Kjenner jeg begynner å synke ned nå...

[Anonym bruker]

Har store problemer i forholdet og vil egentlig ut, selv om innerst inne jeg skulle ønske at det var mulig for oss å redde det.

Hadde en diger krangel her om søndagen, som fortsatte på mandagen, og han fikser ikke å si unnskyld å legge seg flat.(Ikke at han alltid må gjøre det, men psykologen vi går til har bedt han gjøre det, slik at han 1. lærer det (for det har han aldri gjort) og 2. for at jeg skal få tro på at han ønsker å redde forholdet og klarer å sette seg selv bakerst for en gangs skyld.)

 

Men han gjør ikke det. Nå er det gått to dager uten at vi har pratet sammen, og det psyker meg helt ut. Jeg har prøvd å prate til han, men det kommer bare ut de samme anklagelsene om at det er jeg som har satt igang denne situasjonen osv.

 

I går gikk det greit, men idag merker jeg at jeg begynner å bikke over i ren desperasjon. Hvorfor later han som ingenting??? Er det for å psyke meg ut? Er det fordi han venter på at jeg skal begynne å snakke igjen?

 

Håper å komme meg etter en natts søvn, men er redd jeg er så desperat at jeg synker ned i en depresjon igjen, hvor jeg lukker meg inni meg selv og kun fungerer på dagen for barna mine.

 

Hvordan unngå dette....er det jeg som må glatte over (IGJEN) og late som om ingenting har skjedd?

 

[Gjest]

Å herregud har dere barn i dette miljøet her? mitt beste råd er å komme deg ut og få orden på dere selv som enkeltpersoner først og dersom dere DA har lyst til å ha et forhold, evt prøve igjen. Dette er ikke holdbart for barn å bo i. Om dere holder kranglene gående over flere dager merker de det garantert og det er ukomfortabelt. I noen situasjoner er det ikke best å holde sammen for barna og i sånne som er uvenner i flere dager i strekk er blandt de situasjonene....

 

Men det er nå miiin mening:)

[Anonym bruker]

HI

Nei det har vært krangel uten stemmeheving og kun på kvelden etter at de har lagt seg. Klart de kan ha hørt noe, men det har ikke vært noe bråk. Det orker jeg ikke mer, da gir jeg opp. Har gjort det for mye før.

Men at vi ikke prater sammen kan de jo har merket, selv om jeg har pratet så det suser etter med barna slik at de ikke skulle føle stemningen helt åpenlyst.

 

Jeg kan ikke bare gå. Jeg kan be han gå, men han har ingen å bo hos. Jeg har ingen penger (er totalt avhengig av han økonomisk dessverre) og tar ikke med meg barna og flytter. Det får han gjøre. Men jeg kan jo ikke kaste han ut på gata. Det eneste stedet han kan dra er til foreldrene sine, men det nekter han vet jeg. Kan jo ikke pakke kofferten hans og kaste han ut, foran barna. Det blir jo ennå verre.

Jeg bor langt fra min familie og barna går på skole. Har ingen, absolutt INGEN her på stedet som kan hjelpe.

 

Det er derfor jeg føler meg så desperat!