Klaging i mørket... (forlovelse, bryllup/ ikke-bryllup..)

[Anonym bruker]

Tingen er at jeg ikke vil ha noe bryllup. Av den grunn vil jeg heller ikke forlove meg (-for da forventer alle i svigerfamilien+ venner en bryllupsinvitasjon rundt hjørnet).

Folk rundt oss prøver å overtale samboeren min til å fri, pga vi har barn, hus, har vært sammen x-år etc etc. Jeg vet samboeren min vil forlove seg, og at det som holder igjen er at jeg har sagt jeg ikke vil. Han vet også at han ville fått ja, men at det ikke ville blitt noe "å herregud så glad jeg ble, *gråte en skvett*" men mer ett "jaja....blir en del masing fremover nå ja....".

Jeg vil gjerne være gift, selvfølgelig (?), men da uten bryllup. Jeg vil bare signere papir på tinghuset, eller ta det som en ferie hvor vi stikker innom ambassaden. (Jada, jeg vet det ikke bare er å "stikke innom").

Han vil nok helst ha en fest......stor fest med alt inkludert. Dette ser jeg svart på. Orker ikke styret, alle folkene, alt ståket rundt, "hvem skal betale hva" (nei, jeg forventer ingenting, men jeg vet hvem som ville insistert på å betale, og hvem som hadde tilbydd seg å betale mer enn deres økonomi ville tålt, og jeg vet at noen hadde laget ett lite styr om at de ikke skal betale noe, akkurat som om noen hadde sett surt på de for at de ikke tilbød seg). Oppmerksomheten som et bryllup fører med seg er det verste,,,..en hel dag med oppmerksomhet gir meg frysninger. Typisk er at folk sier "dere kan jo ha ett lite bryllup". Hva er ett lite bryllup? Med skilte foreldre, og halv/hel/ste-søsken så blir det en del uansett. Alternativet hadde vært å kun hatt våres foreldre, men det hadde neppe blitt trivelig (-folk snakker ikke som normale til hverandre).

Jeg er lei venner som sier at vi "snyter" de for ett bryllup om vi stikker utenlands/tar tinghuset...e.l.

Jeg ønsker ikke å lage gaveliste med ting som folk "bør ha" eller samle på et servise som må ligge i boden til vi får råd til hus. Rettere sagt, jeg vil ikke at folk skal føle at de må kjøpe oss gave (-det hjelper ikke å si at vi ikke vil ha, eller at de skal donere til ditt eller datt.....folk kjøper gaver mer av vane enn andre ting. Ja, nå hørtes jeg veldig utakknemlig ut, men vi liker å ha lite ting, og trives ikke med å ha masse vi ikke trenger.)

Blæ...det ble mye dette her, men jeg trenge en liten utput eller hva jeg skal kalle det.

Jeg vil jo være gift, men fatter ikke hvorfor folk må forvente så jæ mye...

 

Jeg er ikke utakknemlig, om det kan virke slik, men jeg ønsker virkelig ikke å ha noe bryllyp der folk er samlet for å feire "vår kjærlighet", og der vi må ha oppmerksomheten for en dag....og det virker så vanskelig for folk å forstå. I mellomtiden går jeg å gruer meg litt til et frieri (som jeg ikke vil skal skje)....Vil bare sette en dato og signere papir uten masse "åååh, er dere forlovet/skal dere gifte dere" (-akkurat som om vi ikke hadde tenkt å være sammen, i og med at vi har flere planlagte barn)...

 

Andre som har lignende følelser?

 

Den ugifte

[Agehya]

Jeg har også lyst til å være gift, men ønsker ikke noe bryllup. Hva andre måtte si om den saken, driter jeg i. Jeg har 3 søsken som er gift, en hadde bryllup og de to andre giftet seg i syden. Ferdig med den saken.

 

Jeg kommer nok til å gifte meg i tingretten om den dagen kommer, og så kan vi heller ha en uformell fest en eller annen gang i stedet. Ikke bry deg så mye om hva andre sier, gi beskjed om at det er slik du ønsker å ha dagen deres. Spør samboeren din om det er ok og heller ha en fest for familie og venner senere en gang.

[Anonym bruker]

Jeg tenkte ganske likt deg, så jeg skjønner hva du mener. I mitt tilfelle fikk mannen min viljen sin, altså det var han som ønsket å ha stor fest. Jeg følte likevel at ting var litt enklere for ham enn for meg, da han har myyyye ryddigere familieforhold. Så jeg skjønner at den biten bekymrer deg.

MEN,

et bryllup er en fantastisk fin sammenkomst. Gjestene er så glade og lettrørte på brudeparets vegne at de færreste trenger å uroe seg over familieforhold. Jeg har nesten bare positive minner fra tiden rundt bryllupet (stress var det jo i forkant!) og vil anbefale alle som ønsker det å feire kjærligheten! Hovrfor skulle du ikke det? Kjærlighet ER virkelig verdt å feire!

 

Det at folk forventer mye tror jeg nok du legger på deg selv. Ingen (bortsett fra muligens din mor) blir lei seg om dere ikke har bryllupsfest. Hvis jeg var din venn ville jeg syntes det var dumt hvis du snøt deg selv for noe du egentlig ville, men OM du vil gifte deg i ambassaden i hvor-som-helst så er jeg sikker på at det blir fantastisk, det også. Kjenner flere som har gjort det og som er strålende fornøyde. (Pluss bryllupsreise i samme slengen:)

Ellers kan dere ønske dere gaver til f.eks Redd Barna eller lignende, det trenger ikke være servise eller andre ting som bare tar opp plass.

 

Innlegget ditt er jo skrevet midt om natten! Håper dette ikke bekymrer deg så fryktelig mye:) Vær iallefall ikke nervøs for et frieri. Jeg synes du skal se litt mer positivt på det, det er jo egentlig en udelt positiv opplevelse! Dere blir helt sikkert enige om hvordan dere vil gjøre det!

Lykke til!

Hilsen brud som ikke angrer:)

[Anonym bruker]

Jeg føler det samme som deg, men jeg tenker mest på at jeg ikke orker å være midtpunkt i festen. Bare tanken gjør meg kvalm...

 

I tillegg har jeg ingen å spørre om å være forlover

 

Vi har et barn sammen og venter nr 2 ganske snart. Det har vært en del hinting i familien om at nå er det på tide, og ja, jeg er jo egentlig enig. Har mest lyst til å dra til tinghuset og signere papirene uten å si det til noen. Sikkert noen som blir skuffet, men familien vil nok tilgi oss. Vennene våre mistet vi da vi fikk barn, så de bryr jeg meg ikke så mye om.

 

Det går ann å invitere til bryllup i utlandet. Da er det ikke så mange som kommer. Jeg var i et bryllup i Stocholm med kun den aller nærmeste familien, tror vi var 12 personer med stort og smått. Et veldig hyggelig bryllup med en fin sermoni i kirken og god mat etterpå. Ikke noe mer fest, masing om bryllupskjole - blomst - hårfrisyre - "utdritningslag".

[Anonym bruker]

Vi giftet oss på Tinghuset. Enkelt og greit, men det var sånn vi begge ville ha det da. Har vært en del familie og venner som nok er fornærmet og synes vi er dumme, men det kunne ikke brydd meg mindre.

 

Hvis jeg hadde måtte hatt ett stort mer "vanlig" bryllup hadde jeg ikke blitt gift. Bare tanken gjør meg kvalm.

[Gjest mphs]

Vi ville heller ikke ha noe stort bryllup og valgte derfor å gifte oss på Tinghuset da jeg var i uke 34 med første ungen. Da forsto alle at vi ikke ville ha noe stort brylupp.

Vi hadde først tenkt å kun ha med to vitner(forlovere), men valgte å ta med nærmeste familie likevel.

Vi ble da 13 stk inkludert oss(foreldre, søsken og forlovere).

 

Dette ble en veldig fin dag for oss som vi enda tenker på med stor glede.

 

Vi hadde ikke tenkt på at noen skulle kjøpe gave til oss, men det gjorde både gjestene og en del andre i familien likevel.

Vi ble glade for det selv om dette ikke var noe vi hadde forventet eller tenkt på.

 

 

Ikke tenkt så mye på hva andre forventer av dere, men mer på hva dere/du vil.

Om han vil gifte seg med deg får du fortelle at eneste mulighet er om han kan forstå og innfri ditt ønske om privat giftemål.

Det viktigste er å være gift og ikke festen.

 

 

[Anonym bruker]

I mine øyne er dere omtrent allerede forlovet i og med at dere begge ønsker å gifte dere med hverandre! Det er jo DET som er å være forlovet.

 

Kan dere ikke sette dere ned sammen og bare bli enige om hvordan dere har lyst til å gjøre dette da? Det er DERES bryllup, og hvordan dere velger å gjøre det har ingen andre noe med! (selv om mange familier kronisk tørster etter bryllupsfest, he he)

 

Kanskje dere reiser vekk og gifter dere i ferien? Gjør noe spesielt ut av det, men med bare dere til stede?

[Anonym bruker]

Har heller aldri ønsker å gifte meg, ha bryllup og leke prinsesse.

 

Men gifte meg skal jeg nå plutselig i sommer! Hehe.

 

Skjønner godt hva du mener altså....vi gjør det mest for alle andre, bare bli ferdige med det. Men er heldig der da og har en forlovede som ikke ønsker megakalas han heller. Vi har bare lyst å være gifte vi

 

Vi stikker på tinghuset og har spleisefest etterpå! Ønsker oss ingen ting, gjestenen kan ta med en liten del av tilbehøret til maten, brodern tar bilder, noen tar blomstene o.l. Så sparer vi masse penger, og gjestene får ta del i dagen vår...uten at vi ender opp med masse dritt vi ikke har plass til eller er redd for å bruke.

 

De andre som vil kan få kjøpe gavekort på en møbelforretning eller noe sånn.. Fornuftig gave en alltid får bruk for!

 

Blir max 25 stk. inkl. masse barn, så festen bli holdt i hagen til foreldrene mine.

 

Husk.. Det er dere som bestemmer. Så bare snakk med din kjære, forklar hva du går og tenker på og bekymrer deg for.. Dere finner jo en løsning som passer for DERE... ikke tenk på alle andre.. bare misunnelige tilskuere de

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg tenker på dette omtrent hver dag. Det er blitt til en liten klump i magen som vokser hver gang det nærmer seg "potensielle dager for frieri", eller når vi skal møte familien. Selv om jeg fleiper om at vi i teorien er forlovet (vi er jo lovet hverandre gjennom barna), så mener altså gubben og visse andre at "ned-på-kne-frieri med ring" er det som skal til......

 

Min mor blir ikke snytt for festen, dvs hun og min far er nok skuffet, men de vet i det minste å ikke forvente noe (-pga jeg har sagt det til dem). Min far håper nok i det lengste, men det får være hans sak....

De har nok av barn som vil gifte seg stort og hvitt, så det er ikke sånn at "den eneste datteren" snyter han for festen (-eller det å gå opp kirkegulvet...).

Svigers har også flere barn, og de har også opplevd noen bryllup,... likevel tror jeg de vil bli fryktelig masete og kommer til å steile når jeg sier at jeg ikke vil ha bryllup.

 

Etter-fest er ikke "bare bare" å lage istand heller...familien er spredd over hele landet, så det blir stort og dyrt for alle mann om vi lager til noe slikt.

 

Den kvalmen som nevnes, den kjenner jeg igjen.....den plager meg hver gang jeg tenker i de her baner. Jeg føler meg som en liten unge som blir tvunget til noe jeg ikke ønsker.

 

Jeg beklager at jeg ikke klarer å være positiv, men jeg klarer ikke fokusere på det positive i et bryllup som er så langt fra det jeg vil ha. Tanken på å måtte gru seg i flere måneder, tvinge seg til å være "prinsesse", tre opp kirkegulvet mens alle øyner glor, sitte med påklistret smil i flere timer mens familien holder taler om hvor fantastisk alt er, for så å dra hjem, pakke ut alle gavene, pakke de ned igjenn, ordne med takkekort, betale regninger for "festen de andre ville ha", alle spørmålene om det "var herlig å være prinsesse".......jeg blir fysisk dårlig. Så kvalm blir jeg bare når jeg tenker på bryllup. Jeg vil ikke at et bryllup skal handle om at jeg gleder meg til alt er overstått.

 

Jeg setter pris på å høre om dere andre som har det på samme måten. Ingen av mine venninner deler samme tanker som meg, de lengter etter "prinsessedrømmen".

Takk for alle svar.

 

(Jeg har sett innlegg tidligere på skravle, og har fått inntrykk av at man som kvinne er ego om man nekter mannen sin å være hvit brud. "Hva med mannens ønsker etc?". Jeg beklager, men jeg har faktisk større ubehag med å måtte presses gjennom ett bryllup - den såkalte "lykkeligste dagen i mitt liv", enn han vil ha av å måtte signere papir på tinghuset/stikke utenlands.

Og ja, jeg vet jeg overkjører han med å nekte ham bryllupsfesten, MEN jeg vet også at han ikke gidder å velge ut lokale, meny, musikk, fotograf, klær, takkekort etc og ting som må til ved en bryllupsfest.)