Hvor mye skal man fortelle til partneren sin?

[Anonym bruker]

Tenker at når dere etablerer et forhold, ikke bare tull og dating, men når dere blir enige om å etablere seriøst forhold, har planer om å flytte sammen og felles fremtid.

Hvor mye av deres fortid forteller dere til partneren? Nå mener jeg ikke antall seksuelle partnere, men ting som dere har slitt med, som kan forklare reaksjonene deres på forskjellige ting. For eksempel, at dere har vært igjennom utroskap, eller psykisk/fysisk mishandling, svik, trusler, osv.

Jeg hadde en reaksjon på ting som skjedde i fortiden (tung skilsmisse og trusler fra en annen kjæreste), som gjorde at jeg ble 100% sykmeldt i 2 uker, klarte ikke å stoppe å gråte og var helt utkjørt.

Jeg valgte å fortelle grunnen til kjæresten som jeg skulle flytte sammen med, for at han skulle forstå min reaksjon. Fortalte også at jeg har vært gjennom utroskap og løgner, og at det var viktig for meg at han overholder avtaler og ikke bare stikker av på kveldene, ikke for å kontrollere ham, men for å vite om han har tenkt å komme hjem om kvelden.

 

Ser ut som kjæresten ikke har taklet infoen så veldig bra, han begynte å trekke seg unna og sa at han mistet følelser for meg totalt. Jeg skjønner at alle vil helst ha ei jente som aldri har noe problemer, sprudler 24/7 og kvitrer og er glad. Men jeg vil ha en partner som kan støtte meg, og jeg kan støtte han, som kan være der for meg uansett hvor tøft jeg har det. For tøffe tider kan komme siden, og hva har man igjen?

 

Synes dere det var feil av meg å fortelle om hva jeg har slitt med?

[Anonym bruker]

for øvrig så synes jeg at jeg var veldig snill kjæreste når vi var i lag. tok følelsesmessig vare på han, laget overraskelsesmiddag, kjærestegave et par ganger, koste masse med ham og stilte alltid opp for han, uansett hvor dårlig det passet.

 

HI

[Anonym bruker]

Det meste kommer vel for en dag om en lever i forhold, vil jeg tro.. Trenger jo ikke si alt med en gang..

 

Jeg har masse erfaringer fra fortiden, og nå tror jeg at min mann vet det meste. Men vi har vært sammen i fem år. Gift i tre. Har to barn.

 

 

[verdens heldigste mamma]

Hvis han ikke takler en (såvidt jeg kan skjønne) helt normal reaksjon i en utrolig tøff periode, kan han ikke være mye å satse på. Man må kunne stole på at ens partner stiller opp når man møter vanskeligheter.

Jeg syntes det ville vært veldig rart å måtte skjule slike ting for en partner man skal leve sammen med. Gikk selv på "en smell" for mange år siden, noe som det var helt naturlig å fortelle mannen min om når vi var blitt fortrolige nok til det. Det tok han bare som et kompliment at jeg delte det med ham.

Finn en annen som du kan stole på og som fortjener deg.

Lykke til!

[Anonym bruker]

tingen er at jeg er redd at jeg ødela forholdet for både meg og ungene mine ved å fortelle for mye... men det føltes bare riktig da, og kjæresten understrekte at han ville gjerne få vite så mye som mulig om meg... uff

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes ikke det var feil å fortelle om deg selv! Skal man leve sammen så må man jo få lære den andre å kjenne og når ting fra fortiden fremdeles preger hverdagen din og dine reaksjoner, så er det en stor del av den du ER. Skulle han ikke fått vite hvorfor du er som du er?

 

At han reagerte slik som han gjorde kunne du ikke gjøre noe med. Og ikke kan en klandre han for hans følelser heller. Forholdet deres taklet visst ikke den kjipe delen av "i gode og onde dager" :-(

 

Ingen kommer uten bagasje her i livet! Et forhold som varer lærer seg å takle dette og partene gir hverandre gjensidig støtte når det er tungt.

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Hvis jeg var deg, ville jeg nok også ha fortalt min nye kjæreste om min fortid. Jeg går litt rundt og tenker på dette selv om dagen. Jeg er fortsatt sammen med min mann, men jeg vurderer sterkt å gå i fra han. Vi har hatt det vanskelig i over ett år nå, og jeg ble i fjor utsatt for utroskap, løgner og svik. Jeg er veldig bitter og sint i dag, og føler av og til at han har ødelagt livet mitt. Det var ikke sånn jeg hadde planer om at ting skulle bli. Jeg giftet meg med drømmemannen, men nå orker jeg knapt å sove ved siden av han.

 

MEN - hvis det noen gang blir til at jeg får meg en ny kjæreste, så kommer jeg til å fortelle han hva jeg har vært gjennom, og at jeg forventer 100% ærlighet fra han, respekt og tillit. Jeg vil trenge hans forståelse.

 

En annen ting er at MIN nåværende mann heller ikke har fortalt meg om alle ting som har skjedd han i hans fortid (dette har jeg nå i jula fått vite av hans mor), og dette har jo gjort at jeg ikke har forstått hans adferd og oppførsel alltid. Hadde han fortalt meg alt, så hadde jeg mye lettere kunnet støtte han og hjelpe han, isteden for at jeg nå går rundt og er sur. (Han vet ikke hva jeg og moren hans har snakket om.)

 

Jeg syns ikke du skulle ha latt være å fortelle kjæresten din hva du har vært gjennom. Hvis han ikke takler det, så er han ikke noe å samle på. Vet det er vanskelig, men tenk deg godt om. Han må kunne være en støtte for deg.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det verste er at jeg tok meg selv i nakken midt i depresjonen, og laget skikkelig 3 retters middag til ham, med stearinlys, juleduk og kjærestegave og kort med takk for at han var så fantastisk kjæreste og støttet meg så mye. Har ikke trukket meg unna ham selv om det eneste jeg ville var å legge meg under dyna og bli der for resten av livet. Stilte opp for ham hvis han skulle noe... Føler bare at det var skikkelig bortkasta.

Hadde et kort forhold med en annen (der begge så at det ikke kom til å gå på grunn av avstanden). Vi begge fortalte hverandre om alt som kunne vises i reaksjoner på ting/hverdagen, og jeg satt veldig stor pris på at han fortalte om alle vonde tanker til meg. Så jeg trodde faktisk det var normalen....:S

[Anonym bruker]

Jeg synes nok at å legge "regler" for din nåværende kjæreste på grunnlag av hva du har opplevd i tidligere forhold er å gå for langt, å fortelle litt om hva man har opplevd er jo en ting, men når man utdyper og broderer, samt legger leveregler for en mann som ikke har noe med dine erfaringer å gjøre... Vel da synes jeg det hele får ett noe sosoiopat-preg.

 

Hvorfor i all verden skal han kontrolleres og bestemmes over pga dine dårlige erfaringer? Du sier det ikke er for å kontrollere ham... Klart det er for å kontrollere ham, sier seg jo selv.

 

Han har ikke gjort deg noe vondt, likevel velger du å straffe ham pga hva noen andre har gjort mot deg? Skjønner godt han rygger jeg, han skjønner vel lunta tenker jeg, ett krav har lett for å bli til flere, før man vet ordet av det sitter han i saksa... Jeg vil nok si at om han har litt vett i hodet så rygger han, tror nok du har skremt han litt med dine krav jeg.

 

Noen ganger kan man rett og slett si for mye, om han føler du er opphengt i din fortid og samtidig setter frem krav til hvordan han må være, hvordan han må oppføre seg og hva han skal eller ikke skal.... Skjønner godt han trekker seg unna jeg, det samme ville jeg gjort.

 

De fleste menn skjønner at folk kan ha vonde opplevelser og så lenge disse opplevelsene ligger i fortiden og ikke er ett veldig tema lenger tror jeg nok ikke det vil ha noe å si når det kommer til det å inngå ett seriøst forhold.

Du vet, i annonser og slikt sies det ofte "må være ferdig med tidligere forhold". Det virker ikke som du er ferdig med dine tidligere forhold siden du kverner på dette mye og derfor også føler du er nødt til å "styre" en evnt ny partner.

Jeg vil nok tro du har skremt din kjære godt og grundig.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg trodde det var helt vanlig å fortelle hverandre ting som er avgjørende for nåværende persolighet / oppførsel.

 

Jeg har hatt et veldig belastende forhold, en voldelig ex, med rusproblemer og ekstremt ustabil psyke. Han får bare møte barnet sitt et par timer under oppsyn noen få ganger i året, og det ville være rart å ha et sånt opplegg med bf uten å gi noen forklaring på hvorfor.

 

Vi er veldig åpne mot hverandre, og vet mye om hverandres liv før vi ble et par, fordi det er naturlig å komme inn på dette gjennom mange timer med samtaler:)

[Gjest]

....det er det som er normalt.

[Anonym bruker]

Vel, jeg prøver ikke å kontrollere ham. Men når han sier til meg at han skal på shopping, og komme hjem etterpå, og drar på fyllefest istedet.. Når han bryter avtaler gang på gang, sier at han kommer over, og jeg sitter og venter på han i flere timer, og han dukker ikke opp. Det er ikke fordi jeg ikke stoler på ham, men jeg synes det er vanlig folkeskikk å holde det man lover. Når han drar på fest og sier til meg at han bare skal på butikken, og skriver på nettsiden sin etter festen at han er i lag med ei annen jente, og hevder at det er fylletull som kameratene hans har funnet på... Da er det faktisk vanskelig å stole på ham.

Han tok det også opp med meg, at han synes det er vanskelig at jeg ikke kan stole 100% på han. Men når han slutter å ha sex med meg, ta på meg, svarer ikke når jeg ringer, tilbringer BETYDELIG mer tid med kameratene sine enn med meg, og slutter i det hele tatt å ta på meg eller kysse tilbake... og på toppen av det hele tar betenkningstid rett før jul, når han er i et fast forhold. Og ikke sier noe om hvorfor han trekker seg unna, eller om vi i det hele tatt skal feire jul sammen.

Så mulig jeg har ødelagt for meg selv, men jeg trodde faktisk at når han ikke orket å ta i meg en gang, at han ville gjøre det slutt med meg og ikke ville ha meg mer. Og da er det ikke noe rart jeg ikke klarer å stole på ham.

[Anonym bruker]

Forresten, når du sier at jeg ikke er ferdig med tidligere forhold fordi jeg har vært gjennom utroskap, vold, psykisk manipulering, trusler og mental utsletting... vel, jeg kommer aldri til å gå tilbake til eksen. jeg eer FERDIG med ham. Men han har ødelagt meg psykisk, jeg har mareritt, dårlig selvbilde og tror at jeg ikke er verdt noen ting. Så da mener du sikkert at jeg aldri bør få meg kjæreste :S

[Anonym bruker]

Tror ikke han er klar for, eller ønsker et seriøst forhold helt ærlig.

Uansett, når man etablerer et forhold og ting begynner å bli alvorlig så bør man kunne betro seg om slike ting til den man lever med, det må også være mulig å be om at partner holder avtaler uten at man blir sett på som en "sosiopat" av den grunn.

 

Personlig tror jeg ikke du har ødelagt noe som var verdt å ta vare på HI, det finnes menn som tåler å høre sannheten, som støtter en når man trenger det og som holder avtaler. Var selv ærlig med han som nå er mannen min før vi flytta sammen, forholdet vårt tålte det, og har tålt kriser i ettertid også, for vi har had våre dårlige perioder, men siden vi begge er ærlige og snakker om alt så har vi også klart oss som par.

[Anonym bruker]

Takk for svaret. Ja, jeg skjønner ikke hvorfor det å be partneren sin om å ringe og si ifra at han ikke kommer ikveld likevel, eller sende en sms istedet for å la meg sitte der som en idiot og vente, 3 ganger på 1 uke faktisk, er å kontrollere ham. Hvis jeg har lovet til kjæreste, venninne, kollega osv, at jeg kommer over, gjør noe, henter noe, så enten gjør jeg det, eller skriver sms/ringer og sier at jeg ikke rekker/ikke kan. Så folk slipper å ha forventninger som ikke blir innfridd, og blir skuffa og lei seg.

Du anonym som mente at jeg var sosiopat, synes du det er koselig å sitte lenge oppe fordi kjæresten din sa at han kommer på besøk "nå om 10 minutter", når han verken kommer, sier ifra eller tar tlf når jeg ringer 1 time etter han skulle vært her?

Jeg har aldri mistenkt ham for å være utro. Aldri tok opp hvor mye han er med kamerater, hvem han er med, hvor mye han drikker på fest osv. Han har ei venninne som han tilbringer en del tid med. Hun har type da, men jeg har likevel ALDRI stilt spørsmålet om han er interessert i henne på en annen måte enn som venn. Har holdt ut med den respektløse oppførselen hans i over 1 måned før det smalt. Fordi jeg følte at det slet på meg, og sa ifra om det.

[Gjest]

For meg virker det som om han bare ikke var den rette for deg, enkelt og greit.

Jeg tror det ville tatt slutt uansett, for det er vel ikke en slik type du trenger nå?

En som ikke kommer som avtalt osv?

 

Jeg var i "forhold" med en slik en.

Vi bare datet da, jeg ville ikke hoppe i noe forhold med engang.

Men han kunne si at han kjørte fra seg, noe som tok ca 30 min (kjøretid).

Jeg lagde middag osv, så kom han ikke.

Etter 2 timer prøvde jeg å ringe, men ingen tok tlf.

Svaret dagen etter? Han sovnet på sofaen!

 

Dette skjedde flere ganger, utrolig sullete rett & slett.

Vi tok oss en tur til Oslo, der vi begge var enige om at vi skulle finne ut av hva vi egentlig ville med hverandre. Vi hadde jo datet i flere mnd'er.

Jeg skulle på konsert med venner, han skulle feste litt med venner.

Ble enige om at vi skulle møtes etter konserten.

 

Vel, han ble dritings. Sist jeg snakket med han satt han på en benk i Drammen, TRODDE han.

Etter det var tlf død.

Kan du tro jeg sov godt den natten? NOPE. Var jo redd for han.

Samtidig tenkte jeg at det var jo veldig typisk av han, så kl 10 dagen etter tok jeg toget fra Oslo til Kristiansand for å være med noen andre venner ikke søren om han skulle ødelegge min helg!

 

Han ringte meg i 12 tiden og lurte på hvor jeg var, fortalte han at jeg tok toget videre. Han sa han skulle reise hjem og hente meg der.

Jeg ba han om å ta med alle klær og ting som var hos han, dagen etter når han skulle hente meg.

 

Han mente ikke noe vondt med å gjøre slik han gjorde, men han var ikke den rette for meg. Jeg trenger en som kan være litt ansvarsbevisst, ikke en som bare forsvinner og man aaaaaner ikke hvor er blitt av.

 

Det er ikke feil å fortelle om sin fortid til en ny type, men ta det rolig når man forteller det. Det kan lett virke avskrekkende også.

Men jeg tror ikke du skremte han, jeg tror han ikke er klar for noe seriøst forhold nå.

[Anonym bruker]

Da tror jeg du har misoppfattet hva jeg egentlig mente i svaret jeg gav deg.... Jeg har selv levd i 14 år i ett forhold preget av seksuelt misbruk, psykisk mishandel osv, jeg vet hvordan det er å prøve å komme seg etter noe slikt.. Det jeg sier et at det er en ting å fortelle om noe og på det å utbrudere og kverne på dette konstant. I hovedinnlegget ditt beskrev du at du har sagt til han at han skal gjøre sånn og sånn, det er det jeg reagerte på. At du sier at han skal eller ikke skal sånn og slik. Du nevnte aldri noe på at han lyver for deg, driter i avtaler, holder på med andre damer osv...

 

Jeg har og daglig tanker om hva jeg har blitt utsatt for og vet godt hvordan du har det, jeg har gått igjennom alt du har og enda litt til, og selvsagt har jeg fortalt om dette til min mann, slik at han skal kunne ha litt forståelse for at jeg kan reagere litt ektremt noen ganger, er litt ektra følsom eller andre ting. Men jeg utbroderer det ikke, eller kverner på det titt som tett. Ei heller legger jeg regler for hvordan min mann skal være...

 

Det var ditt utgangsinnlegg jeg gikk ut ifra, at du forteller og forklarer i hytt og pine, legger krav til han ut i fra dine opplevelser osv...

Du nevte ingenting om noe annet enn at det ser ut til at han trekker seg unna, og da tenkte jeg at du nok hadde skremt ham.

 

Jeg mener heller ikke at du ikke burde ha kjæreste, men utifra det du nå forteller burde du kanskje funnet deg en mann som faktisk er interessert i ett forhold til deg, noe den karen du holder på med nå tydligvis ikke er. Han du har nå er en du burde tygge på og spytte ut, han har du ikke bruk for da han bare kommer til å dra deg lenger ned i søla.

 

Men neste gang du ønsker ærlige meninger burde du kanskje fortelle litt mer om sakens fakta, her er jo ikke saken at at du muligens har fortalt for mye, men rett og slett at du er sammen med en drittsekk!

 

Når jeg endelig slapp fri fra mitt mareritt-ekteskap hvor jeg ble holdt som fange i eget hjem, nektet klær, tannlege, venner osv, hvor jeg ble grovt voldtatt flere ganger i uken så var jeg og ett totalt vrak.... Men jeg reiste meg igjen, og krevde respekt for meg selv, noe du og bør gjøre, og bud en er å kvitte deg med alt du ikke har bruk for, inkl drittsekken du er sammen med.

 

Her sitter jeg, gift med verdens snilleste, tålmodige mann... Jeg har skader i underlivet, jeg har arr på sjelen, jeg har tenner i porselen, men jeg lever. JEg lever ett liv i kjærlighet, jeg er elsket, forgudet og jeg elsker tilbake.. Jeg står med hodet hevet og takker høyere makter for at jeg er i live og har fått ett godt liv. Så jeg vet hvordan du har det.

 

Det jeg ikke viste var at du var sammen med en drittsekk. Kvitt deg med ham og finn deg en som er deg verdig, som elsker deg for den du er og som du vet du kan være trygg på. Da får du og en mann som ikke trenger regler, han kommer selv til å gi deg den tryggheten du trenger.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

HI her. Var ikke meningen å svare krasst til deg, jeg var ikke klar over hva du har vært igjennom. Fortiden min kan ikke på langt nær sammenlignes med det du har opplevd, det er klart. Jeg bare synes at psykisk mishandling også er ganske slitsomt, der man blir fortalt hver dag at alt man gjør og sier er dumt, at man ikke er verdt noe, stygg, dum osv... Til slutt begynner man å tro på det selv. Hvis man legger det sammen med mobbing fra første klasse til videregående, så tar det litt på.

Jeg skrev nok litt for lite i første innlegg, ser det nå. Det er nå fram og tilbake med typen, og formelt så ble det slutt før jul. Etter det så har han ikke villet prate med meg, og fortsetter å lyve om at han kommer over og tar et ordentlig prat om hvorfor han var sånn, lager avtaler selv og bryter dem. Så jeg er egentlig helt utslitt, men må holde maska på grunn av barna.

Tusen takk for et fint svar.

HI

[Anonym bruker]

Mishandel generelt ødelegger ett menneske, man er ingenting og har ingenting til slutt. Det som er viktig er å ta sjansen når man blir vist en vei ut.

 

Det du bør gjøre er å reise deg, fortell deg selv hver dag at du er sterk, flott, verdt å elske... Si til deg selv at du er en god mor og ett verdig menneske. For barna dine sin skyld skal du kreve respekt på egne vegne.

 

Kvitt deg med denne mannen, han kommer bare til å ødelegge deg mer.

Finn styrken i deg til å kutte tvert, barna dine vil lide under at mamma har det vondt, og ikke minst vil denne mannens svik hele tiden rippe opp vonde sår, så han har ingenting å gi deg.

 

Lykke til! Hilsen Anonym som vet hvordan du har det.

[Gjest]

Man må ikke ta med gammel bagasje. ALLE har opplevd å bli såra på et tidspunkt. ALLE har opplevd ting vi synes er dramatiske i kjærlighetslivene våre. Men så legger vi det bak oss og tenker på nuet. Jeg skjønner ham faktisk godt. Dersom kjæresten min hadde vært veldig opphengt i fortiden sin ville jeg nok ha rygget unna og sagt at han fikk ringe meg når han var klar for å legge det bak seg og konsentrere seg om nåtiden. Det er best for deg selv også det, å ikek dvele ved alt som har vært..

[Anonym bruker]

Vel, for å kunne kvitte meg med minner, begynne å smile hele dagen, slutte å reagere sterkt på ting, så må jeg faktisk bruke flere år. Jeg har kun fortalt han om fortiden EN gang, fordi han selv ba om det. Han spurte jo faktisk hvordan jeg hadde det, hvorfor jeg var trist, osv. Jeg er ikke sånn som dveler ved det hele tiden. Men det kom faktisk en knekk for meg, fordi jeg nettopp har prøvd å legge alt bak meg, være sterk og tenke på alle andre enn seg selv.

Det å opplede dramatiske ting i KJÆRLIGHETSlivene er noe annet, enn å bli mobbet i alle år på skolen, være venneløs gjennom barndommen, ha dominerende foreldre som hele tiden forteller at du ikke strekker til, og en mann gjennom mange år som både har slått, undertrykt og truet med å hive meg ut av felles bolig flere ganger, krevde abort etter at jeg ble planlagt gravid (var hans ide å få en til), overlate begge barna til meg når jeg har 40 i feber for å date single damer og selv fremstille seg som singel og barnløs.

Min nye kjæreste har faktisk SELV villet vite om fortiden, hvorfor det ble slutt med barnefaren, og hvorfor han ikke ser verken meg eller ungene. Han lurte også på hvor mange jeg har hatt før ham, for å se at jeg var ordentlig, og ikke ei som bare ligger rundt.

Så det er greit at du vil ha en som tilsynelatende er happy hele tia, men verden er faktisk ikke svart-hvitt.

HI

[Anonym bruker]

og det verste er at når jeg tok det opp med kjæresten, HVORFOR han trekker seg unna og ikke orker å ta på meg/bryter avtaler osv, så hadde han ikke noe svar til meg. Gadd ikke å prate med meg om det som var viktig i det hele tatt. Vi har fortsatt ikke fått prate ordentlig sammen, fordi han ikke ønsker det, noe jeg synes er vondt.

Hvis han hadde sagt ifra at han ikke ønsker at jeg forteller dit og dat, så hadde jeg latt være. Men jeg fikk inntrykk av at han gjerne ville høre på meg. SÅ feil kan man ta.

[Gjest]

Åherregud, jeg ble også mobbet på barneskolen, har en mor som ikke gadd å kontakte meg mer enn en gang i året før jeg fikk barn, hatt voldelig kjæreste og en gang har jeg vært kidnappet. Jeg lar da vel for søren ikke det prege hele livet mitt likevel. Det handler faktisk om holdninger. Hvis du VIL være deppa og tenke at "stakkars meg, andre har ødelagt livet mitt" ¨så får du et dårlig liv. Og de du evt er sammen med vil bare oppleve deg som negativ. Det kan vel ikke være synd på deg for alltid for det vel? Det er ikke jeg som tenker at verden er svart hvit. Du må jo leve i NÅet.

[Anonym bruker]

Glem ham - han er rett og slett ikke så veldig interessert i deg - betroelser eller ei...

[Anonym bruker]

Mulig du er sterkere enn meg. Fikk du hjelp av psykolog/venner til å bearbeide det? Bor familien din på en annen kant av landet, og du har ingen venner som du kan snakke med? Det ble slutt mellom meg og barnefar på vårparten, og jeg sa at jeg fortsatt slet med minnene til kjæresten min FØR vi ble sammen. Likevel, vel vitende om det, har han tatt steget til å etablere et forhold til meg, og tilbød meg felles fremtid.

Jeg synes verken synd på meg eller tenker at jeg har dårlig liv eller at noen ødelegger for meg. I siste forhold har jeg ALDRI kranglet, klaget på noe eller irritert meg over bagateller. Har hele tiden støttet kjærestn som også har vært gjennom en del, viste han oppmerksomhet, kjærtegn og tok godt vare på barnet hans i tillegg. Har bestandig vært hyggelig og blid mot ham, og mine bekjente oppfatter meg alt annet enn negativ.

Det er greit at du bare kunne skru av en bryter og glemme alt med en gang. Men jeg gikk faktisk på en smell etter flere måneder med usikkerhet, dritt fra barnefar som ikke en gang gidder å gratulere ungene sine med bursdag eller ønske dem god jul. Har ikke vært sykmeldt fra jobben til tross for at jeg har alvorlig sykdom og tar var på barna mine UTEN noen form for avlastning hele året. Så til slutt sier både kroppen og psyken STOPP... og det er noe man ikke kan kontrollere, man bare sitter og gråter hele tiden. Så jeg er sikkert for svak til å finne meg en ordentlig mann ja. Amen.