Lagt ut fra anonym...

[:-))))]

Jeg må helt ærlig si at det er få som ikke har skuffet meg gjennom livet... Vennene har falt bort en etter en, og når jeg så ble mor før alle andre, forsvant også resten. Nå har jeg bare en venninne igjen, bestevenninnen min gjennom mange år. Og hun har bosatt seg på en annen side av landet, så det er dessverre sjelden vi ser hverandre.

 

På barne-og ungdomsskolen ble jeg endel mobbet, og hadde bare noen få venner. Etter ungdomsskolen flyttet jeg til en annen kant av landet for å gå på videregående, og flyttet rundt i noen år, så de vennskapene jeg da fikk gikk sakte men sikkert over når vi flyttet til hver vår kant. Jeg flyttet rundt i noen år før jeg kom tilbake til hjembyen (storby) og møtte min mann. De vennene jeg hadde fra tidligere her hadde da enten flyttet et annet sted, eller det ble unaturlig å ta kontakt igjen.

 

Mannen min har bodd her hele livet, så han har jo sine venner her. Som jeg dessverre ikke klikker helt med. De var den kule gjengen på ungdomsskolen (ikke min ungdomsskole da, så jeg kjente ikke til dem), og henger nok litt igjen på det stadiet enda. Livet deres dreier seg nok for det meste om å drikke i helgene (ingen av dem har barn enda) og se ned på folk som ikke er som dem, og jeg har syns det har vært veldig vanskelig å skulle gli inn i en sånn gjeng mtp min bakgrunn som mobbeoffer. Jeg har nok blitt litt "kulere" med årene, men selvtilliten min er ikke akkurat høy, og jeg har alltid følt meg litt utenfor.

 

Gjennom mannen min ble jeg kjent med ei jente, samboeren til min manns kamerat. En riktig hyggelig jente som jeg fikk god kontakt med, og som jeg trodde kunne bli venninnen min. Jeg betrodde meg til henne om endel ting, bla at jeg har slitt med litt sjalusi ovenfor min manns bestevenninne gjennom 20 år. Nå har det kommet frem at hun har fortalt dette på en fest, og de har sittet og gjort narr av meg for dette her...

 

Jeg føler meg bare så latterliggjort og dum, som enda en gang stolte på noen som egentlig bare er falsk... Det skjer gang på gang på gang, og jeg sliter virkelig med å kunne stole på noen. Så her sitter jeg da, og har innsett at disse folkene som jeg trodde kanskje kunne bli mine venner på sikt, egentlig sitter der og gjør narr av meg...

 

Det er ufattelig kjipt å skulle gå gjennom livet uten venner. Jeg elsker mannen min og han er min beste venn i hele verden, men jeg trenger noe mer. Jeg trenger venninner jeg også...

Nå er jeg hjemmeværende og har vært det i noen år, men skal tilbake på skolebenken fra høsten av. Kanskje jeg møter noen nye der, men hvordan i all verden skal jeg vite hvem som er virkelige venner? Pga sånne erfaringer har jeg også vært litt tilbakeholdende på å ta/opprettholde kontakt, fordi jeg er redd for å være "innpåsliten". Noe som jeg er fullstendig klar over kan ødelegge gode vennskap.

 

Dette ble forferdelig langt, og sikkert bare kaos, men jeg håper noen har noen råd til meg, kommentarer eller egne erfaringer. Det virker som om det skal være umulig å få seg venner i voksen alder, og jeg syns det er litt trist om jeg aldri skal kunne finne en venninne jeg kan stole på igjen...

[:-))))]

Vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn det er helt sikkert at du ikke er alene.

Folk som er så barnslige og umodne at de forteller ting om andre på en slik måte som du forteller er ikke verdt mye som venner. Det har jo du fått erfare. Men det finnes mange ærlige mennesker også, det er jo ikke så lett å vite før man blir kjent med dem.

 

Jeg synes du ikke skal gi opp håpet og snakke om det her kan gjøre godt. Bruk også din mann som samtalepartner om de vonde tingene, er han en god lytter så kan det være godt å få lettet på trykket med han.

 

Ønsker deg lykke til videre, ta en dag av gangen, og bruk dine kunnskaper til å kjenne igjen mennesker som er uærlige og overfladiske.