Bare erfaring med et "stille og rolig" barn.. Hvordan er virkelige barn?

[Anonym bruker]

Alle sier til meg at vi har vært ekstremt heldige med sønnen vår. Han er stille, rolig, snill, leker fint selv, høffelig, går godt sammen andre barn og er en fryd å ha med å gjøre. Vi får høre overalt at vi er usedvanelig heldige. Han er straks fire, og den berømmelige treårstrassen har vi ikke sett noe til. Han sov natten gjennom fra 5 uker, rolig som baby. Likevel synes jeg det er slitsomt, og alltid ha ansvaret, og sette regler, og følge opp, leke, styre ordne...

 

Vi ønsker oss et barn til (mannen ønsker) men vi er jo ikke like heldige neste gang. Det går jo ikke. Hvor slitsomt burde vi forberede oss på at det kan bli?

[Gjest]

Det er da en særdeles negativ tankegang Det er umulig å si hvor slitsomt et barn kan bli. Det avhenger jo både av barnet og hva foreldrene takler (og hvordan foreldrene takler det). Men to barn er uansett mer styr enn ett barn og det blir langt flere regler å implementere, samt at du må ta hensyn til søskensjalusi ol. Vi merket godt at vi fikk et barn til :-)

[Anonym bruker]

Din beskrivelse av din sønn er som om du forteller om min eldste, med ett unntak.. Min eldste var veldig aktiv i tillegg. Men en flott gutt på alle måter og har aldri opplevd å få noe annet enn skryt om gutten min.

Gutt nr 2 den enkleste ungen i verden, rolig....

Forskjellen på mine to var egentlig bare to ting, temperament og aktivitetsnivå, eldste hadde mer temperament og var mye mer aktiv, minste var rolig og veldig lite aktiv.

 

Når nr 2 var omtrent halvannet år hadde jeg hørt fra de fleste "hvordan i all verden takler du "nr1", han er jo "overalt", se på "nr2" han er jo så snill så" (dette var myntet utelukkende på aktivitetsnivå, ikke oppførsel).

Vel, for meg var nr 1 den normale, nr 2 synes jeg var rar, hehe.

 

Ingen av guttene mine slet meg ut, men om jeg skal fortelle deg en hemmelighet? Nr 1 har adhd, nr 2 har add og er derfor ekstremt passiv... Har senere fått flere barn, disse barna ligger vel omtrent midt i mellom ytterpunktene deres brødre er og ingen av dem heller oppleves som slitsomme.

 

Deres gutt kan faktisk være som min nr 1... en flott gutt på alle måter.. eller som min nr 2, en flott gutt på alle måter... Eller som mine minste, flotte unger på alle måter.

 

Det at barn er slitsomme greier er nok ikke noe å henge seg opp i, barn med litt høyere aktivitetsnivå er også flinkere til å finne på ting selv f.eks. Jeg kan bli sliten til tider jeg og, men ikke pga ungene i seg selv. Jeg har funnet ut at den enkleste måten å holde styr på "slitet" er vaner og rutiner.

Tror ikke du skal forvente deg at ett barn nr 2 kommer til å slite deg ut, men om du føler i utgangspunktet at du har nok med det ene barnet du har er det utgangspunktet ditt, da har du ikke tid eller lyst på ett barn til og da kan du forvente deg å bli sliten om du får ett barn til da du rett og slett ikke føler du har overskudd nok. Men en ting skal jeg si deg, ett barn må aktiviseres mye mer enn ett barn som har søsken, for har man søsken har man flere som skaper aktivitet.

 

Jeg føler meg heldig som har så flotte unger som jeg har, aldri har jeg hørt annet enn skryt, mine unger er vennlige, høflige, sympatiske, empatiske, de er reflekterte og kunnskapsrike, sosiale og omsorgsfulle.... Være seg problemer som adhd, add, lærevansker, konsentrasjonsvansker, flotte unger er de alle mann

 

Det er ikke noe vanskligere å "lykkes" med nr 2 enn det var med 1'rn.

 

At dere er usedvanlig heldige vil jeg tro egentlig bare er tull, da kjenner i allefall jeg utrolig mange som har vært usedvanlig heldige med sine barn :-) De aller fleste har faktisk flotte, normal unger. Men det er alltid enklere å skryte av den ungen som er ekstra stille og rolig.... Uten at det gjør mer aktive unger til noe mindre flotte... Jeg for min del ville heller valgt ett aktivt barn fremfor ett veldig passivt ett som jeg hele tiden måtte ha aktivisert.

 

Men som sagt, har du ikke lysten eller ork til ett barn til, da bør du heller ikke få fler... Det er ikke bare barn som er forskjellige, voksne er og forskjellige. Noen av oss er laget for ingen barn, noen har nok med ett, andre igjen takler uten problem både to og 3... Så har du de mer ekstreme som går for 4,5,6 unger, kanskje fler og... Det som er det viktigste er å ha lyst og krefter, har du det ikke så dropp flere unger, man bør ikke få flere en man føler man kan takle, og jeg føler vel at du kanskje mener du har nok med den du har.

[Anonym bruker]

Tror du må snu tankegangen din litt. Du er like "heldig" om du får et mer aktivt barn. Dessuten kan det hende du ønsket at din eldste hadde vært litt mer sktiv som barn når han som tenåring fremdeles sitter på rumpa og nekter å røre seg.

[Anonym bruker]

Alle barn har eget lynne og personlighet. Men jeg tror ikke dere bare har vært heldige. Barns viktigste rollemodeller er foreldrene, og av innlegget ditt får jeg inntrykk av at ihvertfall du er veldig engasjert og konsekvent. Det er det ikke alle som er, og så lurer de på hvorfor de har så "vanskelige" barn. Vær stolt av deg selv!

[Gjest]

Min første sønn var en rolig liten sjel ) Faren hans var også rolig som liten. (ikke fullt like rolig nå mer da, hehe)

Nr 2 fikk jeg med min mann, han har alltid vært meeeeget aktiv. En smule hyper, noe han sikkert har arvet fra sin far.

Nr 3 var kjeeeempe rolig som baby, men er nå enda mere aktiv enn nr 2! hehe...

 

Så her i huset er det full fart, men gøy er det! ;D Tror man blir vant til det, unger er jo forskjellige )