Da ble jeg alenemor.... På nyttårsaften!

[Anonym bruker]

Vi har hatt problemer en stund, som ikke lar seg løse. Er veldig forskjellige i alt og mannen har det siste året ikke vært hjemme med oss (jobbet mye kveld).

Nå er planen mer jobb og ennå mindre tid sammen. Ja, det blir bra penger av det, men før han takket ja til dette sa jeg fra at jeg ikke kan garantere at jeg holder ut lenger. Har praktisk talt vært alene siden jr ble født, bortsett fra det første halve året.

 

Virker som alt som teller er penger, penger, selv om det går ut over hus og hjem. Så igår igjen tok jeg opp at jeg håpet vi kunne finne en løsning som funket. Men da klikket det bare og han var så lei av maset mitt osv... Vi ble derfor enige om å avslutte nå, istedet for å prøve engang (vet at jeg ikke hadde taklet det...). Det er sårt å tenke på at han ikke ville prøve å få seg en normal jobb istedet men sånn er det. Han har fått det for seg at det ikke ville funket uansett...

 

Det er innmari vondt i dag, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe an situasjonen. Vi er jo gift og har kjøpt leilighet sammen og alt... Hva gjør jeg nå liksom? Jeg blir boende mens han flytter.

Samtidig så vet jeg at dette ville blitt fatalt for oss uansett og vi har hatt det dritt en stund, så det beste for alles del var å avslutte nå.

 

 

Huff.. Noen som har noen råd til meg?

Hva er neste steg?

Hvordan går jeg fram?

Hva slags støtte kan jeg få.....?

 

*Fortvilt og litt lettet*

[Anonym bruker]

vel...virker som du er ei som er vant til å ordne opp selv, så dette kommer du deg igjennom..

 

nav...skriv flyttemelding på en av dere umiddelbart, for da får du etterbetalt støtte fra du/han flytter...

 

søk støtte, slik at du klarer deg økonomisk!!!

 

utover det... masse lykke til...du har en tung tid forran deg, men du kommer til å klare deg bra.... (snakker av egen erfaring..) og bedre at det skjedde nå enn senere...

 

 

vel la oss vite hvordan du har det i tiden fremover da=)

klem klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

ja du har rett i at jeg er vant til å ordne opp selv....

Kan man sende flyttemelding elektronisk?

 

Takk for klem (trengte den nå) og klem tilbake...

 

HI

[Anonym bruker]

Har ikke så mange råd å komme med utover de du har fått over, men vil bare fortelle deg at det er bedre å være fornøyd alene enn å savne noe i et forhold! Man kan bli så usigelig ensom i et forhold og det er noe av det verste jeg har følt noensinne!

Prøv å tenke positivt i tiden som kommer, selvom det er vanskelig:-).

 

Dette klarer du!

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er ensomt å være alene i et forhold, men dersom mannen jobber fordi han trives i jobben sin og vil opp og frem så skjønner jeg heller ikke hvorfor du ikke kan unne ham det?

 

Men du har jo også gitt klar beskjed og det har ikke blitt respektert, det er for dårlig fra hans side.

Håper dette ordmer seg til det aller neste for deg!

[Anonym bruker]

du kan se på folkeregisteret/skatteetaten sine netsider.... rart om man ikke kan sende den elektronisk..

 

du har sikkert rett på overgangstøtte... og bostøtte...(alt ettersom hvor høy inntekt du har...) så får du en ektstra barnetrygd uansett... og farsbidrag.....

 

lykke til

 

godt å se at man også får klemmer her på bim

[Anonym bruker]

Kanskje på Altinn! Kan gjøre det meste der

[Anonym bruker]

Takk alle sammen.

 

Ja jeg unner han og komme opp og frem, det er ikke det. Greia er at det er snakk om at han flytter halvannen time unna oss, og at vi ikke kommer til å se hverandre i det hele tatt omtrent det første året eller mer til alt er veletablert. Dette ser ikke han som noe problem pga at han mener kjærligheten vil overleve det om den er sterk nok. Jeg derimot trenger hverdagen sammen med mann og barn og familielivet hvor man deler alt.

 

Ja har gitt han klar beskjed og han har fått valget. Han valgte dessverre bort oss, da han mener at om kjærligheten min ikke tåler dette så vil det uansett ikke vare......

 

Jeg skal ta kontakt med NAV og forhøre meg om alt.

Huff, jeg syns det er skikkelig nederlag å måtte gå dit, men er vel ikke den eneste som har gjort det..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes du gjør det riktige.

Du har gitt han et klart valg, og han valgte jobben. Klart du ikke kan leve med det!

Hvor gammelt er barnet? Han må jo ha en eller annen form for samvær. Da skal han nok få seg en liten oppvekker, det blir andre boller når han må ta seg av barnet på egenhånd, han som ikke er vant til det.

Tenk på deg selv og barnet ditt du, så møter du med tiden en ny mann som er litt mer familieorientert.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Seriøst! Jeg er enig med mannen din, og du vil være en hemsko for hans karriere, så er han better off uten deg!

Lei ut huset, og flytt sammen med ham, selv om det er bare halvannen time unna, så kan dere sees når han har tid. Det er snakk om et år med masse jobbing for å få noe opp å gå, et år av forhåpentligvis mange år dere kunne fått sammen.. Egoistisk av deg å sette ham i en posisjon der han må velge mellom dere og jobben!

[Anonym bruker]

13:57 det er sikkert mye rett i det du sier. Det er snakk om å jobbe døgnet rundt i evinnelige tider og han sa at det er ikke sikkert han har mulighet til å ta fri når vi kommer og besøker han engang.

 

Jeg har holdt ut ganske lenge nå med å se han minimalt og føler at det spiser meg opp. Fint om andre kunne taklet å være i den situasjonen, men det er ikke meg... Jeg får helt vondt av alt han ikke opplever sammen med gutten vår..

 

For å ha det sagt så er ikke det eneste grunnen. Vi har veldig dårlig kommunikasjon og forskjellig syn på masse. Han blir rasende om jeg forsøker å snakke om følelser og det er mye annet som mangler.

 

Han tror at så lenge man har penger har man et lykkelig liv.

Jeg mener at man kan ha et bedre liv med mindre penger og mer familietid. Synd men sant.

 

HI

[Anonym bruker]

Bedre å være alene å vite det enn å sitte å vente på noe som aldri kommer. Tungt nå, men det blir bedre:o) Var i nesten samme situasjon for en del år tilbake å det viste seg at det ble min beste tid ever:o)

Ønsker deg lykke til:o)

 

Prøvd familievernkontoret?

[Anonym bruker]

Hei.. Har ikke lest gjennom de andre svarene du har fått, men når du melder flytting så må du huske å skrive riktig dato. Dersom du skriver 31.desember så får du overgangsstønad eller de andre stønadene fra januar, men dersom du skriver at han flyttet 1.januar så får du ikke støtte før februar. Sånn var det i alle fall for et par år siden lykke til! Det ordner seg for snille jenter

[Anonym bruker]

Hadde aldri gått fra mannen min på et sånt grunnlag. Hadde flyttet med han dit han jobber.

[Anonym bruker]

Jeg ville også flyttet etter han, alenemortilværelsen er ikke noe å trakte etter. Hilsen alenemor.

[Anonym bruker]

Men når det å flytte med han innebærer å flytte til et sted man ikke kjenner noen, pluss at man kun vil "se" mannen på natten de første årene, er det da like attraktivt?

 

Hadde såklart vært noe annet om han flyttet for å jobbe en 8-16 jobb. Dreier seg om å åpne en restaurant så det er ikke bare bare.

 

Men som sagt også mye annet grums som ligger bak. Mest det at vi ikke forstår hverandre og ikke kommuniserer, og om jeg forsøker å kommunisere blir det kun krangling, klarer ikke prate normalt sammen.

 

Planen var hele tiden å jobbe to uker på og to uker av eller lignende, men nå viser det seg at det ikke lar seg gjøre i hvertfall ikke på en god stund, og jeg får ingen svar på hvor lenge og har ingenting å forholde meg til.

 

Jeg har sagt til han at om han skal gjøre dette så er det et av kriteriene for å gjøre det om han vil beholde forholdet vårt. Han tror nå at forholdet uansett går dukken pga at jeg ikke har "nok kjærlighet" til å vente på han i to år.

 

Så det var i grunn han som besluttet å gjøre det slutt, ikke meg direkte nei.

 

HI

 

 

Takk for støtten til dere andre... Gjør veldig vondt i meg i dag.. Håper ting blir bedre.

[Anonym bruker]

Har fortsatt ingen forståelse for å gi opp et samliv på et så spinkelt grunnlag. Når man bestemmer seg for å starte et samliv og få barn med noen er det ikke bare å stikke halen mellom beina og gå når det butter imot. Man jobber og kjemper for forholdet i "gode og onde dager" og dårlig kommunikasjon og litt mye jobbing i noen år vil aldri i min bok stå som grunner til å bryte ut.

[Anonym bruker]

Jepp, kan vel si at det har blitt jobbet for i en ganske lang periode nå.

 

Men som sagt kan jeg ikke gjøre mer når han mener det er over og ingen fremtid i forholdet vårt heller, kan jeg det da?

 

 

Merkelig hvordan noen skal holde ut alt og slite seg ut mentalt kun for å bevare noe som kanskje er dødt allerede. Barna har ikke godt av dette heller.

 

HI

[Anonym bruker]

Dette er alenemoren igjen. Dere er jo nødt til å dra på familievernkontoret for mekling for at du skal få meklingsattest og stønader fra nav. Så hvorfor ikke ta det opp der? Det som er så greit med fvk er at du får en nøytral 3. part, en som ser objektivt på saken. Hva om du fremmer forslag om at han skal ha en dag i uka fri, feks, mot at du flytter dit. Se det fra barnet sin side, er det ikke best om barnet ser han såvidt hver morgen før han drar på jobb istedet for aldri? Om han jobber så mye som han sier så kan han jo ikke ha "vanlig" samvær på en kveld i uken og annenhver helg.

 

Ta alt dette opp med familievernkontoret, spør om dere kan få parterapi. Om han tar denne ene dagen fri i uka for å være med dere som familie, så tar han en kveld i uka hvor dere er kjærester. Det må jo være en grunn til at dere ble forelsket i hverandre? Prøv å få tilbake den følelsen.

 

Restaurantbransjen er beinhard, og man overlever ikke lenge der. De fleste kokker "pensjonerer" seg i en alder av 35 år, og det er snakk om 12-14 timers arbeid. Jeg forstår at det er tungt, men det blir jo nesten tyngre å må samarbeide om (ikkeeksisterende) samvær, barnebidrag, henting, bringing osv. Du har ingen du kan dele foreldrerollen med, altså de psykiske tingene. Alenemødre er heller ikke de mest ettertraktede på singelmarkedet, så for alt du vet kan det ta flere år før du finner deg noen igjen.

 

Jeg ville jobba knalltøft med forholdet om jeg var deg. Forhold handler om å gi og å ta, dere må inngå kompromisser! Nå tror alle det er så lett å bare gå ifra hverandre, for alt vil endre seg da. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden altså.

 

Lykke til uansett hva du velger. Men ta det opp på familievernkontoret, vis at du er villig for å kjempe for forholdet, tenk tilbake på alle minnene dere har hatt og alt det gode dere har opplevd sammen. Tenk på barnet og, barnet mister jo kanskje mulighet til å få helsøsken, slik at det mest sannsynlig vil bli en del av mine-dine-våre-barn-familier. Akkurat det siste er jo ikke så viktig, men det har jeg tenkt på ofte, at barnet mitt ikke vokser opp med begge foreldrene tilstede hele tiden. Jeg får så dårlig samvittighet av det, jeg ville jo ha en stor familie sammen, ikke en familie hvor jeg og en evt annen får barn sammen, så har de en far i samme hus men ikke mitt særkullsbarn. Det er ikke en god tanke.

 

Lykke til:)

 

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Jeg synes dere skal ta dere en tur til familievern kontoret, noe dere uansett må for mekling. De kan veilede i forhold til kommunikasjonsproblemer o.l.

 

Over til problemet deres så synes jeg det triste er at at han f.eks sier at han ikke engang vet om han kan ta seg fri når dere kommer på besøk. Det er jo ganske spesielt at han har null interesse av å se ungene sine vokse opp. Det er et valg han må ta om han vil se dere ved besøk o.l. Ingen andre kan ta det valget eller nekte han. Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å ikke vite noe om tidslinjen i livet deres.

 

Lykke til!!

 

Klem