENNES bror som spør etter henne hver dag, og som lyser opp som en sol når hun kommer gående over plassen, og det er hennes bror som blir like skuffet, når hun avvisende sier hei, og lukker døren i fjeset hans.

 

Og i dag fikk jeg altså nok!

 

Vi måtte selvsagt skvære opp. Jeg fikk fortalt henne at det faktisk gjør vondt å se henne behandle broren hennes slik. Og at det gjør vondt i hjertet mitt å måtte være fredsmegler hele tiden hun er her.

 

Noen som har noen tips? Kanskje vi lar henne få for mye alenetid? Kanskje vi burde ta henne med på en del av de tingene som de kan ha glede av sammen? Eller er det for stor aldersforskjell på dem til at de overhodet skal kunne ha noen søskenkjærlighet? Eller er det kanskje slik også mellom søsken det ikke er så stor aldersforskjell på?

[Reveenka]

Oi,dette var leit. Vet neimen ikke hva jeg selv ville gjort i denne situasjonen med bonusbarn, men vet at tilloep til saant hjemme mellom jentene blir slaatt hardt ned paa - den eldste har av og til tilloep til aa kjefte ned lillesoestrene sine fordi de er plagsomme. Hvis dene eneste synden er at de er tilstede, blir hun tilsnakket(og ja, med streng og av og til lett hevet stemme) og faar beskjed om aa bli paa rommet sitt til hun kan oppfoere seg. Detv er rett og slett ikkelov aa behandle soesknene sine slik, eller aa oppfoere seg paa den maaten

 

Hvis de plager hennepaa "ordentlig", faar hun stoette og lillesoestrene tilsnakk.

 

Jeg tror kanskje det blir ekstra vanskelig naar det er et bonusbarn, man vil sikkert gjerne skjerme barnet fra aa foele seg utenfor eller urettferdig behandlet - og saa blir det kanskje feil den andre veien istedet; at de "slipper unna" med for mye om du skjoenner hva jeg mener.

 

Jeg ser ofte hjemme hos oss at jo mer jeg strekker meg for aa legge ting tilrette, desto mer ufyselig kan de oppfoere seg. Kanskje dere rett og slett har strukket dere for langt for aa gjoere henne tillags? Oppfoerselen du beskriver er langt utenfor det jeg ville synes var greit at mine barn gjorde, uansett situasjon. Jeg ville sprukket og sagt fra for lenge siden, og stilt mye strengere krav til henne mht hvordan hun skulle oppfoere seg mot smaasoesknene sine.

 

Jeg tror du er inne paa noe naar du sier at hun kanskje faar for mye alenetid- det hun trenger er kanskje mer tid der hun er sammen med dere alle og der det kreves at hun tar hensyn og oppfoerer seg med vanlig folkeskikk.

Lykke til med utfordrende "prosjekt bonusbarn"! c",)