nye tanker i den opprinnelige takke-debatten?

[Anonym bruker]

Jeg synes i utgangspunktet at det er helt fint at ungene lærer seg å takke. For all del. Det kan gjøres like naturlig som alt annet, som å si hei og hadet og alt mulig slikt..

 

Imidlertid synes jeg når foreldre stadig minner ungene på å takke at det kan bli veldig lite hyggelig. Jeg har en søster som holder på sånn med ungene sine, og jeg synes jeg ser ydmykelse i fjeset deres. De stabber rundt som små tinnsoldater og tikketakker i øst og vest fordi de vet mor blir stolt og glad da. Det er naturlig at de små glemmer å takke for f.eks julegaver, de er ikke utakknemmelige fordet!

 

Jeg tenker at hvis de glemmer det går det an å minne ungen på det uten å hyle det ut foran alle sammen. Nå må du huske å takke tante Gerd for de fiiiiine sokkene, hvorpå alles øyne rettes mot den lille i påvente av tikk og takk!... UÆæ... flaut! og ydmykende! Hvorfor skal man behandle barn sånn? Jeg synes man burde kunne være litt mer respektfull enn som så altså

 

INGEN som er enig i dette?

[Gjest]

Joda, helt enig i dette.

Men det er jo også veldig enkelt og greit; dersom man kan og vet litt om oppdragelse og generell folkeskikk så gjør man ikke slikt heller, ydmyker barna foran alt og alle...

 

Jeg minner mine små på det innimellom selv, men på måten; har du husket å si takk til "Tante Oline" for det du fikk?

Enten svarer barnet ja, eller så takker barnet. Alternativt svarer barnet nei, og vil ikke og en gang i mellom er det også greit, det er lov å være sliten og lei også!

[Anonym bruker]

En lærer lite av noe en ikke hører. Så når en ikke minner barnet på å takke når det skal, hvordan mener du da de skal få dette inn naturlig? Hei sier en fra begge sider. Takk sier den som får noe, og da sier den som gir vær så god.

 

Det er ikke alltid nok å være forbilde, og bare la barnet se at DU takker for ting, eller takker på vegne av barnet. Barnet må selv se at dette kreves også av barnet selv.

 

Ydmyket? Nei. Men at det kan være flaut når barnet ikke har takk som en naturlig ting, og må minnes på dette og det må kreves, DET syns jeg barnet kan få lov å kjenne på. Og foreldrene bør da tenke at "søren, dette skulle vi øvd mer på tidligere", enn å tenke på "hvor ydmyket barnet ser ut der og da".

 

Dette blir litt det samme som å si unnskyld; det er ydmykende, og en vet en innrømmer å ha gjort noe galt, men det betyr ikke at en slipper unna. For det betyr mer for mottaker, enn hva ydmykelsen er for den som sier det. Akkurat som med takk.

 

Jeg blir så oppgitt over at barna hele tiden skal styre, og en skal sy kjempeputer under armene på de "stakkars" barna. De skal ikke lenger få kjenne på naturlige følelser og heller ikke trenge tvinges til å lære normal folkeskikk.

 

Ikke rart det er trøbbel og mye bråk i skolene i dag, grunnet manglende oppdragelse og respekt for andre. Barn tror jo de er senteret i universet i dag. Tragisk. Men lett å se hvorfor noen barn er slik.......

[Anonym bruker]

Du snakker godt for deg annie 09.34.

 

Likevel er jeg fremdeles ikke enig. Du mener det ikke er rart at det er mye trøbbel og bråk i skolene i dag, og antyder at dette blant annet skyldes at ungene ikke læres opp til å takke..

 

Hadde det bare vært så enkelt, sier jeg!

 

Uansett, ungene kan læres opp til å si takk uten å bli påminnet på en ydmykende måte. Det går an å si det lavt til ungen i et øyeblikk der ikke alle hører på, eller minne dem på det på vei til selskapet f.eks, eller gi et lite tegn eller et vennlig blikk for å se om ungen husker det.

 

Den ekstreme høfligheten på femti og sekstitallet førte ikke bare til kadaverdisiplin i skolen, men også til enormt mye skam hos folk flest. Skamfølelse er av det onde spør du meg, og er ikke på noen måte noe bedre enn de tilstandene vi har i skolen i dag. En tese er som oftest fulgt av en antitese, hvorpå en roligere og mindre skarp syntese kommer i stand. Du skjønner sikkert analogien du som er så flink? ;-)

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Takk for det;)

 

Takk er jo bare en del av høflighet. Men her var det takk det var snakk om.

 

Jeg er født i -70 selv. Og skolen og respekten for voksne generelt var helt annerledes den gangen. Det var ikke naturlig å kalle lærere ved fornavn, slik det er i dag. Klare regler om hva som var forventet av oss unger.

 

Dette var, tro det eller ei, trygghet for oss barna. En god del av denne tryggheten i autoriteter og regler er borte for barn i dag. Vi kan dra dette langt ut, om vi vil;) Her er mye. Takk er en av detaljene i dette.

 

Jeg ser det selv i mine barn. De sier takk. Måten de har lært det på, var ved først å selv si takk til barna når en ga dem noe, slik at de sa det tilbake. Som når en sier hei. Og senere, når de ble eldre, så var det å være i nærheten når de fikk noe, og si "hva sier du nå?" med et smil. Så mine barn har ikke blitt mast på, men minnet på.

 

I dag er mine barn ganske store(eldste er snart voksen), og de sier takk uten å tenke over at de sier det. Jeg får høre hvor høflige de er om de har vært alene i andre hjem, og det virker nesten som om folk er imponert over at de takker for maten før de går fra bordet. Men det gjør de her hjemme, også Helt uten at noen sier noe.

 

Men jeg ser også at til og med mine barn har helt andre holdninger til voksne generelt, og til autoriteter. Fornavn blir brukt om lærere f eks. Og barn av i dag(mine også) har mer en kravmentalitet - de tror de har krav på og rett til ting bare fordi de lever. At de kommer foran i køen. At voksne er mer til deres tjeneste. Ikke at alle har alt dette, men de fleste har noe av det. Mer eller mindre grad, da. Og dette er de voksne sitt ansvar. Det er vi som har lært dem dette. Blant annet ved å ikke kreve normal høflighet i redsel for å "skade" ungene. Gjøre dem misfornøyde eller noe sånt. For de skal liksom ha det så bra, og være smilende hele tiden. Bortskjemte, kanskje?

 

Jeg kunne aldri funnet på å tydelig uttrykke misnøye for en gave jeg fikk da jeg var liten. Dette er ganske vanlig å gjøre i dag. Barn viser tydelig at de ikke var helt fornøyd, selv om de har fått mye giverne ville gi. En ser dette også blant unge voksne i dag. Min eldste var misfornøyd fordi det var gavekort, og ikke kontanter i julegaven fra meg;) Bare les innlegg her inne om gavebytte, verdi av gaven og horrible gaver;)

 

Hilsen 09.34;)

[Anonym bruker]

Dette er virkelig en kjempespennende diskusjon, for hva er det egentlig vi gjør med barna våre i dag?

 

Vi kaller det curling-generasjon og kompromiss-generasjon, og selv om det nok er positive sider ved dette er det jammen mange negative også.

 

Jeg er født tidlig på 70-tallet selv og forskjellen på oss som ungdom og ungdommen i dag er utrolig stor. Alle forskjellene er ikke positive!

 

Et lite eksempel, jeg er arbeidsgiver og har stadig noen ungdommer ansatt som ekstrahjelper. Jeg kan ringe en ekstrahjelp fordi vi trenger hjelp pga sykdom, og få til svar at de kan ikke jobbe for de skal på kino.. Hvem i alle dagen svarte sånn om de fikk en telefon fra arbeidsgiveren sin for 30 år siden da?

Alt handler om hva de har krav på fra jobb, ikke hva jobben kan kreve av dem.

 

Folkeskikk, respekt og god moral er det vi som foreldre som må lære barna våre. Selvfølgelig skal de også få opplæring i hva de kan kreve av verden rundt seg, vi skal ikke oppdra noen nek og nikkedukker, men et veldoppdragent barn får det så utrolig mye lettere i møtet med autoriteter. Vi må alle forholde oss til autoriteter, i barnehage, på skole og på jobb, og barn som er vant til å oppføre seg pent gir et bedre førsteinntrykk og får automatisk bedre behandling.

[Anonym bruker]

09.34 her igjen. Jeg glemte å kommentere det siste du skrev:) Husk bare at ut av den antitesen er det våre barn kommer i dag. De yngre barna(eller neste generasjon, da) kan kanskje ha nytte av dette i form av syntesen du snakker om, men hva med barna i dag?