Når skal jeg begynne å trives med morsrollen???

[Anonym bruker]

Jeg vet at det er feil av meg, men jeg hater faktisk å være mamma!

 

Jeg hadde fødselsdepresjon i litt over ett år med min første unge, og har nå fått nr 2.. dessverre.. Har egentlig ingen tegn til depresjon, men trives faktisk ikke å ha den morsrollen..

 

Har vel egentlig aldri det.. Jeg er ei flink mamma, ammer den minste og den eldste får mat, kos, lek etc.. Bare liker det ikke...

[Anonym bruker]

jeg skjønner ikke hva du ikke liker? er du ikke glad i barna dine? elsker de over alt?

[Anonym bruker]

HI her.. Nei faktisk ikke.. Er jo LITT glad i barna, men elsker dem absolutt ikke over alt..

[Anonym bruker]

hva/hvem elsker du over alt da?

[Anonym bruker]

Oi...håper det er depresjon som snakker..mange dager jeg ikke er så glad i mammarollen jeg heller, men jeg elsker dem uansett, de er det viktigste for meg...

 

Dumt å si nå, men du burde ventet med nr to..

[Anonym bruker]

syns det hørtes trist ut, for barna dine og for deg. hva er viktigst for deg da?

[Anonym bruker]

(HI) Jeg vet at jeg ikke skulle fått nr 2 enda, men vi hadde uflaks.. (nok en gang..)

 

Er faktisk mer glad i kjæledyrene våre enn i barna.. Jeg vet jo at det er galt.. skjønner liksom ikke helt hva som feiler meg..

Men jeg tar meg selvfølgelig av barna FØR jeg tar meg av kjæledyra..

[Anonym bruker]

du er nok i en depresjon, selv om du ikke tror det selv... det er helt unaturlig å være mer glad i sine dyr, enn sine barn,,,

 

du trenger nok litt hjelp for å komme ut av dette.. det må være veldig vondt for deg..

 

siden du også tidligere har slitt med depresjoner, er nok dette også det.

 

hilsen en som er nattevakt ved psykiatrisk avd.

[Anonym bruker]

Bør vel høre med lege igjen og få ordna meg time til psykolog.. Gikk til psykolog rett før nr 2 kom til verden, og ble "friskmeldt".. Problemet er vel at jeg ikke ser at jeg har blitt noe værre.. Er så godt som helt lik nå som da..

 

hmm.. faktisk overasket over at ingen har kommet med noe sånt som; fy faen du er syk!! Adopter bort barna dine etc.. hihi

[Anonym bruker]

tipper det er sånn d er ja.. du ser ikke det selv... ja, du er jo syk, men ikke negativ syk.. det er synd på deg , å du trenger hjelp...

 

å at du i ett så hardt innlegg,klarer slenge på det siste der.. (hihi ) synes jeg ett solid tegn.. hilsen meg rett over her

[Anonym bruker]

Det som er så rart er at sist gang så jeg det faktisk selv! Helt fra starten av faktisk.. Selv om jeg ikke var tøff nok til å be om hjelp..

 

Nå har jeg alltid vært en person som er mye mer glad i dyr enn i mennesker da.. Så kanskje ikke fult så rart at jeg er mere glad i kjæledyrene våre enn ungene..

 

Det med hihi er vel kanskje en forsvarsteknikk får ting litt mere på avstand da

[Anonym bruker]

mn du må bare se at det er ikke normalt ( om man kan si det ) å være mer glad i dyra sine enn ungene.. det er tegn på at noe er veldig galt..

 

kroppen din kan tydeligvis føle kjærlighet, siden du er så utrolig glad i dyra. derfor kan du også føle dette ovenfor barna dine..,om du får hjelp

 

typisk er det at du føler dette fordi at dyra er alltid der, de kan du være trygg på, de maser ikke med deg, krever ikke noe av deg, du må ikke ta stilling til dem, kan skyve de bort om du ønsker det, og de vil alikevel være der å logre..

 

mens barna krever av deg, og da blir d vanskelig...

[Anonym bruker]

Ja, ser jo selvfølgelig det.. Er jo derfor jeg starta tråden..

 

Synes bare det var rart at jeg ble "friskmeldt" av psykolog siden jeg ikke elsker barna mine...

 

[Anonym bruker]

ja selvfølgelig, dumt av meg.. du hadde jo ikke startet tråden ellers..

 

men, enig i at d er rart du ble friskmeldt av psykologen din.. veldig rart.. men jeg tipper du er god på skjule hvordan du egentlig har det. du er sikkert ikke dårlig nok til at det skinner igjennom hvor vondt du egentlig har det, og derfor ble du friskmeldt.

 

du sa vel aldri at du ikke var glad i barnet ditt til denne psykologen? hvis så er, er han en dårlig psykolog, som ikke sender deg videre.

 

 

når jeg fikk mitt andre barn, 8 år i mellom. følte jeg at jeg var mer glad i minstemann.. dette var fryktelig vondt, og jeg hadde enormt dårlig samvittighet,, vet ikke hvorfor det føltes slik, men det gikk heldigvis over. var sikkert noen hormoner fra gravididet+ at det var overveldende og ha en liten baby igjen.. nå elsker jeg begge like høyt..

 

kan du ikke være så snill å kontakte fastlegen din? han kan sende deg til noen som kan hjelpe deg...

[Anonym bruker]

Man har forsket en god del på dyr som avviser avkommet sitt, og funnet at de har underproduksjon av hormonet ocytoxin. Bindingshormonet. Det spekuleres i om dette kan være tilfellet hos mennesker også når de opplever det du gjør.

Jeg vet om en kvinne som har to barn. Hun er intelligent, godt utdannet, har nok med penger, osv. Ikke ressurssvak, med andre ord. Men hun lar av egen fri vilje barna sine vokse opp på barnehjem ( i vente på fosterfamilie). Rett og slett fordi hun ikke takler morsrollen. Kravene det stiller både praktisk og følelsesmessig.

Når jeg tenker på disse barna, røsker det dypt i hjertet mitt. Forestiller meg at datteren min skulle vokst opp på en institusjon eller hos fremmede, og ikke med meg. At hun ikke var velkommen her, at jeg avviste henne. For meg gjør det fysisk vondt å forestille meg noe sånt. Det er en umulig tanke, rett og slett.

Hvordan føler du det når du hører om slikt? Er det noe du kunne gjennomført uten store smerter? (En liten test, med andre ord).

[Anonym bruker]

11.02 - Nei dette er faktisk ikke noe jeg hadde klart.. Ønsker jeg kunne gjøre det av og til, men det er bare når jeg er dødssliten..

Tenker jeg f.eks på å gå fra mannen, så ser jeg hele tiden for meg at det er jeg som har barna mest.. (Tviler egentlig på at jeg kommer til å gå fra han og.. Skikkelig god og snill mann som jeg trives godt med..)

 

Jeg fortalte faktisk til psykologen at jeg ikke elsket mine barn, men iløpet av den perioden jeg gikk til han ble jeg litt mer glad i ungen.. Kanskje derfor jeg ble friskmeldt?

[LillaGorilla♥♥]

Det er nok en depresjon i bunn- som kanskje også stammer fra dypere problemer eller opplevelser hos deg?

 

Jeg synes også det kan være slitsomt å være mamma, med alt det innebærer av ansvar, og innimellom kan jeg tenke tilbake på hvor enkelt alt var før jeg fikk barn. MEN- til syvende og sist betyr jenta mi alt for meg, og jeg kan ikke tenke meg å leve uten henne. Hun er alt for meg, og jeg hadde gladelig ofret liv og helse for henne.

 

Jeg har også dyr, så jeg forstår godt kjærligheten du føler til dem, jeg elsker dyra mine mer enn enkelte mennesker, men det kommer jo likevel ikke i nærheten av kjærligheten jeg føler for babyen min.

 

Det er ikke bare-bare å ha barn, og ikke alle takler selve morsrollen like godt, men de aller fleste elsker likevel sine barn mer enn noe annet, så de tankene du sliter med er jo ikke helt normale.

 

Selv om du gir barna dine det de trenger av kos, mat osv, så vil de nok før eller siden merke holdningen din. Det er vel heller ikke noe godt for deg å føle på denne måten?

 

Jeg synes du burde be om hjelp igjen, for dette er VIKTIG, både for barna dine, og din egen velvære. Det å være mamma skal jo være stort sett positivt og meningsfullt, og barn fortjener foreldre som elsker dem betingelsesløst. Vær ærlig med dem du søker hjelp hos, fortell det akkurat sånn som det er og svelg evt stolthet og frykt. Bare på den måten kan du få virkelig hjelp.

 

Vet mannen din dette? Kanskje det kan være lurt å snakke med ham også, evt sammen med en fagperson som kan forklare ham dynamikken i fødselsdepresjoner osv.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi er så forskjellige vi mennesker, og barn er ikke lykken i livet for alle. Tror ikke egentlig du er så unormal jeg, men du er nok ærligere enn mange.

 

Har en god venninne som hadde det som deg. Hun sa noen ganger at hun ikke likte barnet sitt, og hadde elendig samvittighet for det. Det var jo merkelig og vondt å høre for meg som ikke hadde det sånn med min egen unge, men samtidig så jeg jo at hun var en fabelaktig mor på alle måter, og barnet merket jo ingenting til disse følelsene. I dag er han en ung mann, og velfungerende på alle måter. Mor og sønn har etterhvert fått et fantastisk vennskap (de har jo mye til felles), og hun er veldig glad i ham nå.

 

Du vet at det er det du gjør som teller, ikke det du tenker. Du vet også at du er en flink og god omsorgsperson. Det kommer til å gå bra med ungene dine. Så det er kun ditt forhold til deg selv som er vanskelig, og det kan du kanskje få god hjelp av en psykolog til å håndtere.

 

Har enorm respekt for mennesker med så stor selvinnsikt og ærlighet som det du fremviser. Ønsker deg lykke til og alt godt i livet.

[Anonym bruker]

Jeg tenker som anonym 16:21, at du har stor selvinnsikt. Kanskje du rett og slett er for streng med deg selv?

 

Jeg slet litt med å bli stormende forelsket i barn nr tre (bl.a. pga et dødsfall nær meg rett før fødsel og mye mer). Jeg nevnte dette for en klok jordmor på sykehuset, og hun sa: Tenk deg at det kommer noen og prøver å ta barnet ditt fra deg. Hvordan vil du føle det da? Da kjente jeg tigeren i mitt hjerte!

 

Jeg er ikke i tvil om at du føler det samme som alle oss andre mødre. Uansett har vi en tiger i oss som ville forsvart barna våre hvis noen truet dem.

 

Lykke til, og godt nytt år!

[Anonym bruker]

Tusen takk 16.23? og 17.07.. Det er nok mye sant i det dere skriver..

 

Ønsker alle dere ett godt nytt år når den tid kommer

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier.Jeg overlater mye av ansvaret til min mor.Hvorfor gjør jeg det..Ungen tror sikkert at det er mormor som er moren.tragisk.Jeg føler ikke at jeg takler morsrollen.Ansvaret er så masse .Jeg også elsker dyret mitt veldig.Men er jo glad i ungen min også..Når skal jeg bli voksen??

[Anonym bruker]

Jeg som skrev innlegget over også.Jeg føler meg også mye nærmere dyr på en måte.de er så enkle å krever ikke så mye.de er alltid der for meg:).Hadde jeg vist det jeg vet i dag hadde jeg nok valgt å ikke få unge.men det er for seint.

[Anonym bruker]

Samme her! Men nå er det jo for sent..

Får vel bare takle det så godt vi kan..

 

Du får ha lykke til!

Har ingen jeg kan overføre alt ansvaret til jeg, så jeg som gjør nesten alt her.. Med litt hjelp fra mannen av og til..

[Anonym bruker]

Morsrollen er vanskelig og utfordrende. Noen elsker den og andre trives ikke med den, det er en ærlig sak. Jeg selv fikk mitt første barn veldig tidlig og følte ofte jeg ikke var nok glad i han, skulle ønske jeg valgte å ikke få barn osv. Dette følte jeg i mange år. Men nå som han er 10 år er jeg ufattelig glad i han. Når minsten kom hadde jeg også en følelse av at jeg var mer glad i hun enn i eldstemann og føler noen ganger på det ennå. Har veldig dårlig samvittighet for det, men tror det har å gjøre med at minste er mer rolig og mindre utfordringer med han en eldste.

 

I bunn og grunn elsker jeg begge barna mine over alt på jord og vil gjøre mitt ytterste for at de skal få et godt liv ( selv om jeg noen gang gjerne skulle plassert de i et avlastningshjem i perioder:)

 

Hvor gamle er barna dine da? Om de er veldig små er du nok også veldig sliten, da er det vanskelig at de gode følelsene kommer frem.

[Anonym bruker]

Stemmer nok det ja.. Eldste barnet er 2 år.. så er nok ganske sliten for tiden.. i tillegg er jeg ufør, og det hjelper vel heller ikke på noe særlig..

 

Men det blir vel bedre etterhvert..