Hvordan fortelle foreldre at jeg er gravid?

[Anonym bruker]

Jeg er nå 12 uker på vei og er 18 år, og jeg aner ikke hvordan jeg skal fortelle om graviditeten min. Jeg vet mamma kommer til å bli veldig skuffet, og jeg er en veldig sårbar person som tar ting inn til meg veldig fort. Dette er noe som gleder meg, men familie lager stort oppstyr for slike ting og kommer bare til å fortelle hvor feil det er. Jeg har lyst til å bare si det rett ut "Jeg er gravid!", men jeg tror ikke jeg klarer det.. Hvordan skal jeg klare å fortelle dette?

[Anonym bruker]

"Jeg er gravid og jeg trenger foreldrene mine til å støtte meg"!

 

For støtte trenger man virkelig hvis man er 18 år og gravid. Jeg håper dette går bra for deg og at foreldrene dine vil glede seg sammen med deg

[Anonym bruker]

du sier det rett ut, sier du skal beholde og at dette er ditt valg å de kan mene hva de vil inni seg!! det er vel enkelt å greit det letteste, da forteller du hvor skape står med en gang...

[Anonym bruker]

Sende melding? Så slipper du å være tilstede akkurat der og da..

 

Skrive noe sånt som: Jeg er gravid... Håper ikke du/dere blir skuffet...

[Anonym bruker]

Sett deg ned med foreldrene dine og fortell dem at du har noe du skulle ha snakket med dem om. Ta en liten kunstpause, slik de rekker å få noen skrekkscenarioer inne i hodene sine, så sier du det rett ut.

 

Ikke vær redd for å gråte. Helt naturlig det.

[Påtidemedentil]

Jeg har akkurat samme problem som deg.

 

kanskje prate på msn?

send meg en post da vell

[Anonym bruker]

Send en mld til mamman din (eller noen du stoler på). Begynn med at du må fortelle de noe, og at du ikke klarer/vil gjøre det ansikt til ansikt. Fortell at du trenger deres støtte og råd, men at du ikke ønsker dømmende eller negative svar. Så forteller du at du er gravid, og at hun skal ringe deg opp når de har fordøyd beskjeden.

 

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

^^2010^^, det hadde vært veldig hyggelig, men jeg aner ikke hvordan jeg sender deg en meld her inne! *flau*

 

Når det gjelder å sende sms, så har jeg gjort dette tidligere.. Jeg hadde en spontanabort da jeg akkurat hadde fylt 17, og før spontanaborten fortalte jeg det til foreldrene mine, men da over en tekstmelding. Låste døra, var sikker på de skulle komme å ta helt av og klikke på meg, fortelle hvor mye jeg har ødelagt av livet mitt osv.. Derfor jeg trodde dette skulle skje, var for da jeg begynte på p-piller som 15 åring, klikket det helt for mora mi når hun fant det ut, det var visst helt uaktuelt! Jeg skulle ikke gå på noe prevensjon, men jeg skulle heller ikke bli gravid. Da måtte jeg bruke kondom hvis jeg skulle ha sex. Da hadde jeg fast kjæreste i 8 mnd, og enda tok hun helt av.

Etter spontanaborten når jeg begynte igjen på skole, da sa hun til meg når vi skulle kjøpe skolebøker "jeg skal ikke ha noe av noe sånn graviditet eller noe slikt tull dette skoleåret altså! Da skal du få betale bøkene dine selv!!".. Tenk på å si noe slik?? Jeg planla overhodet ikke å bli gravid!! Og ikke nå heller. Nå ble jeg gravid selv med p-piller.

 

Nei, jeg synes dette er veldig vanskelig, aner ikke reaksjonen. Det er fler ganger mamma har vært i godt humør og jeg har holdt på å si det, men ordene vil ikke presses ut av munnen min. Den er helt lukket, klarer det ikke bare.

Tenkte at jeg kanskje kunne fått samboeren min til å si det rett ut når vi er på besøk der, men jeg vet ikke hvordan verken dem eller jeg selv hadde taklet det heller..

HUFF, dette er forvirrende..

[Anonym bruker]

Jo, men jeg klarer bare ikke å gjøre det på den måten! Det er så vanskelig. Og jeg har veldig lyst til å klare å si det rett i ansiktet på dem, for jeg begynner å bli lei av at de mener de vet hva som er best for meg, hva jeg skal gå av skole, når jeg skal tenke på hus og barn, og slike ting! De styrer livet mitt så mye.

Jeg er egentlig ei jente med mye bein i nesa, og jeg har alltid sagt hva jeg mener og føler, også til mamma og pappa. Men de bare ler av meg, overser meg og gir meg dumme blikk som om jeg er verdens mest tilbakestående menneske! Uansett hvor mye jeg prøver å vise at jeg har blitt stor og klarer meg selv!

Jeg flyttet ut sammen med kjæresten min da jeg var 17, da hadde vi vært sammen et år, og nå har vi snart vært sammen i 3 år. Fyller 19 bare om noen få uker, men føler meg enda ikke nok selvstendig i nærheten av mamma og pappa, så lenge de nærmest manipulerer meg og ikke godtar mine meninger og valg!

 

[Kassie]

Jeg ville ikke tatt noe så viktig over sms om jeg var deg. Om foreldrene dine ikke leser den med en gang vil du gå å grue og vente på svar. De vil også ringe/snakke med hverandre før de snakker med deg for å finne ut hva den andre vet. Pluss at sms er utrolig upersonlig og dere får ikke snakket skikkelig sammen.

Vet ikke om du bor hjemme ennå, men fortell dem begge at du ønsker å snakke med dem så de kan sette av tid til deg. De vil da også skjønne at det er noe alvorlig du vil snakke med dem om og de vil få litt tid å gjøre seg opp noen tanker på hva dette kan være og hvordan de vil reagere.

Sørg for at dere har god tid og det er bare dere der når du forteller. Når du sitter der så vil du kanskje grue deg masse, men da er det bare å hoppe i det så får det gå som det går. Om de ikke viser sin støtte med en gang så husk at ting blir lettere med tiden. Om de får et sjokk først så vil dette roe seg og er de normale og gode foreldre så vil de også støtte deg etterhvert og kanskje også glede seg til barnet kommer.

Ble selv uplanlagt gravid og var livredd mamma skulle bli skuffet over meg, men hun har vært en av de som har støttet der mest. Så ting blir ikke alltid slik man tror.

[Kassie]

Ser nå at du sier du har samboer, hva med å ta han med når du forteller det. Da har du en trygg person som du vet er på din side.

 

Masse lykke til, dette klarer du.

[Anonym bruker]

Jeg i din situasjon, samme situasjon den gang da, ventet helt til jeg hadde vært på ultralyd med å fortelle det.. Og tok da med jeg våre første bilder av lille nurket vårt. Jeg var alene, uten samboer, da jeg fortalte det og kun til mamma først. Mest mulig rolig, intimt og nært - det ble en veldig fin samtale og et vakkert minne! Det at hun fikk bilder av datteren min å holde i, se på, smile til, og mimre om meg som baby, fikk frem følelser i henne.. Og det at det bare var meg og mamma, ingen andre. Det ble rett og slett en nydelig måte å fortelle det på, og hele (resten) av svangerskapet gledet foreldrene mine seg bare med oss =) Det ble heller ingen moralprekner utenom den lange, fine samtalen vi hadde da jeg fortalte mamma om det.

 

Ønsker deg lykke til! Og dine foreldre vil garntert bli veldig glade og dele gleden meg deg om du forteller det til riktig sted og tidspunt =)

[Anonym bruker]

"Kjære mamma. Jeg må få kontonummeret ditt, slik at jeg får betalt tilbake for skolebøkene. Eller slipper jeg ettersom h*n ikke kommer før etter at skoleåret er ferdig?"

 

Jeg vil forresten anbefale deg å ikke droppe ut av skolen, men heller fullføre året, slik at du ser mål når du er ferdig med å gå hjemme etter at barnet er født. Det er så mange som dropper ut, sløver rundt noen måneder, for vondt i rygg osv pga lite mosjon o.l før fødsel og året etter gidder de ikke begynne på skolen igjen. Foreldrene dine kommer nok også til å ta det lettere hvis du forteller dem at du skal fullfører dette skoleåret og begynner på et nytt et i 2011. Hvis du snakker med rådgiver og lærere kan de kanskje tilrettelegge for deg.

[Anonym bruker]

Vi skal på ultralyd om ei uke, gleder oss veldig mye, men, kan man da se tydelig at det er et foster der? For da kunne vi faktisk tatt med et ultralydbilde i en konvolutt til dem? Er det en dum ide?

 

Jeg vil ikke droppe ut av skolen, jeg vil fullføre! Men jeg er så redd for at mamma og pappa ikke kommer til å ha troen på at jeg klarer det som gravid. Derfor vil jeg vente på en måte så lenge som mulig med å si noe, for å bevise at det går bra. Men er neimen ikke enkelt.

Jeg har gått to år første år på videregående, for første året mitt valgte jeg rett og slett feil linje, andre første året var fantastisk, men nå går jeg jo på det tredje året mitt, andre år, og etter dette året skal jeg ut som lærling to år, og det kan jeg da ta i 2011 tenkte jeg :-)

[Anonym bruker]

Jeg skrev et veldig langt og personlig brev til foreldrene mine når jeg fant ut jeg var gravid. Da fikk jeg tid til å tenke over valg av ord, og ingen kunne motsi meg.

 

Det gjorde godt å få skrevet ned alle tankene mine rundt graviditeten.

 

Jeg var ikke så veldig ung heller. Dette gjaldt en veldig uplanlagt graviditet i voksen alder. Vanskelig, var det. Men de tok det veldig pent. Bedre enn jeg hadde fryktet.