Barnet mitt er ikke min avgud. Hva med deg?

[Anonym bruker]

Ble inspirert av innlegget til stemor som ikke vil ha stebarnet på besøk hver dag. Forstår det godt jeg, og tror absolutt ikke barnet tar skade av å bli sendt til mor av og til selv om det kanskje har mer lyst til å være hos stemor!

 

Jeg liker ikke denne tendensen i samfunnet der barna er våre "avguder", og at deres behov og ønsker alltid skal komme først. Ser gang på gang eksempler fra virkeligheten og her inne på din baby der jeg synes dyrkelsen går for langt. Og resultatet blir ofte bortskjemte, høylytte og storforlangende barn som ikke lærer å se lengre enn sin egen nese.

 

Når det er sagt er det selvfølgelig barna som er det viktigste for meg, og jeg går langt for å gi dem et godt liv. Men et godt liv leves når man kan å samarbeide, tilpasse seg andre, vente på tur, lære å lytte osv.

 

 

[_Løvemamma_]

Jeg elsker datteren min over alt her i verden. Men hun er datteren min og jeg er moren hennes. Jobben min er ikke å tilbe henne og å sørge for at hun til en hver tid har akkurat det hun vil ha, jobben min er å gi henne kjærlighet og nærhet samt hjelpe henne med å danne grunnlaget for å kunne bli en sterk, empatisk og lykkelig kvinne. Det oppnår man ikke ved å løpe etter barna for å tilfredstille alle deres ønsker, men ved å faktisk oppdra barna sine, lære dem om rett og galt, folkseskikk, verdier og moral. Ved å sette grenser og vær konsekvent, ved å være en trygg voksenperson som kan hjelpe barna med å lære å se sin egen verdi, og verdien til menneskene og verden rundt dem. Om jeg klarer at dette vet jeg selvfølgelig ikke, men jeg vil iallefall gjøre mitt beste.

 

Mye av problemet med tidens 'oppdragelses trend' er nok en missforstått variant av 'fri oppdragelse' som ender med at barna får gjøre som de vil til en hver tid, at man ikke skal sette grenser for dem og at de skal slipe å ta noe som helt hensyn til omgivelsene sine. For meg virker dette i stor grad som ansvarsfraskrivelse, der foreldrene bare er nikkedukker og barna må oppdra seg selv, finne ut av alt på egenhånd. Det er veldig mye å kreve av et barn, og disse barna blir ofte usikkre, både på seg selv og omverden.

[Dunder]

Kjenner ikke det innlegget du sikter til, men det er i allfall sikkert at barn blir veldig utrygge når de får bestemme for mye. Det er jo et enormt ansvar! Barnet må jo "velge bort" den ene forelderen.

 

Jeg synes det er helt hårreisende når foreldre lar barnet bestemme selv om h*n vil til mor/far for samvær (med mindre det er noe alvorlig galt, som vold eller rus).

 

 

[Gjest Tale30]

Men i denne tråden som HI refererer til så virker det jo som om at stebarnet som er hos faren også de ukene hun skulle ha vært hos moren har behov for nettopp nærhet med faren sin.

 

Det er greit at man ikke skal gi etter for hver minste lyst barnet må ha. Men i skilsmissesituasjoner så må foreldrenes behov settes i bakgrunnen for det behovet barnet har for nærthet til en eller begge foreldrene. Kanskje burde foreldrene sette seg ned å finne ut hva som gjør at barnet foretrekker å være hos faren, men slike saker er jo ofte betente og vanskelige å ta opp.

[Anonym bruker]

jeg tror nå det fint går an å sette barna sine behov først uten å få gørrbortskjemte barn, for det er behovene demmes som skal komme først ikke lystene. Barn har behov for grensesetting og faste rammer.

 

Jeg synes det er rimelig hårreisende når foreldre tvinger barna til å være sammen med andre part når de selv ikke vil. Det er gjerne en grunn til at barna ikke vil. Og da tenker jeg ikke på grunner som at barne heller vil være hjemme og leke med nabobarna fx. Glad mine foreldre aldri tvang meg.

 

 

 

[Gjest Tale30]

Og hvis det skulle settes grenser så skulle de grensene i alle fall ikke settes på bakgrunn av at stemor blir sliten av å ha barnet i huset hele tiden. Når amn går inn i et forhold med en mann som har barn fra før må man alltid ta høyde for at samværsordningen kan endres. Det som er 50% når man blir sammen, kan endres til å bli 100%. Takler man ikke det, er det ikke rettferdig for barnet å involvere seg.

 

Jeg har forøvrig selv opplevd å få kjeft fordi jeg brukte et eget håndkle etter dusjen for å tørke håret. Denne dusjen tok jeg på det badet som ble bygget for at jeg skulle ha eget bad hos pappa. Den dagen sluttet jeg å se på pappas hjem som mitt virkelige hjem, og det har nok satt sine begrensninger på forholdet vårt.