Til minne om Sara <3

[Tante Blås Squaw]

 

Januar 2002 møtte jeg en mor på kreftavdelingen på SØF. Hun fortalte at datteren hennes lå to rom fra mitt rom.

 

Jeg var frisk nok til å tusle rundt i gangen, så vi møttes flere ganger. Hun var fortvilet - de ventet bare på at jenta hennes skulle slippe tak i livet sitt og få fred.

 

Jenta het Sara. Hun var 17 år.

 

En formiddag jeg traff moren hennes, kunne jeg se det på hele henne. Sara var borte. Jeg hadde ingenting å si som kunne trøste, vi ble bare stående og holde rundt hverandre og grine stille.

 

Til slutt løftet moren hodet, så smilende på meg og sa "Men DU! Du kommer til å klare deg!" Jeg ble helt satt ut - her opplevde hun den grusomste sorg, og likevel ga hun MEG trøst.

 

Jeg tenker ofte på Sara, særlig når dagen nærmer seg.

17 år. Det er ingenting.

 

 

[Verdens tøffeste mamma]

Trist å lese. Og så godt å høre at du klarte deg godt.

 

Jeg mistet alle mine tre pasient-venner da jeg kjempet min kamp på sykehuset...

Var så trist og så urettferdig...

 

Og det er jo nettopp det det er.. Urettferdig.

 

Men så flott at du klarte det!! :-)

[Cat.68]

Sterkt heksa. Er så glad du er her jeg. ;o)

klem!

[Tante Blås Squaw]

Føler med deg, OleBrumma! *klemmer*

Godt at du klarte deg, det er hardt når det står på.

 

Cat68; det er jeg og! <3 Har endel skavanker etter behandling, men jeg lever!