Jeg gjorde noe utilgivelig mot barnet mitt i dag.

[Anonym bruker]

Jeg trodde jeg var et rolig og avbalansert menneske... huff hvor skal jeg begynne.

 

Barnet er 17 måneder. Hun dro meg hardt i håret mens jeg var opptatt på nettbanken. Jeg tok vekk hendene hennes og hun lo. Hun dro hardt igjen. Da tok jeg og dyttet henne vekk (ikke hardt men dog), og hun falt bakover og slo hode (i en polstret soffa, men jeg kan se hun fikk vondt) Poenget er JEG DYTTET ET LITE USKYLDIG BARN! Aner ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal få henne til å slutte å lugge. Hun bare ler. Til vanslig ville jeg ha klart å avlede henne med noe annet, det var bare det at jeg var opptatt. Slår meg selv hardt i hode av fortvilelse.

[Anonym bruker]

huff... så vondt å høre. jeg tror nok ikke datteren din fikk så vondt, men hun ble nok sikkert veldig forskrekket over reaksjonen din... for dette er hun ikke vant med fra deg. har ingen gode råd, tror bare du må være konsekvent og ta vekk hendene og snakke med litt streng tone hver gang til det kjedsommelige.

Masse lykke til... og du er ingen dårlig mor, bare et vanlig menneske

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, det er en normal reaksjon og dytte bort noen som gjør en vondt. Han regelrett kaste mini bortovergulvet her når han beit meg i armen til det gikk hull en gang. Det var jæ.. vondt og min reaksjon var og få han bort fortest mulig.

[Anne-B.]

Gratulerer, du er et menneske og ikke en martyrmamma.

 

Sånt skjer. Man ber om unnskyldning, er klar over at man er troende til å gjøre slikt, og tøyler sin reaksjon neste gang.

[Anonym bruker]

tror alle mammaer gjør slikt når de blir "tynet" nok av sine små... de færreste tør innrømme det bare...

 

så lenge situasjonen hører til de skjeldene unntakene så er du helt normal

 

hilsen firebarnsmor...

[Gjest]

Mora mi har innrømt at hun en gang bet meg, når jeg var liten og ikke sluttet å bite henne. Det ble med den ene gangen:) ikke har jeg blitt traumatisert og ikke noen vonde minner. Ser jo av reaksjonen din at dette ikke er noe du pleier å gjøre og ikek noe du synes er ok, så jeg tror det greieste er å bare legge det bak seg.

Det er forresten helt lovå forlate rommet i et minutt eller to for å roe seg når man blir frustrert og ikke vet hva man skal gjøre. Sånne ting som lugging skjønner de ikke før du har sagt nei minst 500 ganger...

[Anonym bruker]

Sønnen min var helt grusom til å lugge da han var rundt 1 1/2 år, og han lugget hardt! Jeg prøvde alt "etter boka" for å få han til å slutte, men det hjalp ikke. Til slutt lugget jeg han tilbake, og da kan du tro han ble sjokkert. Han skrek til i forferdelse, og krøp så opp i fanget mitt for å få trøst. Vet at dette ikke er den pedagogisk riktige måten å gjøre det på, men han lugget meg i alle fall aldri igjen etter dette.

Du må bare legge fra deg den dårlige samvittigheten din, datteren din får ikke varige mén av at du viser en litt sterk reaksjon en gang eller tre.

Når vi mennesker får vondt, hender det vi automatisk reagerer som du gjorde, og det er jo også en del av lærdommen til datteren din. Hun ble sikkert litt sjokkert over at dette kom fra deg fordi hun ikke er vant til det, men gjett om hun kommer til å oppleve "brutale" reaksjoner fra andre barn.

Ta det helt med ro, du er ikke en dårlig mor:)

[Anonym bruker]

Jeg spente sønnen min en gang:( Han kilte meg under beina, og jeg er forferdelig kilen. Og det viste han. Men han greide ikke dy seg, og jeg var ikke oppmerksom, så jeg drylte til han så han for bortover gulvet. Det var ren refleks:( Men jeg forklarte han etterpå hva som skjedde. Han var eldre enn din jente, men du, det går bra. Folk har gjort verre ting mot sine barn uten at de har fått men:)

 

Du er nok en god mor, uansett!

[Anonym bruker]

Du er ingen dårlig mor HI:) Sønnen min også var en jævel på å lugge da han var liten! Og som en annen skriver her, jeg lugget tilbake jeg også! Han har ikke lugget noen siden.. Han ble ganske paff da! Nei det er ikke den pedagogiske riktige måten å gjøre det på, men når man prøver så mange metoder og problemet bare fortsetter, så må man ty til noe som faktisk fungerer. Det samme gjelder med biting. Den andre sønnen min var voldsom på biting, og en dag beit han den andre sønnen min så hardt at han begynte å gråte... Da ble jeg sinna. Jeg satte med ned på gulvet og bet mini. Ikke hardt, han begynte ikke å gråte eller noe. Jeg kika han dypt inni øynene etter jeg beit. Har aldri sett en unge med så store øyner.. Og merkelig nok, det ble slutt på bitinga også..