Går det virkelig ann??hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg er sjalu på stedatteren min!! Er så fortvilet...

Har en stedatter på 11 år, er glad i henne,å gjør det jeg kan for at hun skal ha det bra.MEN jeg takler ikke at hun koser med faren sin!!! Sitter på fanget,ligger på sofan olEller i det hele tatt er sammen med far!.Dette plager meg skikkeli å vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Prøver å gå ut eller gjøre andre ting,men tanken på at det er alene gjør meg sint,at de skal ha det kjekt eller kose seg. Er så fortvilet at jeg griner!!! vil ikke føle det sånn!!! Vil ikke ha det sånn. Jeg prøver å forstille meg situasjoner,kjekt å koselig,Ting jeg vil vi skal gjøre sammen med far,men med en gang den skjer koker det inni meg! Hva er galt medd meg??

Jeg vet jeg er en god stemor,får tilbakemelding fra mor å barnet om det.Klemmer å koser henner å forteller henne ofte at jeg er glad i henne(noe jeg faktisk er) Hun snakker fint om meg til andre å sier hun er glad jeg er stemoren hennes osv.Hun ringer/sms meg i stede fro far som regel,spør meg om ting osv. Å jeg virkelig koser meg sammen med henne når det bare er vi to. Men med en gang far er her går jeg på nåler! Hvordan går det ann?!?!

Noen som har opplevd lignede eller kan komme med gode råd?`?Vil ikke ha det sånn.

 

Ikke komm med at jeg er er en grusom person, dette er ting jeg ikke vil føle! Har dårli samvittighet etter hun har vært her,å gruer meg til hum skal komme, fordi jeg føler slik..

 

[Anonym bruker]

så trist at du føler det sånn.

 

kanskje du burde pratet med en utenforstående om det. Du kan jo begynne med fastlegen, så kan du høre hva hun/han har å si om det.

 

Skjønner at det ikke er en ting som er lett å ta opp med samboeren sin, men du bør gjerne fortelle han det.

 

Du må jo uansett bare lære å takle det på en eller annen måte, hvis du forsatt skal være sammen med samboeren din. Dette er jo ikke en situasjon som barnet og far skal behøve å ta hensyn til deg.

[Anonym bruker]

Jeg føler også sjalusi som deg, men later jo som ingenting og koser masse med mannen min når jeg har mulighet til det.

[millie+2klumper]

jeg tror nok ikke at du er alene om å ha det på denne måten. Det at du faktisk ser at dette er feil viser jo at du slett ikke er noe dårlig person. jeg tror nok at med tiden vil disse følelsene forsvinne. Men du burde kansje pratet med noen om dette. Legen din dersom du har et godt forhold til han/henne og kansje en psykolog? For det kan ikke være lett å ha det på den måyen. Det skjønner jeg godt.

Jeg tror ikke jeg ville sagt noe til din samboer enda. For dette blir litt for nært og sårt for han til at han gjerne vil kunne klare og forstå. Visst du skjønner hva jeg mener?

Men du som kjenner han best da:9'

Lykke til i hvertfall. Håper det går seg til...

[Anonym bruker]

Sånn har jeg å det. Jenta er resultatet av mannens første ekteskap.

Jeg er sjalu på ekskonen også.. Men vet at det er bare meg for han.

[Anonym bruker]

Takk for svar og takk for at dere ikke kritiserer meg.

 

Hadde vært enklere om det var eksen jeg var sjalu på,men et barn??

Hadde vært fall klart å sagt te til sambo vist det var eksen.Stikker litt med tanke på henne også,men hun er ikke en person vi omgår så det plager meg ikke så mye. Burde sikkert pratet med noen om det,men vet ikke om jeg tør? Har ikke tørt å sagt det til noen..