Gjest Tale30 Skrevet 28. desember 2009 #2 Skrevet 28. desember 2009 Jeg vil påstå allerede første uken. Jeg er overbevist om at den sterke viljen hennes lyste gjennom allerede da Det som er så rart er at jeg på en måte kjente henne allerede da hun kom. Jeg har alltid visst at jeg først ville få en jente, og visste allerede hvem hun var før hun var påtenkt en gang. Merkelige greier. Og nei, jeg er ikke godt nede i rødvinsgløggen
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2009 #3 Skrevet 28. desember 2009 he he... Det hørtes vidunderlig ut Tale:-) Jeg har en tass på 8 mndr, og jeg er så usikker på hvem han er liksom. Jeg synes han virker rolig og en liten kosegris, samtidig som han kan være bestemt osv. Men jeg tenker så lett at sånn er alle babyer... Synes det er vanskelig å få tak i hva som er _han_ og hva som er vanlig utvikling, hvis du skjønner hva jeg mner:-) HI
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2009 #4 Skrevet 28. desember 2009 Fra de er født allerede ved fødtselen kan begynne og anne personligheten til ungene.
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2009 #5 Skrevet 28. desember 2009 Gullet mitt hadde KISS, og det er så vanskelig å avgjøre hva som er _han_ og hva som er resultat av smerter liksom... At han skrek når andre enn faren og meg holdt han (fra han var 3 måneder) skyldes nok mest sannsynlig smerter, og at han etterhvert har vist seg å være veldig redd for fremmede _tror jeg_ også skyldes smerter... og ikke at han egentlig er en puslete fyr... for han virker så veldig trygg og god og blid her hjemme sammen med meg... Dette er bare eksempler på hvorfor jeg synes det blir vanskelig.. Er det noen som føler det samme, eller som forstår hva jeg mener? HI
Gjest Tale30 Skrevet 28. desember 2009 #6 Skrevet 28. desember 2009 Bare så det er sagt, så skjønner jeg meg ikke på jenta mi heller Det er det privilegiet vi har som foreldre at vi skal få avdekke dem litt etterhvert. Særlig når de får ord som kan vise oss hva de tenker på vil vi forstå dem stadig bedre. Vi kommer nok aldri til å fatte dem helt. Jeg har som tidligere nevnt alltid visst hvem hun er, men bare det vage omrisset av henne. Resten fyller hun ut dag for dag
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2009 #7 Skrevet 28. desember 2009 Tusen takk for svar:-) Flere som har tanker om dette? Setter pris på svar HI
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2009 #8 Skrevet 28. desember 2009 Jeg har tvillingjenter, og det var veldig tydelig helt fra fødselen (om ikke før) at de er to forskjellige personer. Det er noe med energien og måten å reagere på som er individuelt helt fra starten. Hun som er mest rundt omkring var også mest aktiv i magen. Hun som leker rolig med lego og liker å sitte på fanget var mye roligere i magen :-)
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2009 #9 Skrevet 28. desember 2009 Kan ikke si helt sikkert når jeg begynte å merke det, men det var tidlig i alle fall. Hun er syv mnd nå, og nå ser jeg at hun er en veldig bestemt, humoristisk og glad jente. Av og til ser hun på meg med øyne så kloke som om hun har kjennskap til verdens største hemmelighet og har bare sååå lyst å dele det med meg:) Da blir jeg litt rørt... Virker som hun har funnet ut mange ting å prøve seg på for å få oppmerksomhet, både positiv og negativ.
Anonym bruker Skrevet 29. desember 2009 #12 Skrevet 29. desember 2009 Det er et godt spørsmål, HI. Husker jeg syntes min var en rar fyr. Han var ikke strålende blid som andre babyer, men heller ikke sur. Det frustrerte meg, han virket nesten litt "flat". Videre husker jeg at jeg opplevde ham som litt.. vurderende, på en måte. Ikke spontan som andre småunger. Dette var lenge før han ble ett år. Nå er han snart voksen og er en tenker på alle måter. Han utviklet etterhvert en utrolig sær, men morsom form for tørr-humor, men er fortsatt ikke den som ler høyest. Han er lite spontan fremdeles, og tenker seg godt om før han gjør noe. Han er svært intelligent og kunnskapsrik, mer enn både meg og faren, og dette preger personligheten hans. Så jeg vil si at slik han virket de første månedene, slik er han. Og at han dessuten ligner på min far, og derfor ikke er så merkelig likevel. Hadde bare aldri møtt et sånt barn før.
Anonym bruker Skrevet 29. desember 2009 #13 Skrevet 29. desember 2009 Dette er litt vanskelig, for selv om jeg ser forskjell i personlighet hos mine, så synes jeg de er veldig like. Og da er jeg usikker på om de er like fordi de er søsken eller fordi de er barn. Men når jeg sammenligner med tanteungene mine, så ser jeg jo større forskjeller, så da er det vel bare at mine har ganske lik personlighet. De er veldig lette til å få til å le, de lar seg lett begeistre. De kan være både rolige (liker bøker, puslespill, sanger, historier, teater osv) og urokråker (liker å herje, løpe, hoppe, danse, turne, ake osv), vil kalle dem aktive. De kan være irriterende sta. Men er stort sett blid, har et ganske jevnt humør. Men to av dem er sjenerte, det så jeg allerede som babyer, mens en er utadvendt. Alle er sosiale. Men synes de alle har vært lik som babyer, fornøyde for det meste.
Anonym bruker Skrevet 29. desember 2009 #14 Skrevet 29. desember 2009 Innbiller meg at det var allerede mens de lå i magen. Nr. 1 var veldig aktiv, roterte og sparket så det sang! Nr. 2 var roligere, sparket, selvfølgelig, men på en mer sedat måte. Som babyer var de likedan, nr. 1 krevde meg hele tida, trodde lenge at det var fordi jeg var uerfaren og ikke klarte å sette gode nok grenser. Nr, 2 satt lenge for seg selv og lekte, helt fra hun ble stor nok til å klare det. Var også mye lettere å legge, roet seg med kosedyr, mens nr. 1 kylte alt av bamser etc i veggen og illskrek. De er sånn fortsatt, selv om de snart er voksne, nr. 1 er krevende, en urolig sjel. Nr. 2 er en tenker, med rolig temperament. Merkelige greier! Men det har nok litt å si at jeg selv var roligere som andregangsmor. Tror jeg.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå