Falsk stemor?

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til en jente på 7 år. Hun er en blid og kjekk jente som det igrunn er lett å komme overens med. Hun har, i følge mine standarer, hatt en heller "slapp" oppdragelse og er ganske umoden på en del sosiale områder. Jeg har så inderlig lyst å hjelpe henne til å bedre kunne hjelpe seg selv, men det er en vanskelig, om ikke umulig oppgave å få til. Jeg merker at jeg ikke er meg selv når jeg snakker med henne. Det er en litt "påtatt" kjempeblid og positiv holdning jeg har til henne. Jeg kunne i grunn tenke meg å være litt strengere og sette flere krav/ nevne ting hun må lære seg. I stedet blir det myyyye positivt. Jeg er vel redd for å bli sett på som en "ond" stemor om jeg bemerker mye. Andre som har det slik? Gode rår dor hvordan jeg kan tenke omkring dette mottas med takk:-) Jeg har en datter selv og vi har et fellesbarn. Jeg jobber i skolen og har høy pedagogisk utdannelse så jeg mener at jeg har litt peiling på dette med barn...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner litt hvordan du har det, for sånn er det egentlig her i huset og... mot min vilje. Stesønnen min har altfor slakke tøyler når det kommer til det meste, virker ikke så han har fått noen form for oppdragelse, derfor er det veldig vanskelig å ska "få han på rett spor" når han kun er her i ei helg. Ikke vits på prøve heller, for det går jo rett tilbake til samme greia når han er hos mora. Der får han det han peker på og er tydeligvis sjefen i huset.

Her går vi greit overens, men om noe går mot han eller han ikke får viljen, da er han sur fra han kommer til han går.. ikke noe hyggelig med andre ord!

Aner ikke hva vi skal gjøre, mora kommer ikke rikke seg, det eneste hun bryr seg om er å få ungen til å være hos oss så lite som overhodet mulig, slik at hun skal få mer barnabidrag hos mannen min.

Jeg ser rett å slett ingen løsning på problemet slik som situasjonen er nå... biomor og mannen min er dårlige å samarbeide (pga biomors oppførsel), noe som gjør dette veldig vanskelig.

[Anonym bruker]

Ja, det blir litt falskt. Hele situasjonen man er i er på en måte litt kunstig, fordi en alltid sammenligner med en vanlig familie, noe som i grunn ikke går an. Vet ikke helt hvordan jeg kan beskrive det, men man har på en måte ikke lov til å være ekte, en har ikke lov til å være ærlig. Det er så mange hensyn å ta, og barna er så såre og så veldig vare. Hele situasjonen er som et følelsesmessig minefelt at en ikke så lett kan slappe av å bare være seg selv.

 

Om du eller jeg, hadde oppfattet et av våre egne barn som uoppdragen, eller som umoden på sosiale områder, da tar vi affære. Jeg har vært i kontakt med barnehagen angående visse ting med mine barns utvikling, jeg har også søkt råd på helsestasjonen om visse ting.

 

Når barna har plukket opp adferd jeg ikke liker i barnehagen, eldste begynte plutselig å svare oss på en måte jeg ikke var begeistret for. Vi reagerte jo raskt. Så har vi dattera hans, som aller helst svarer på alt med å trekke på skuldrene. JEG hadde aldri godtatt det fra mine barn uten kamp. Men da blir jo hele verden fornærmet om en skal gjøre noe med det.

 

Det er kritikk av foreldre det er kritikk a barn, det er kunstig høy standard for hans sine barn, og alle blir så såra og lei seg og kritiserte og ømfintlige at det ligner ikke grisen. Så da går en heller rundt og er litt falsk, og gir positiv tilbakemelding og ros for det meste, fordi det er det eneste virkemiddelet vi har lov ti lå bruke.

Helt kunstig situasjon, og det er derfor det også er så vanskelig og slitsomt å leve i en ny-familie.

[Anonym bruker]

Denne tråden setter ord på akkurat slik jeg har det i min stemorrolle. Forskjellen for meg var at før vi fikk fellesbarn var det ikke slik. Da sa jeg ifra og satte grenser slik jeg hadde gjort med mine egene barn eller tantebarna mine om de var under min omsorg. Det gjorde mannen min også og jeg støttet alltid han og han støttet alltid meg. Fokuset lå også på å gi barnet mye positiv forsterkning. Jeg vil si at samværet med barnet på den tiden var veldig naturlig og knyttet oss 3 mer sammen. Så fikk vi fellesbarn og på grunn av at mannen min taklet det svært dårlig og hadde så mye dårlig samvittighet for særkulls barnet. Ble han en 100% sirkuspappa for særkulls og satte ikke lenger noen form for grenser eller oppdragelse på henne. Plutselig var situasjonen med samværsbarn noe som dyttet oss fra hverandre. Det var ikke noe fellesskap lenger. Nå har mannen skjerpet seg og tatt ansvar for fellesbarnet. Men han har ikke begynt å sette grenser for særkulls eller forvente ting av henne som hun burde klare utifra alder. Han har faktisk strengere grenser og høyere krav til 2åringen enn til 10 åringen. Dette setter meg i en vanskelig situasjon da jeg ikke kan sette disse grensene som jeg gjorde før eller ha naturlig oppførsel sammen henne. Setter jeg grensene hun trenger er jeg den slemme stemoren. Fordi faren ikke støtter meg, han skal bare ha kosen og lar barnet styre han fritt. Akkurat som om han har gitt opp. Aller helst vil han nok at jeg skal være den som gir oppdragelsen og han skal være den som har all kosen. Men det blir så feil har ikke lyst å være den "slemme stemoren" mens han er en kose-onkel.

 

Det jeg har funnet ut er at det er utrolig viktig å fungere som et team. At man er enige om grenser og krav til særkulls slik man er med felles , men det krever mye av mannen. Han må komme sterkt på banen. i min situasjon er det, det eneste som kan redde forholdet og vårt familieliv. Håper vi kan lappe sammen familien vår og skape felleskap.