Noen som vil ta en titt? Har litt problemer med en mann her...

[Endelig mamma!]

Her er situasjonen, ble litt langt men.

Jeg er 21 år og har en datter på halvannet. Jeg er alene med henne, men vi ser faren hennes ofte. For ganske nøyaktig et år siden møtte jeg en mann som nå er 23. Vi begynte fort og møtes ofte, de to første månedene som venner. Han ga tidlig utrykk for at han begynte å falle for meg, men det var altså etter to måneder det første kysset kom. Så tok det enda en måned før vi definerte oss som kjærester. Disse første månedene i bekjentskapet vårt hadde vi det fantastisk. Men etter tre-fire måneder begynte ting å gå litt verre. Det hele begynte med at jeg fant ut at han hadde løyet/pyntet på sannheten om seg selv. Og jeg takler veldig dårlig løyn og uærlighet. Så fulgte en lang periode med usikkerhet og sjalusi, noe som vi har lagt bak oss nå, etter at vi gjorde det slutt for to måneder siden. Han tok kontakt igjen en måned etterpå, vi har altså hatt kontakt en måned nå. Og avstanden har fått meg til å reflektere veldig over hvorfor han kommuniserer så dårlig. Vi er oppvokst totalt forskjellig. Faren hans stakk av da han var 10, søsteren 12 og lillebroren 1. De har kontakt, men det er ikke mye. Moren slet mye med både følelsene og økonomien etter dette. Noen år senere møtte hun en 15 år yngre mann og gifter seg og får barn med ham. Alt dette preget selvfølgelig (eks)kjæresten min mye, og allerede som 12-13 åring begynte han å vanke sammen med 2-3 år eldre gutter og drakk og festet. Han har også et temperament som jeg heldigvis har sluppet mer eller mindre unna, i all fall de store utbruddene. Men det skal ingenting til før han hever stemmen, ingenting. Og når jeg etter å ha vært hjemme hos ham (han bor hjemme for tiden siden han mistet jobben) skjønner jeg hvorfor. Moren hans er sånn, og faren enda verre har jeg hørt. FJERDE gangen jeg og datteren min var på besøk der sto de og brølte til hverandre. Jeg tok med meg datteren min og gikk ned i kjellerstua for å slippe at datteren min skulle bli redd, og da ble det visst enda verre der oppe. Han har ikke fortalt mye om oppveksten sin, men han har ofte sagt at han var redd for faren sin da han var liten. Altså har brøling, stemmeheving og hard kroppskontakt vært en del av oppveksten hans. De har aldri hatt mye penger, så ferier har det vær lite av. De har heller ikke alltid hatt råd til å være med på skoleturer, og inne har de 12 varmegrader inne, siden de ikke har råd til å fyre (jeg regner med at det er grunnen i all fall).

Jeg har ikke hatt en perfekt oppvekst, men foreldrene mine har tjent godt, så vi har alltid reist på minst en utenlandsferie i året, alltid hatt det godt og varmt, og selv om foreldrene mine ofte har vært uenige, har de ikke brølt til hverandre eller blitt truende. Jeg har ubevisst endt opp i en vennegjeng der alle er, eller skal bli, utdannet ved universitet og høgskoler, ingen av oss har et rulleblad. Såkalt ”ordentlige”.

Dere lurer sikkert på hvorfor vi er sammen og hvordan vi kunne falle for hverandre, og det lurer jeg også på av og til. Men det er så mye med ham som er så fantastisk. For det første er han utrolig flink med datteren min, han er en av få jeg ikke føler at ”kjeder seg” når han er på besøk på dagtid når datteren min er våken. Han leker med henne, snakker med henne, viser interesse. Han besøker henne like mye som han besøker meg. Og han får meg til å le, til ikke å ta meg selv så høytidelig. Han er heller ikke langsint, og det er utrolig deilig. Og selv ett år etter at jeg møtte ham, får jeg gåsehud når han tar på meg. Jeg har aldri følt så sterkt for noen før, jeg vet med meg selv at det er noe veldig spesielt med ham.

Men tror dere det er sjanse for oss? Det han må forandre for at vi skal kunne fungere er temperamentet sitt. Min datter skal ikke vokse opp i en familie der man må heve stemmen eller brøle for den minste lille ting. Og tror dere vi vil klare å skape et trygt og godt familieliv når vi er vokst opp så forskjellig?

 

[tvillingj-83]

Kommer vel an på hvor mye du bryr deg om han... Jeg hadde aldri klart å bygge et forhold m en som jeg visste hadde løyet til meg, hvis ikke det var noe alvorlige greier da, men så takler jeg heller ikke sinneutbrudd. Stemningen kan vel ikke være så god for deg eller din datter å stadig høre det voldsomme temperamentet hans? Hva ønsker du? Er jo flott å være forelska i hvernadre, men det virker litt ustabilt, men er bare noe du selv må avgjøre... Spørsmålet er vel heller hva du vil. Ikke la deg manipulere av en du ikke vet du kan stole 100% på! Jeg synes det er kvalmt når mannfolk skylder på alt og alle rundt seg....høres ikke helt bra ut. Kan ikke være godt å leve i usikkerhet og i frykt for å bli et offer for hans temperamang.. Men om du vil satse, er det ingenting å kverulere på :-)

[Gjest]

Virker som at han kanskje trenger noen å snakke med, er veldig slitsomt å være sammen med en som er så ustabil, har selv vært det. Når man først har jugd kommer det ikke til å være siste gangen, siden det virker som at det er han som person. Han burde få orden på livet sitt før han involverer seg i et forhold eller du burde prøve å få han til å snakke med Psykolog sånn at han kan bli friskere, det går jo utover deg at han ikke er frisk og over lengre tid vil ikke det funke uansett. Lykke til hvertfall

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Jeg vet veldig godt hva du mener.

 

Vært borte i endel av disse, og har nå en bestekamerat som har opplevd både og ha blitt mobbet og banket opp av medelever, for så å gå hjem og få ennå mere juling av faren sin.

 

Du er sikkert litt sånn som meg. Jeg føler jeg må "redde" disse stakkars sjelene. Jeg prater masse med dem, gir de råd og prøver virkelig å hjelpe. Og noen har jeg hjulpet masse! Men det sliter meg ut. Jeg bruker all min energi på å gi de et bedre liv. Og noen ganger så forveksler jeg alle disse følelsene med kjærlighet. Forholdet blir intenst. Men det er ikke stabilt nok til å leve i et rolig familieforhold.

 

Det skal mye til for at de skal klare og glemme sin fortid. Den vil følge med de hele veien. De har opplevd en traumatisk ting. Husk det! Det er ikke bare og glemme at mamma og pappa har tatt hardt i deg, brølt til deg. Det er ganske mye mamma eller pappa gjorde det til meg, og jeg husker det som det var i går. Og det gjør fortsatt vondt. Jeg glemmer ikke når pappa kasta meg opp trappa i sinne. Eller når han tvang broren min til og spise maten og gafla i ham selv om han kasta opp! Dette smerter brystet mitt helt sinnsykt!! Jeg blir kvalm.

 

Og det er kanskje derfor jeg er så glad i barn. Nekter og være med på at andre barn skal ha det vondt. Og sånn jeg ser på bestekameraten min nå også. Han elsker barn. Han gjør alt for å passe på barna rundt seg. At de skal ha det bra! Men har kort lunte. Blir fort aggressiv. Men du må tenke på det at det er det eneste vi har lært. Det er sånn vi har lært og utrykke oss. Det er det eneste vi har. Det tar laaaaang tid og komme over muren og forstå at det er andre måter og utrykke seg på en sinne. Når jeg ble lei meg så ble jeg fly forbanna og knuste ting. Kastet ting. For det gjorde mine foreldre når de var lei seg. De satt seg ikke ned og gråt eller pratet om det.

 

Heldigvis så har jeg roet meg masse etter at nurket kom til verden. Og mere nå som nurk nr 2 kommer. Men andre er ikke like heldige. De sliter fortsatt med sinne. De kan være verdens vakreste mennesker. Og man blir så utrolig glad i dem. Jeg gjør hva som helst for bestekameraten min!

 

Men skal man klare og hjelpe disse så må man ha sterk tro og mye energi og ork. Det er ikke bare bare og begi seg utpå dette og tro at alt skal bli bra. Dette kan være med hele livet ut! Og det er en konstant kamp med seg selv! Noen hjelper med spykolog, men har du ikke tro på dem så funker heller ikke en psykolog.

 

Med meg holdt det med gode venner og kunne snakke med de om det. Få satt ord på følelsene mine. Lære og beherske flere måter og utrykke seg på.

 

Snakk med gutten din. Hvis du virkelig elsker han og tror du kommer til og klare denne kampen så sett deg ned og si at du elsker han. Fortell at han må jobbe med sinnet sitt, men du skal være der og hjelpe han og støtte han. At du er der! Prat om barndommen hans. begynner han å gråte hold rundt han. La han føle at du ikke backer unna uansett hvor vondt det gjør. Men prøv dog å holde datteren din unna.

 

Jeg og kompisen min kan sitte i flere timer og bare prate om barndommen. selv om ting blir sagt om og om igjen, så hjelper det uansett og vite at en venn sitter der og hører på deg. Føler med deg. Forteller at dette du har opplevd ikke er greit! At det ikke er demmes skyld! Men at det er eneste de som kan bygge opp et nytt liv. Men du har en der som bryr seg!

 

Ble ille mye det her, men det er noe jeg brenner for inni hjertet mitt. For det står fortsatt så nært. Lykke til og jeg håper han og dere får det bra!

[*Sirkeline*, Snuppa og Snippen]

Vil bare skyte inn og si: IZ, dette var vanvittig bra skrevet! Skulle ønske ALLE leste dette, for slike åminnelser trenger vi alle mann! Takk

 

Til HI: Lykke til, uansett avgjørelse

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

takk! * Sirkeline27*har♀+magetrollღ . Tror det er veldig mange som glemmer at disse sarte sjelene har opplevd et helvete som ikke mange kan sette seg inni uten og ha vært der selv.