samværssak- rettsak

[Anonym bruker]

dette er saken:

 

far har ikke sett sin datter på 3 år. Far er en oppegående mann, ikke noe alkohold, narkotika etc. Han er nå gift, to barn en gutt og ei jente, stabilt og godt forhold.

Har vært til separat mekling, men kommer ingen vei. Mor sier at barnet ikke ønsker å se far.

Har nå blitt rådet av familievernkontoret om å ta ut stevning. Hvordan vil en dommer se på denne saken? Far har vel rett til å se barnet sitt?? Er det noen sjans til at far "taper" saken? Han er en veldig god far, sett bort ifra at det ikke er gjort noe med saken før nå.

 

i forkant av meklingen ba hun om separat mekling, noe som viste seg å ikke være grunn til. Hun ble i tillegg borte fra mekling flere ganger pga to mnd ferie i sommer, sykdom etc etc.

Nå har vi vært i kontakt med advokat som har sendt henne et brev. Advokaten ga moren to uker på å svare, og hun ble anbefalt å skaffe seg advokat. De to ukene har gått uten svar. Advokaten vår har nå ringt hjem til moren som igjen bor hos sin mor. Moren til biomor nektet å gi datteren sitt tlfnr videre til advokaten. Nå skal det sies at mor til biomor har vært endel innom dette systemet selv i og med at hun har tre barn med tre menn så hun gir nok råd til sin datter om å være vanskelig.

 

Hvordan virker det for biomor sin sak at hun holder på slik.

 

Vi har forøvrig gitt advokaten nr til biomor så vi får se hva som skjer. Dette gjøres nå før det tas ut stevning.

Hvordan vil en dommer se på dette?

Barnet det gjelder er forøvrig 12 år

 

 

[Anonym bruker]

Hvorfor har han ikke sett henne på 3 år? De må jo ha hatt noen form for avtale før?

[Anonym bruker]

Far har en god sak - han er jo tross alt faren og har like mange rettigheter han også. Jeg kjenner til en lignende sak. Der fikk far rett til å se barnet, men ikke så mye han ønsket. Han hadde da ikke betalt noe til barnet på flere år. I starten av samværet var mor tilstedet.

 

Jeg trodde nå at reglene for barn over 13år var slikt at barnet selv kan bestemme hvilken foreldre dem vil bo hos. Men bare samvær er kanskje noe annet.

 

Det vil jo kanskje spørres om hvorfor far ikke har sett barnet på flere år.

[Anonym bruker]

"Han er en veldig god far, sett bort ifra at det ikke er gjort noe med saken før nå."

 

Ehh, det er vel den største delen av saken : Hvorfor har han ventet såååå lenge?

 

Han vil nok få noe samvær, men ikke mye til og begynne med. Om han ikke kjenner barnet og selv har gjort minimalt for å bli kjent med barnet

[Anonym bruker]

Hvis far ikke har sett sin datter på tre år og heller ikke har tatt kontakt ved telefon, brev, julegaver e.l, så kan denne saken ende med et tap for far.

 

En jente på 12 år har rett til å bli hørt, så hvis hun forteller en dommer at hun ikke vil ha samvær med sin far (noe man faktisk kan forstå etter tre år uten lyd) så vil en dommer høre på dette. Hvis det ikke kommer frem at moren på noen måte manipulerer sin datter.

 

Selv om deres advokat sender et brev til biomor med en frist på to uker, vil ikke dette bli tatt hensyn til. Hun kan selv bestemme hvor vidt hun vil svare på et slikt brev.

 

 

[Anonym bruker]

Tror også far har en god sak her, men undres også på hvorfor han ikke har sett barnet på 3 år...

 

Reglene sier at når barnet er 12 år har det rett til å bli hørt, dvs i spørsmål om hvor barnet skal bo eller om det skal være samvær, vil barnets mening være en del av avgjørelsen. Når barnet er 15 år kan det selv velge.

[Anonym bruker]

Her vil nok status quo-prinsippet råde ganske sterkt.

 

Saken hadde stilt seg noe annerledes dersom far ikke hadde utvist passivitet i så mange år.

 

Fars "eneste" håp er at barnet selv sier at det vil bo hos far - og det virker ikke særlig sannsynlig, utifra det du skriver.

 

I barnefordelingssaker oppnevnes det en sakkyndig som går inn og vurderer hva som er psykologfaglig best for barnet. Dvs. hvor barnet har størst tilknytning osv. Det skal mye til før retten overprøver sin egen sakkyndig - det skjer så og si aldri. Det virker ikke spesielt sannsynlig at far vil få sakkyndigs anbefaling om fast bosted, gitt at han ikke har hatt kontakt med datteren på så lang tid.

 

Mitt beste tips er å få istand en samværsavtale, slik at far og datter kan bli kjent. Og så kan et evt. steg 2 være fast bosted.

 

Det er utrolig synd at retten indirekte belønner personer som ikke eier evne til å samarbeide (mor). Samtidig blir far "straffet" ganske hardt fordi han ikke tok ut midlertidig forføyning for 3 år siden, da ting begynte å stokke seg til. Men - det er desverre slik systemet fungerer....

 

 

[Anonym bruker]

Det teller negativt for far at han ikke har gjort noe for å se sin datter på 3 år.

 

Men det biologiske prinsipp (en tese om at barn har best av å ha kontakt med begge sine foreldre) tilsier at han bør få noe samvær.

 

Han vil nok få medhold i at han skal få noe samvær, med mindre barnet sier klart i retten at hun ikke vil treffe faren, og dette ikke kan forklares med morens påvirkning. Hvor mye samvær, er avhengig av om han bor så nært at barnet må overnatte, reise langt osv. Det er lettest om faren bor i nærheten.

 

MEN: Barnet er 12 år, og dets mening skal tillegges STOR vekt. Det betyr at om hun ikke vil møte opp til samværet, kan ingen tvinge henne.

 

Så faren får nok trolig medhold i retten, men vil ikke få det gjennomført i praksis dersom jenta ikke vil.

 

[Miss Misantrop]

En veldig god far er en far som er tilstede. En far som ikke har vært tilstede på 3 år er ikke en veldig god far. Det spiller ingen rolle hvor mye trøbbel en mann hadde laget for meg, jeg hadde aldri holdt meg borte i årevis fra lille gutten min. Jeg mener faktisk at en hver far (som ikke har begått overgrep mot mor eller barn) bør få treffe sitt barn, det mener stort sett domstolene også. Det at dere har en advokat er bra, han eller hun vil kunne spekulere bedre i sakens utfall en oss. Det er positivt at far har støtte fra familievernkontoret.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke hvor det står at far har vært passiv i så lang tid, som enkelte snakker om her.

Og ja, jeg vet at enkelte mødre kan finne på å trenere samvær og ødelegge det meste for et godt forhold til den andre forelderen. Jeg vet flere menn som sier at de orker ikke kampen i lengden, og gir det hele litt ro, før de tar saken videre. Det kan være mange grunner til at man ikke ser sine barn på 3 år, eller enda lengre.

 

Det som er trist er at mor sannsynligvis har snakket så mye negativt om far at barnet ikke vil se far. Dette kan slå negativt ut. Men dersom far sier at han vil nærme seg barnet forsiktig og i barnets tempo, så kan jeg ikke se at han skal nektes samvær iallfall. Men det er ikke fars rett til samvær som skal legges til grunn, men barnets rett til samvær med far.

 

Jeg slutter aldri å undres over at ikke begge foreldrene skal ha like mye å si i forhold til eget barn. Og at man nektes å se ungen sin er vel den verste straff man kan få? Når det er sagt, så undres jeg også over at enkelte foreldre ikke vil se sine egne barn... Men det er en annen sak.