På godt og vondt....!

[Tåkehue]

Jeg sitter her med kaffekoppen og leser inne på denne siden. Hadde egentlig ikke tenkt å kommentere noe selv, men etter å sett gjennom veldig MANGE innlegg så er det noe som plager meg...

 

Jeg tenker veldig på dere som synes stemorsrollen er vanskelig og til tider veldig vondt... Det er så kjedelig å se alle som skal ''spy ut'' kommentarer til disse hovedinnleggerne om at de ''burde skamme seg'', ''fy deg'' og ''stakkars barn som har deg som stemor''!

Det er jo greit å reagere, men hva med å se forbi seg selv?

Vi er vel snart 5 millioner (?) i dette langstrakte land, og heldigvis er ingen av oss like. Er det nødvendige å dømme andre som synes dette er vanskelig? Slik jeg har sett inne her så er det faktisk VELDIG mange som sliter i dette virvarret med mine dine våre barn.

Og er det noe rart om det er tøft? Biomor, ingen samarbeid, sjalusi, ''han har gjort dette før'', barn med en annen oppdragelse, økonomi, høytider osv osv.... Det er IKKE RART at det blir mye vondt ut av det.

Denne ''ste''rollen har ihverfall gjort mye med meg. Jeg er selv ''en ekstra voksen'' (som jeg kaller det) til 3 barn og og har selv vært et skilsmissebarn som har opplevelser på godt og vondt.

Min samboer har 3 barn med 2 exer som vi har annenhver helg. Vi har ei lita tulle sammen. Og gud hjelpe meg, det har vært to tøffe år for å komme meg hit jeg er nå... sambo og ex nr1 ;P har to barn, og han har ett barn med ex nr2. Det har vært tøft for sambo også, da ex nr 2 gikk fra han satt han igjen med STOR gjeld (enkelt fortalt) han ble grundig lurt... Hun brukte barnet mot han, familien hans ringte og truet han på juling fordi hun løy og sa sambo ikke ville la henne være i fred osv osv..... Den gang jeg kom inn i bildet fikk jeg høre hva jeg var. Og at jeg hatet barna hans...

Så denne ex har vi hatt store problemer med, men det er blitt enklere fordi sambo vil heller forholde seg til hennes nye mann. Og det fungerer veldig bra. Men hun har ødelagt veldig mange av de gode følelsene sambo har for denne gutten deres. Han blir utålmodig og slapper ikke av når han er hos oss. DESVERRE. Pr i dag kaller exen han for en dårlig far....! Jeg skjønner at denne exen angret litt på valget sitt den gang, og ville helst ødelegge for oss. Hun var usikker og litt sjalu vil jeg si.... Og det er nå greit det, men en dum måte å vise det på....

Ex nr1 er veldig grei, noe mas om penger, men ei veldig ålreit dame når alt kommer til alt. Disse barna har sambo min et ålreit forhold til.

Etter å ha opplevd sjalusi, mas og sleng fra biomor, det å være til overs, alltid føle seg uglesett, ja rett og slett følt på mye vondt som gjør meg til det mange kaller'' en dårlig stemor har jeg gjort det veldig mye enklere for meg selv. Jeg tar ingen avgjørelser ang barna, jeg blander meg ikke i oppdragelsen, jeg blander meg ikke i samarbeidet mellom sambo og biomødre, jeg krever ikke noe av dem. Jeg er en persom som leker med dem, tullprater og blåser på når de har gjort seg noe vondt. Men jeg distanserer meg veldig, selv om alle 3 er veldig ålreite. Dette fungerer veldig bra. Det skal nevnes at sambo er en flink far og mann, etter mange sene kvelder med diskusjoner og åpenhet om følelser rundt dette. Han tar alle avgjørelser og forventer ikke mer enn jeg vil og det er jo han som er pappa'n.

Dette med økomoni.... Pappa'n her er som nevnt satt i dårlig lys økonomisk, han har ikke mye penger å bruke på barna, men alikevell er det blitt forventet at jeg skal stille opp her. Jeg gjør ikke det, ikke fordi jeg er gjerrig men jeg har ikke valgt å sette disse barna til verden. Da jeg selv ble mamma så er mitt barn mitt ansvar. Sier ikke det at pappa'n her ikke skal bidra til barna, men hva når det ikke er penger å hente? Han driter jo ikke penger heller....! Og jeg forstår biomødrene, det koster å ha barn. Sambo er overlykkelig med tulla våres, han har aldri opplevd slik kjærlighet som har får fra oss sier han... Denne mannen er verdt all svette og tårer jeg har vært gjennom.

 

Som skilsmissebarn... moren min gikk fra faren min for 10 år siden, moren min fant en ny mann og faren min giftet seg på nytt. Moren min trengte tid sammen med sin nye mann, som har tatt imot oss med åpne armen ( en veldig god og snill mann) og pappa fant ei dame som slet veldig med sjalusi og vonde tanker, de gav meg en bror som er 9 år i dag. Jeg og min søster ble ikke pri. nr 1 lengre... Jeg flyttet ut da jeg var 15, begynte å jobbe og klarte meg selv. Faren min hadde nok med sin nye familie og moren min måtte finne igjen seg selv.... Jeg er så lei av å høre om de stakkars skilsmisse barna oppi det, det er å undervurdere dem. Foreldre har rett på et liv de også. Jeg har alltid visst at de begge var glad i oss, og at de var der hvis jeg trengte dem. Mine foreldre har vært åpne om sine følelser og selv om jeg er blitt litt ''til overs'' så ødela ikke det meg, det gjorde meg sterk.

Thats life... ingenting er A4, derfor er poenget mitt, ikke døm andre, vær åpen og ærlig.... og vær deg selv på godt på vondt

 

Så uansett om du misliker rollen du er i, og til tider føler det er en kompott av vonde følelser, så ønsker jeg deg lykke til. DU er verdifull, dette er også din fremtid.

[Mamma til 2 (2007 og 2010)]

MEGET GODT SKREVET :-)

 

Det mest fornuftige jeg har sett her inne på lenge..

 

Godt nytt år alle sammen.

[Ønderkåver]

Jeg vil bare kommentere foreldrene dine jeg... Ærlig alt, man dropper ikke ungene sine fordi man trenger tid med sin nye mann, eller sin sjalu nykone, ikke så lenge ungene er mindreårige, og det var jo hvertfall du siden du flytta ut som 15-åring. Ikke alle unger hadde takla det så helt greit...

[:-))***~~´´^``~~***((-:]

Det slo meg også... Man dropper ikke ungene sine selv om man skiller seg og får ny familie.

 

Jeg skjønner at ting er ulikt fra familie til familie. Men jeg hadde aldri orket å være distansert fra bonusen min. Jeg er jo glad i han og vil gjerne være en god omsorgsperson for han, og vil at han skal føle at han har søsken her - noe han ikke har hos mor.

Vi samarbeider godt med mor, så det gjør jo ting enklere. Men det er ikke lett å være den ekstra voksenpersonen i nyfamilien, og det beste er jo om man finner løsninger som passer for familien som helhet, ikke bare en enkeltperson. Og da må alle gi litt og ta litt:)

[Ønderkåver]

Her kommer bonusgutta like gjerne til meg som til faren hvis de lurer på noe, vi har vært sammen i en del år nå da, og har bare dine og mine barn, ikke våre ( det holder jo egentlig med fem også da). Og det funker kjempegreit, vi behandle alle likt, de er her like mye, og ingen får være med på flere ferier og mer moro enn andre. Vi gir også like mye til alle til jul og bursdager. Unger er ofte opptatt av rettferdighet... Og de må da merke det når noen distanserer seg fra dem...

[Tåkehue]

Hei igjen og takk for svar.

Ang. foreldrene mine... Det inntrykket jeg sitter igjen med er at de var ikke klare for å få barn den gang jeg og søster'n kom til verden. Og jeg tror faktisk, merkelig nok slike ting er ganske vanlig. (min mening dette da)

Jeg kjenner mange jenter som sier at de er klare for å få barn, men samboeren synes de kan vente... men det går ikke lenge før et lite mirakel skjer.

Dette er utsagn fra samboeren min: slik jeg føler det nå har jeg ikke vært klar for barn før...

Han sier også at han ikke følte det rette for noen av ex'ene sine, men han følte det var han det var noe galt med. For alle andre rundt han hadde det jo slik. Nå i dag angrer han på at han ikke avsluttet de forholdene før.

Dette var bare litt av min historie :-)

 

Jeg tror nok barn merker at man distanserer seg, men er det noe galt med å gjøre det da? Man kan ikke late som man er stor happy familie hvis man ikke føler det. Som sagt, vi er forskjellige... all ære til de som har det bra i et forhold med mine dine våre, men all ære til dere som synes dette er vanskelig