Trenger virkelig råd.. Er utslitt :/

[Anonym bruker]

Bor sammen med en snill, flott og kjærlig mann. Kan med hånden på hjerte si at jeg virkelig elsker denne mannen. Vi fikk også vårt første barn nå i høst. Han har aldri å kommer aldri til å være slem med verken meg eller barnet vårt. Saken er det at han er fryktelig barnslig. Han er nærmere 30 år å krever minst like mye oppmerksomhet som babyen gjør i løpet av dagen. I tillegg forventer han at jeg skal ta meg av alt av husarbeid og matlaging, gjerne med babyen på armen samtidig. Dette sliter meg totalt ut. Føler jeg har for lite tid til å ta meg av babyen siden han og krever så enormt mye av meg. Han kommer hjem fra jobb og setter seg enten å spiller på tvn eller pcn å der sitter han stort sett hele dagen. Maten skal serverest når han er sulten og huset være ryddet når han kommer hjem. Det er aldri hjelp å få verken med bleieskift eller noe annet og jeg springer fra morgen til kveld for begge to. Nå er jeg totalt på bristepunktet og vet rett å slett ikke hva jeg skal gjøre lengre. Er konstant sliten og har problemer med både å sove og få i meg noe særlig med mat. Har prøvd å snakke med han om dette opp til flere ganger, men ingenting skjer. Nå i jula har han hatt fri hele veien, men selv nå gjør han ikke en drit. Sitter på ræva hele dagen mens jeg rydder, passer på babyen og lager mat. Vil egentlig ikke gå i fra han siden han er snill å det faktum at jeg elsker han av hele mitt hjerte, men føler samtidig ikke at jeg selv kan ha det på denne måten lengre. Det sliter meg ut å gjør meg ganske nedtrykt. Får aldri slappet av, kost meg med en bok eller i det hele tatt med babyen min noe jeg er redd han vil ta skade av. Spørsmålet er egentlig om jeg skal gjøre det som jeg tror er det beste for meg å babyen altså flytte ut å få stresset ned eller eller holde ut å holde familien samlet?

 

Håper det er noen med gode råd der ute. Er så sliten :/

[Anonym bruker]

Du er nødt til å stille krav til denne mannen! Bestem deg i utgangspunktet for at når han kommer hjem fra jobben er ikke bare hans arbeidsdag over, men din også... og for at det skal kunne være sånn må dere dele på arbeidet som kommer etter kl 1700... Om du ikke har greid å lage middag til han kommer hjem får han enten ta seg av babyen mens du lager, eller lage selv! Dette er eksempler!

 

Videre må du få han til å forstå at du mener alvor...

[Anonym bruker]

La han lese dette innlegget og gi han et ultimatum. Dere er TO om å oppdra barnet, dere er TO om å ta vare på huset, dere er TO i den voksnes verden. Har har du to barn og jeg hadde aldri i livet godtatt det. Sett ned foten NÅ før det er for sent!

[Anonym bruker]

Enten så har ikke du sagt fra klart nok eller så elsker ikke denne mannen deg.

Man behandler ikke den man elsker på den måten!

[Anonym bruker]

hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke gjort noe for han i det hele tatt....

la han ta klesvask og mat selv eks så skal han se hva han har der hjemme!!

 

når det gjelder ungen hadde jeg satt ungen rett i fanget på han å sagt "vær så gei å ta ungen , nå er det jammen din tur! "

 

jeg har selv hatt en slik mann og nå e han blitt den snilleste mannen på jord. med noen taktikker her å der så ble han snill som et lam hehe...

 

mannen din tar deg for en selvfølge......stopp opp og gjør noe med det før det e for sent :0

[Anonym bruker]

Har satt meg ordentlig ned med han å snakket om dette. Han sier han skal skjerpe seg men gjør det ikke. Har prøvd å latt huse bare gå sin gang å ryddet det jeg kun måtte noe som ende opp i delvis mugglet oppvask å et hus man måtte være forsiktig hvor man satte bena. Har også prøvd å overlatt babyen til han mens jeg feks lager mat og det resulterer i at han setter barnet i vippestolen og fortsetter å spille. Har en snill å roli baby men han blir lei av å sitte der å begynner å suttre etter oppmerksomhet etter en stund. Tar ikke jeg opp babyen blir den sittende der til den begynner å hylskrike og da blir han sur fordi babyen skriker.

[Gjest]

For å slippe diskusjoner om husarbeidet har vi nå delt det, bokstavlig talt, ved å ha ansvar for hver vår etasje. Endelig en løsning som virker til å fungere. Og så lager jeg mat mens han rydder opp etter maten. Jeg er ansvarlig for innkjøp, og han er ansvarlig for bil og hage. Barna deler vi noenlunde broderlig på, selv om det nok blir mer på meg enn på han, særlig når det gjelder å stå opp med dem (han lider av alvorlig B-menneskesyndrom). Til gjengjeld får jeg sove en time på dagen når vi begge har fri.

 

Jeg kan jo fortelle en morsom historie fra mitt første år som samboer; Vi var begge 19 år og kom rett fra barndomshjemmet. Han kom fra et hjem der det alltid var strøkent, mens jeg kom fra et hjem bestående av rotekopper. Når jeg ryddet la jeg alt oppå hyller og bord, og mente da at det var ryddig. Mannen min tok det meste av husarbeidet, og irriterte seg nok noe fryktelig over meg.

 

En dag jeg kom hjem var huset rotete, og på alle dører hang det store plakater. På plakatene sto det at han var gått ut i streik, og at det fra nå av ikke kom til å bli utført noe husarbeid fra hans side. Standhaftig som han er gjorde han knapt noe de neste to-tre årene. Etterhvert mente han nok at jeg hadde fått min straff, og vi begynte å dele på det. Du kan jo prøve å streike;)

[Anonym bruker]

22:49 var HI