Barnefordeling, vanskelige tanker...

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer skal gå fra hverandre.Samboeren min eier en større del av leiligheten vår og blir boende der, mens jeg flytter.

Barnet vårt har bodd hele sitt liv i den leiligheten, med barnehagen 2 minutter unna og alle venner rett utenfor døra. Han er forresten 4 nå.

 

Jeg skal flytte inn hos en ny mann, jeg orker ikke utbrodere for dere, men følelsene mellom meg og samboeren min har vært døde i flere år allerede. Døm så mye du vil, men det er ikke dette tråden handler om.

Denne mannen bor ca 20 minutter unna, men det er både ny kommune og nytt fylke. (Akershus-Oslo) så der er ikke mulig å beholde bhgplass hvis han flytter med meg.

 

Han jeg flytter inn hos har to barn som vil bo annenhver uke hos han, deres mor bor 10 minutters gange unna.

 

Jeg har forsonet meg med at mitt barn blir boende hos far, vi mener det er best for han å ha trygge rammer, samme barnehage, osv...

Vi vil da ha "vanlig" samvær, annanhver halg og en ukedag eller to..

Hva tenker dere om mødre som frivillig gir fra seg den daglige omsorgen? Jeg er litt redd for reaksjoner, men jeg håper og tror det vil være det beste for sønnen vår. Tenker dere anderledes om mødre som flytter ut men lar barna bo hos far, enn omvendt, hvis far flytter ut?

[Anonym bruker]

Normen er jo at mødrene har hovedansvaret for barna ved brudd, så noen blir sikkert å spørre deg om hvorfor.. Og siden det bare er 20 min unna kan dere jo ha delt samvær? Annenhver uke? Da må han jo få beholde bhgplassen..

[murmelmamma]

jeg tenker du har tatt et voksent og fornuftig valg der dere har klart å sette barnet i sentrum! du er ikke så langt unna og med godt samarbeid kan kanskje barnet få se deg andre ganger også om han har behov?

 

jeg synes det er flott der foreldrene klarer å tenke "klart" og ikke på død og liv skal ha ungen hos seg selv for enhver pris. så lenge far er en god omsorgsperson..så ser jeg ikke noe galt i dette. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det virker som et fornuftig valg i deres situasjon.

[Anonym bruker]

Jeg syns dette er veldig bra. Hos oss så var det ikke i tankene engang at far skulle ha omsorgen for barna, på avtalen vår så har han mindre enn vanlig samvær men samværet han har med barna er så og si null. Men det har sine grunner, og nok om det.

 

Jeg har en mann som har barna annen hver uke, jeg syns ikke det er noe rart at både han og hans ex kone deler slik på det. De ville vel helst begge ha hele ansvaret, men det er jo umulig. Hadde jeg hatt barn med min mann så hadde jeg ikke hatt noen problemer med at han fikk hovedomsorgen for våre barn. Han er en super pappa, og de har det like godt her som hos meg. Her så bor vi nerme skole, barnehage og alle vennene (og jeg har ikke penger til å finne ny leilighet i prisklasse jeg kan betale for her)

 

Jeg syns det er flott at endel mødre ser lenger enn sin egen snute, og lar ungene få bo der både mor og far mener det er best. En mor har ikke krav på å ha omsorgen bare pga at hun er mor, så jeg blir oppgitt over at det er mor om i nesten alle tilfeller får omsorgen.

[Anonym bruker]

Håper du er klar over at "hans barn som blir boende annenhver uke hos ham", like mye blir boende hos deg og blir ditt ansvar. F.eks. kommer du nok til å lage mat til dem, rydde opp etter dem... Mens faren sitter og leser avisen.

Og du kommer til å få kritikk fra barnas mor for det du gjør. Forstår at du er forelsket, men jeg ville ikke ha gått til en rolle som stemor mens din egen sønn bor borte. Hvor lenge kan man holde ut slikt da?

[Anonym bruker]

Mulig dette ikke er det du mener tråden skal handle om, men jeg ville FØRST OG FREMST ha funnet meg et sted å bo i nærheten av barnehagen (uavhengig av om barnet skal bo mest hos far eller ikke). Jeg ville ha utsatt det der nye prosjektet med mann og stebarn lenge og vel. Nå må du først og fremst konsentrere deg om DIN sønn og hans ve og vel etter at foreldrene hans flytter fra hverandre og livet han forandres totalt.

 

Så, med tid og stunder (minimum ett år eller to), kan du vurdere ditt "nye" familieprosjekt i nabobyen.

 

Men for all del, ikke gjør alt på en gang. Barnet ditt vil garantert føle at du har byttet ham ut til fordel for din nye kjærestes barn. Det har jeg sett mange tilfeller av, desverre.

[Anonym bruker]

Takk for gode og reflekterte svar.

 

Jeg skal snakke med faren til barnet mitt ang delt omsorg og dele 50/50, men jeg vet ikke hvordan det lar seg løse i praksis med barnehage og slikt, jeg hadde låst meg litt på at det ikke gikk, men kan se på det på nytt. Takk for det innspillet. Uansett er han en helt herlig pappa, så det er ingen tanker her som tilsier at sønnen vår ikke får det bra.

 

Til NN 14:02. At de bor "hos han" var en dårlig formulering fra min side, selvfølgelig vet jeg at de vil bli boende annenhver uke hos OSS, ikke HAN.

Det er mange tanker rundt det hele, og jeg setter pris på alle innspill, også de som ser på det med kritiske øyne :-)

Jeg vet jeg ikke går til en tilværelse uten barn, jeg har fortsatt min sønn, og jeg håper at hans barn vil respektere meg, og sin far på lik linje. Jeg håper å få til et samarbeide med moren deres som gjør at vi ikke får et hatfylt forhold oss i mellom. Det vil nok ikke bli lett, men livet er ikke lett.

[Anonym bruker]

ENIG!!!

[NormaJean]

Jeg syns du gjør ett modig valg! Du/dere velger faktisk riktig syns jeg.

Det er viktig å se barnets behov foran sine egne. Og hvis dette er det som vil være mest skånsomt mot sønnen deres så er det 100% riktig valg.

Selv så bor nevøen min med pappan sin (min svigerbror) Han har det helt ypperlig, menn er like gode omsorgspersoner som kvinner!

 

Men det er jo ikke å stikke under en stol at folk kommer til å sladre om deg....... Du vil nok få høre ting som at du "stikker av", velger kjærlighet foran ditt eget barns osv. Noe jeg syns er bullshit. Hvis 2 foreldre kommer frem til en bra løsning for sitt barn burde folk holde nesen sin unna.

Vær ærlig med omgivelsene, forklar hvorfor du har valgt som du har gjort og si at du har prioritert barnet ditt. Om folk ikke kan godta det så... vel, kan de bare drite og dra. Sålenge din samvittighet er ren så skal du ikke tenke på det.

 

Men selv så syns jeg vanlig samvær virker litt lite når du ikke skal bo så langt unna, men dette vet dere best selv.

[Anonym bruker]

HI her.

Takk for ditt innspill også, NN 1407.

En del av saken er at jeg har ingen mulighet til å bo alene i nærheten av her vi bor nå økonomisk sett, samboeren min har tjent vesentlig mer enn meg, og kan derfor bo her uten mitt bidrag, men jeg er ikke i nærheten av å betjene et lån/husleie her. Jeg vil måtte flytte langt for å ha mulighet til både husleie og bil, og da er vi like langt i fht å dele omsorgen

Nå ser det nok ut som at jeg flytter inn med min nye pga økonomi, men det er ikke slik det fungerer.

Han og hans ekskone har bodd fra hverandre i 2 år, og psykisk sett har ikke jeg og min samboer vært "sammen" på minst like lang tid, dette er ikke noe vi "fant på" i går

Jeg forstår at du bare mener godt med det du skriver, og jeg tar til meg alle tilbakemeldinger jeg får her og vil tenke gjennom det dere også sier.

[Anonym bruker]

Så enig så enig! Jeg tror det er stor rissiko for at han vil oppleve seg "byttet ut" om du går direkte inn i dette nye forholdet. La den nye tilværelsen stabilisere seg først. Dere kan jo være kjærester uten å bo sammen? Så kan du flytte inn når sønnen din er klar til det. Det er mer smertefullt enn du tror å ikke være sammen med barnet sitt hver dag. Vi har endt med en 50/50 løsning, for det er jo ikke mer mitt barn enn hans, men gud som jeg savner den stabile tilværelsen da jeg hadde han hos meg hver dag...Er gift nå og har en toåring og en til på vei med min mann og moin sønn fra fær er en naturlig del av den nye familien. Men uansett hvor hardt jeg kjemper i mot er ikke hans rolle den samme som det andre barnet. Ikke like selvfølgelig om det er et mulig ord. Kun fordi han ikke er der hver dag. Ikke fordi han ikke er like hæyt elsket.

[Anonym bruker]

Jeg må si meg enig med anonym 14.07.

 

Jeg skjønner at dette ikke er noe dere "fant på i går", men vær obs på at slik vil det oppfattes av sønnen din. Han kjenner ikke til deres ekteskapelige liv (eller mangel på sådan), og vil kun oppfatte at mor bytter ut ham og far til fordel for en annen mann og hans barn.

Tror du og din nye samboer kan spare dere for mye trøbbel på samværsfronten om dere tar det litt mer med ro.

[Anonym bruker]

Jeg tenker ENDELIG ET VOKSENT MENNESKE som klarer å sette barnets beste foran sine egne behov.

 

Og det er dessverre mangelvare. Jeg jobber som advokat innen familierett, og ser altfor mange mødre og fedre som gjør ting enten for seg selv eller for å straffe ekspartneren, og helt uten tanke på det uskyldige barnet.

 

Privat har jeg også en venninne som lot sine to barn bli boende hos far, og det var nok også en riktig beslutning for den familien.

 

Dessuten er det slik at samværsavtaler kan endres. Dersom denne løsningen ikke skulle vise seg å fungere, må man finne en ny. Og siden du har vært så voksen denne gangen, tror jeg nok du klarer å finne gode løsninger siden også, dersom det skulle bli behov for det.

 

Jeg ønsker deg lykke til videre!

[Anonym bruker]

Du får garantert reaksjoner fra omverdenen. Jeg og min x hadde 50/50 fra barna var fem og sju. Bodde i begynnelsen i nærheten av hverandre, men jeg måtte flytte rundt av div. årsaker. Startet på scratch og tok utdanning, måtte skaffe meg møbler og annet nødvendig. Det var utelukket at jeg kunne beholde huset vi eide pga økonomi.

 

Barna gikk på samme skole/ samme miljø (hans), mens jeg drev og kjørte dem fram og tilbake. Slike løsninger blir vel sjelden ideelle, for noen av partene. Det var ingen nye partnere med i bildet.

 

Det som var påfallende var at folk uttrykte at han var en super far som valgte å ha barna halvparten av tida, mens jeg var en sjaber mor som BARE hadde dem halvparten av tida, Han fikk altså mengder av cred, mens jeg ble sett ned på som en som "sviktet" som mor.

 

Tror jeg også heller til at jeg ville etablert et hjem for ungen på egen hånd før du velger å flytte inn i en ny familie. Det vil minske sjansen for at gutten føler seg bortvalgt/byttet ut. Bo gjerne litt dårlig ett års tid eller så, det er det faktisk verdt, Og gå for 50/50, det er slitsomt, også for ungen, men han får ha mer kontakt med sin mor. Kan alltids endre på det siden. Så får du heller hente/bringe mye, det tror jeg er bedre. Det er ufattelig tungt å bare se ungen sin noen få dager pr. mnd. Men du kjenner forholdene og ungen og deg selv bedre enn noen av oss..

[♥Nemi♥]

20 min er jo ingenting! Det er hvertfall helt normale avstander her hos oss.

Men jeg har ingenting imot at fedre har mer omsorg enn mor. Dere er begge foreldre, og fedre kan være like gode hovedomsorgspersoner. Trenger jo ikke være noe feil med mor..

[Anonym bruker]

Beklager men min mening er at du tar mange gale valg her. Altså du flytter fra din samboer og sønn, og rett inn til en ny mann med to barn fra før. Altså hadde en mann gjort dette så hadde han fått kritikk så øra hadde flagra, men fordi det er en mor som liksom tenker på sønnens beste og lar far få hovedomsorgen så hun kan pleie sitt nye forhold så er det liksom helt greit.

 

Spør du meg så tenker du ikke på sønnen din i det hele tatt. Du tenker kun på deg selv. Hadde du tenkt på sønnen din så hadde du flyttet et sted i nærheten(å ikke kom her å si at det umulig å bo sånn noen lunde i nærheten) jeg bor i et av oslos dyreste strøk og har en grusom høy husleie, kun for at barnet mitt skal få fortsette å bo i samme miljø etter et brudd. Tjener ikke all verden heller, men du kan jo si at shoppe klær er et sjeldent tidsfordriv.

 

Hadde jeg trodd at du gjorde dette for din sønns beste hadde jeg vært enig. Men jeg tror desverre at du kun gjør dette for å få det enklest mulig. Men det du ikke ser selv er at du stikker fra barnet ditt som helt sikkert kommer til å lure på hvor mamma ble av.

 

Gir du fra deg omsorgen nå får du den aldri tilbake, ikke glem det. Tror neppe far går med på å gi den fra seg i fremtiden.

Har selv en 4-åring og jeg hadde satt jorden i bevegelse og vridd og vendt på alt før jeg hadde gitt fra meg hovedomsorgen. Hadde ikke gitt den fra meg pga en mann som liksom er drømmemannen. Jadda lykke til. Hva med å prøve å være kjærester før dere blir samboere?

[midgard]

hei:)

 

syntes det virker som du har tenkt godt i gjennom dette, og tatt et valg der dere har barnet i sentrum.. men du kan aldri styre folkesnakk, desverre.. og ha det i tankene at du ikke renger å forsvare deg for gud og hver man.. de har faktisk ikke noe med det.. , og det kan tappe deg for energi.. jeg ønsker deg lykke til (humper i veien er det alltid... he he he..) og så får du en klem fra meg:)