Da vi var på forrige time hos samlivsterapeuten...

[Anonym bruker]

og jeg nevnte at jeg dessverre fremdeles til tider hadde lyst til å avslutte forholdet, svarte hun på en måte som fremlyste at jeg ikke kom til å klare det på egen hånd. Da vi bor langt fra min familie, og jeg sa at jeg kom til å bli boende her da pappaen til barna bor her og jeg ikke ønsket å "kutte" kontakten for dem, sa hun " skal du ofre deg da, fremfor alle andre igjen. Er det ikke bedre å få orden på forholdet, det skal vel litt til for at du klarer alt det ansvaret selv"

 

Akkurat som om hun ønsket på liv og død at vi skulle få det til, men vi har vært gjennom så mye vondt og har ikke noe samliv lenger at jeg føler at veien tilbake blir for lang og vond å gå.

 

Men da jeg er ganske avhengig av han, fikk det hun sa til å føle meg ennå mer avhengig. Og nå føler jeg meg helt utafor.

 

Ps. jeg er 32 år og hjemmeværende. Vi har 5 barn og det er ikke bare bare for meg å jobbe. Men mellom to onder (?)....ikke så lett når terapeuten "psyker" deg ned...

[V.A.B]

Det er klart du greier deg selv! Ungene går på skole/barnehage, og du finner deg jobb! Ha tro på deg selv, for ei ku terapeuten hørtes ut som da. Hvis fornuften og følelsene dine sier det er best å gå, så ER det det. Ingen kan fortelle deg hvordan du blir lykkelig, det vet du best selv.

 

Jeg sier ikke at det å være alene er noen festlig dans på roser, men man trenger ikke ha det miserabelt selv om man er alene altså!