Er det håp for oss? Trenger råd!

[Endelig mamma!]

Her er situasjonen, ble litt langt men.

 

Jeg er 21 år og har en datter på halvannet. Jeg er alene med henne, men vi ser faren hennes ofte. For ganske nøyaktig et år siden møtte jeg en mann som nå er 23. Vi begynte fort og møtes ofte, de to første månedene som venner. Han ga tidlig utrykk for at han begynte å falle for meg, men det var altså etter to måneder det første kysset kom. Så tok det enda en måned før vi definerte oss som kjærester. Disse første månedene i bekjentskapet vårt hadde vi det fantastisk. Men etter tre-fire måneder begynte ting å gå litt verre. Det hele begynte med at jeg fant ut at han hadde løyet/pyntet på sannheten om seg selv. Og jeg takler veldig dårlig løyn og uærlighet. Så fulgte en lang periode med usikkerhet og sjalusi, noe som vi har lagt bak oss nå, etter at vi gjorde det slutt for to måneder siden. Han tok kontakt igjen en måned etterpå, vi har altså hatt kontakt en måned nå. Og avstanden har fått meg til å reflektere veldig over hvorfor han kommuniserer så dårlig.

Vi er oppvokst totalt forskjellig. Faren hans stakk av da han var 10, søsteren 12 og lillebroren 1. De har kontakt, men det er ikke mye. Moren slet mye med både følelsene og økonomien etter dette. Noen år senere møtte hun en 15 år yngre mann og gifter seg og får barn med ham. Alt dette preget selvfølgelig (eks)kjæresten min mye, og allerede som 12-13 åring begynte han å vanke sammen med 2-3 år eldre gutter og drakk og festet. Han har også et temperament som jeg heldigvis har sluppet mer eller mindre unna, i all fall de store utbruddene. Men det skal ingenting til før han hever stemmen, ingenting. Og når jeg etter å ha vært hjemme hos ham (han bor hos moren for tiden siden han mistet jobben) skjønner jeg hvorfor. Moren hans er også sånn, og faren enda verre har jeg hørt. FJERDE gangen jeg og datteren min var på besøk der sto de og brølte til hverandre. Jeg tok med meg datteren min og gikk ned i kjellerstua for å slippe at datteren min skulle bli redd, og da ble det visst enda verre der oppe. Han har ikke fortalt mye om oppveksten sin, men han har ofte sagt at han var redd for faren sin da han var liten. Altså har brøling, stemmeheving og hard kroppskontakt vært en del av oppveksten hans. De har aldri hatt mye penger, så ferier har det vær lite av. De har heller ikke alltid hatt råd til å være med på skoleturer, og de har 12 varmegrader inne, siden de ikke har råd til å fyre (jeg regner med at det er grunnen i all fall).

 

Jeg har ikke hatt en perfekt oppvekst, men foreldrene mine har tjent godt, så vi har alltid reist på minst en utenlandsferie i året, alltid hatt det godt og varmt, og selv om foreldrene mine har vært uenige, har de ikke brølt til hverandre eller blitt truende. Jeg har ubevisst endt opp i en vennegjeng der alle er, eller skal bli, utdannet ved universitet og høgskoler, ingen av oss har et rulleblad. Såkalt ”ordentlige”.

 

Dere lurer sikkert på hvorfor vi er sammen og hvordan vi kunne falle for hverandre, og det lurer jeg også på av og til. Men det er så mye med ham som er så fantastisk. For det første er han utrolig flink med datteren min, han er en av få jeg ikke føler at ”kjeder seg” når han er på besøk på dagtid når datteren min er våken. Han leker med henne, snakker med henne, viser interesse. Han besøker henne like mye som han besøker meg. Og han får meg til å le, til ikke å ta meg selv så høytidelig. Han er heller ikke langsint, og det er utrolig deilig. Og selv ett år etter at jeg møtte ham, får jeg gåsehud når han tar på meg. Jeg har aldri følt så sterkt for noen før, jeg vet med meg selv at det er noe veldig spesielt med ham.

 

Men tror dere det er sjanse for oss? Det han må forandre for at vi skal kunne fungere er temperamentet sitt. Min datter skal ikke vokse opp i en familie der man må heve stemmen eller brøle for den minste lille ting. Og tror dere vi vil klare å skape et trygt og godt familieliv når vi er vokst opp så forskjellig?

 

[Gjest]

Gutten du har funnet har problemer med temperamentet, han ljuger og pynter på sannheten.

Når du og datteren din var på besøk hos han og hans familie måtte du gå ned i kjellerstuen, der det er 12 grader, for å verne henne mot krangling og høye stemmer.

 

Kjære deg, du er 21 år, og har god tid til å finne en mann du fortjener. Ikke utsett deg og din datter for dette.

 

 

 

[Lykkelig med 2 søte små:)]

Om det er håp vet ikke jeg, det kommer vel an på hvor mye dere er villige til å jobbe med det. Og endre seg slik han må gjøre krever viljestyrke.

 

Når det er sagt må jeg også si at hadde det vært meg så tror jeg rett og slett at jeg ikke hadde orket og gå inn i et så problemfylt forhold. Spesiellt ikke hvis jeg hadde hatt barn.

 

Du er ung og har mange år foran deg.

[Bunnies by night]

Uff... tenk på jenta di. Er dette et liv du vil utsette henne for? Tror du forventer for mye med tanke på at kjæresten din skal forandre seg - og familien hans vil i hvert fall ikke forandre seg.

 

Nei, hvis jeg var deg ville jeg takket for meg.

[verdens heldigste mamma]

Les innlegget ditt en gang til.

Hva ville du ha rådet en annen til i samme situasjon?

Jeg tipper du vil se at dette ikke er et forhold hvor det er bra for datteren din å vokse opp, og som er bra for deg.

Og det finnes mange menn som er omtenksomme og glade i barn og som kan gi deg gåsehud, men som også er snille og som aldri brøler hvis de blir sinte.

Slå deg heller sammen med en av disse. Det fortjener du og det fortjener datteren din!

Husk at sannsynligheten er svært liten for at han forandrer seg vesentlig. Kanskje for en kortere periode, men så er han sannsynligvis tilbake til sitt gamle jeg igjen.

[Endelig mamma!]

Takk for råd og kommentarer. Er enig i og ser mye av det dere skriver, men det med familien hans føler jeg ikke er et argument. For selv om min familie har det varmt og ikke brøler til hverandre, er ikke den oppveksten jeg har hatt noe jeg ønsker å videreføre til min datter. Så det at familen hans ikke er perfekt, gjør meg ingenting.

[Nå da?]

Det er vel en kjent sak at enkelte jenter/kvinner på død og liv skal prøve å "redde" gutter/menn fra seg selv...

Og det har vel mange endt på den gale måten også, med vold og psykisk terror og i verste fall med drap.

Du må tenke på jenta di og om du ønsker at hun skal vokse opp i et hjem med usikkerhet og frykt, fordi det kommer til å bli episoder der det ikke er uunngåelig...

Det er psykopatiske trekk å være snill og god den ene stunden, skape harmoniske og gode tider for i den neste å skape frykt og usikkerhet.

 

Nei, jeg har ikke tro på slike forhold. Du kommer helt sikkert til å finne en mann som er like god og snill hele tiden! Og slik skal det også være!! Vær glad for at du er så reflektert allerede nå og ikke havner opp i noe du har trøbbel med å komme deg bort fra.

[Endelig mamma!]

Nå ble jeg nesten litt redd, Endelig. Når du sa at måten han er på er et psykopatisk trekk. Men jeg ser hva du mener, det gjør jeg...

[Silja FullFres McQueen]

Nei hallo... Det ER ikke dødsdømt!

 

Jeg fant meg en mann som din, når det gjelder temperamentet. Han ble veldig fort sint, og kjeftet og smalt for den minste ting.. Det hadde oxo noe med oppveksten hans å gjøre, han var vant til at det skulle være slik..

 

Etter ørtibørti samtaler (ja, det tok TID), der han fikk snakke ut om ting, og der jeg forklarte at det skal IKKE være slik, så ble det sakte men sikkert bedre.. Gudene skal vite at vi har hatt våre episoder, men vi har vokst på det, begge to, og vi har idag et bunnsolid og trygt forhold. Giftet oss i sommer gjorde vi oxo.

 

Så hvis du vil ta sjansen, så gjør det! Det er mitt råd =)

[Silja FullFres McQueen]

Psykopatiske trekk, hallo.. Ro ned reka... Bare fordi han blir fort sint? Temperamentsproblemer kan vi kalle det istedet.

[Verdens tøffeste mamma]

Jeg blir alltid skremt når jeg leser om slike menn som har tydelig temperamentsproblemer.

 

Jeg forstår at du har følelser for denne mannen og at du håper at han forandrer seg slik at dette ikke trenger å være en sak/problem i forholdet.Det er klart at han kan endre seg, men jeg ville helt ærlig ikke tatt sjansen på å være sammen med en så sinna mann når jeg hadde et lite barn.

Da hadde jeg heller latt ham gå. Håper han tar tak i problemene sine. Dere har større sjans etter det.

 

Du er nok ei fornuftig jente som kan ta kloke valg.

 

Men jeg hadde helt klart ikke turt å leve sammen med en så ustabil mann med et lite barn..

[Elletuppa]

I utgangspunktet har ikke bestandig oppveksten noe å si på hvordan man blir som voksen. De som du må vurdere er hvordan han er nå, og om det er noe du kan leve med.

 

Men de å brøle blir ikke bra for datteren din..Hva med å snakke med han? At detter er noe han må jobbe med?

[Lektor Doppler med tillegg]

Kutt han ut fort som fy.

[Franz]

Hm,det er vel bare du selv som kan svare på det MEN...tror det blir mye "jobbing" for å få det bra.Det finnes folk man bare faller helt og totalt for,men det trenger ikke være bra for noen av dere.Du er ung,du har fremtiden foran deg,og sist men ikke minst!!! jenta di,tenk på henne før du tenker på deg selv lykke til!