Min opplevelse av å ha barn er ikke så bra-.....

[Anonym bruker]

Jeg føler meg som en dårlig mor.eller ikke bare dårlig da.Jeg gjør mitt beste etter min evne,men trenger likevel mye hjelp.Har hjelp av familien som tar barnet om natten hvis det våkner.Vil bare ha fri hvis jeg kan men får jo ikke det heller ..Får litt avlastning da,Men er hjemme med vesla hele uka fordi de jobber.Er sliten hele tiden,å har tanker som at livet ville vært lettere,bedre hvis jeg bare hadde meg selv å tenke på.,Tenker at jeg kanskje burde vært som faren til barnet som kan sove lenge hver dag å treffer ungen når han er opplagt.Vi er ikke sammen.Så jeg er alenemor.Nå skal jeg flytte for meg selv å lurer på hvordan det skal gå.. Jeg opplever ikke morsrollen så flott å fantastisk.Jeg trodde før jeg fikk barn at jeg ville være en flott mor.Som er der for ungen min.Trodde jeg passet veldig til å være mor.Men føler ikke det ble som jeg trodde ,syns det er så slitsomt,slitsomt å atter slitsomt.Hvorfor føler jeg det sånn når jeg har en så flott unge.Som utvikler seg veldig bra....Jeg har det bare ikke godt

[Anonym bruker]

Du ¨må snakke med helsesøster om dette. Det kan være svangerskapsdepresjon og det er ikke godt å gå med slike tanker og følelser..

[Anonym bruker]

Hvis jeg forteller det til helsesøster da.hva kan de gjøre da?De skriver vel i journalen sin det jeg sier å blir svært bekymret.Hva godt kan komme ut av det?¨Å hva slags hjelp kan de bidra med?Jeg har gått til psykolog i en årrekke uten at det har hjulpet.Trenger råd fra noen som kjenner seg igjen...

[Anonym bruker]

kanskje du kan kontakte barnevernet og få hjelp av de? Du kan få praktisk hjelp i hverdagen, evnt en avlastnings-ordning til du blir frisk igjen?

De er der for å hjelpe:-)

[Anonym bruker]

Hvor gammelt er barnet ditt nå da? Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, spesielt synes jeg følelsen av å være fastlåst er ille. Men så elsker jeg jo barnet mitt, selv om alt det praktiske og daglige kan være monotont og ensomt. Jeg synes det bedret seg betraktelig da barnet ble større og livet ble enklere praktisk sett. Vi fikk bedre rutiner og kunne gjøre mer spontane ting.

 

Du kan jo spørre helsesøster om hva de gjør med informasjon om eventuelle depresjoner. Hvis hun har en slags plan for videre oppfølging så prat i vei, hvis ikke synes jeg du skal kreve mer av psykologen din. Spør om psykologen er fornøyd med framgangen din og si at det er ikke du. Du må faktisk ta tak i disse tingene, det er ingen som kommer ilende for å gjøre situasjonen din bedre.

Men altså, du er ikke alene om å føle morsrollen tung til tider.

[Anonym bruker]

Barnet mitt er 10 mnd.Å får barnehage plass til høsten.Jeg opplever alt som tungt..Har gjort det helt siden fødsel..Orker ikke mer ,vil bare rømme føler jeg.Klarer ikke alt ansvaret.Sånn har jeg det.Stakars lille som bare er blid stort sett å jeg er bare en stor stor dust..Det eneste hun vil er å bli elsket..Jeg er ikke noe voksen.Sliter med så mye å jobber ikke heller..Angsten spiser meg opp.Å alle de negative tankene.Vil bare sitte for meg selv når jeg har det sånn men kan ikke det helller...Hva er galt med meg.Jeg håper bare alt vil bli bedre med tiden.Vil ikke kontakte helsesøster eller barnevern.Da jeg tror dette kan gjøre det mye værre.Hun har en familie som elsker henne å stiller opp så godt de kan.Bare meg som er helt lost her.. ....

[sånn ca]

Kjære Hi, de dårlige følelsene vil gå over. Jeg trur kanskje du har en fødselsdepresjon og i tillegg er veldig sliten.

Jeg hadde veldig mye av de samme tankene som deg det første året, bare at jeg var så heldig at jeg ikke var aleine om det.

Du trenger ikke være redd for å snakke med noen, det er utrolig mange mødre som sliter med akkurat det samme som det du gjør. Det er bare det at de fleste også føler litt skam for at de ikke er lykkelige som mødre som forventet, derfor prater de heller ikke så mye om det.

Snakk med helesøster eller legen din, de kan hjelpe deg sånn at du får tilbake den "gamle" deg.

Det ser kanskje litt mørkt ut akkuart nå, men be om hjelp og gi det litt tid. Så skal du se at ting blir mye enklere etterhvert og du vil få tilbake livsgnisten i deg selv igjen:)

[Anonym bruker]

Hvis du har det så tungt..hvorfor vil du ikke ha hjelp fra de som kanskje kan hjelpe deg som helsesøster eller barnevernet.

Hvis du har en angst som spiser deg opp,så blir ikke angst bra igjen av seg selv...den går ikke plutselig over.

 

Om barnet ditt er så blid og det eneste hun vil er å bli elsket,ville du ikke gjort det du kunne for at det skulle være sånn istedenfor å bare sitte å vente og ha negative tanker.

De går ikke over av seg selv kjære deg....søk hjelp fra de som kan sånt....tror det er det som vil hjelpe både deg og barnet ditt.

 

Ønsker deg lykke til og håper det ordner seg :-)