Trenger hjelp(ang.depresjon og medisiner,erfaringer)NÅ

[annonymus1]

Håper noen orker å lese dette,for nå trenger jeg virkelig hjelp.

Etter sisit fødsel(6 år siden),fikk jeg en alvorlig fødselsdepresjon,det gikk nesten 2 mnd før jeg fikk medisiner,da jeg ikke hadde noen form for visshet om hva dette kunne være.

Etter ca 4 mnd begynte jeg å komme meg på beina igjen,og kunne da begynne å nyte verdens herligste datter.

Denne tiden med depresjon,angstanfall og panikkangst er det verste jeg har opplevd og unner ingen samme opplevelse.

Er nå gravid med nr 2,er i uke 37 og nå detter dette oppå meg igjen,ut av det blå,akkurat som sist. Jeg sluttet på zoloft i september(måtte starte på medisiner igjen ved samlivsbruddet til bf til datter for snart 4 år siden). Det har gått tålelig bra,men POFF så er alle de grusomme følelesene tilbake. Er det noen med lignende erfaringer? Og om å starte opp med antidepp. igjen nå? Jeg fungerer ikke uten medisiner når det er sånn,og har jo endel å måtte ta meg av når nr 2 kan komme nårsomhelst. VELDIG TAKKNEMLIG FOR SVAR!!!!!!!!

 

[annabe36]

Kjære deg, det er grusomt å kjempe mot depresjon, råder deg til å ta kontakt med legen snarest og fortelle dette til ham/henne. Du sier du har gått på zoloft til september, altså store deler av svangerskapet allerede, så jeg vil tro medisinene da er klarert i forhold til evt fosterpåvirkning etc? Hvorfor sluttet du? Det er jo en vesensforskjell denne gangen, at du faktisk er klar over at dette er en depresjon. Det må ha vært tøft første gangen å ikke vite hvorfor man forandrer seg slik! En fødsel er jo en enorm overgang og en eksistensiell "krise" i seg selv, i tillegg til alle de hormornelle endringene som påvirker oss, og med din forrige erfaring kan det jo være at du trenger noen å snakke med i tillegg til evt medisiner, som høres ut til å ha hatt god effekt på deg? Hva med å sikre noe oppfølging hos psykolog/DPS el l i tillegg til pillene? Snakk med legen, her lønner det seg å være helt åpen og ærlig, både babyen, storesøster og du trenger en mer harmonisk tid framover enn dette! Ønsker deg lykke til!

[hønny-bunny]

Du må jo ta kontakt med legen din,og si ifra hva som skjer. Er du akutt dårlig idag,må du ta kontakt med føden,evt legevakt for og få hjelp idag. Lykke til,dette klarer du:-)

[annonymus1]

Jeg sluttet fordi jeg rett og slett trodde jeg var klar og var litt for positiv til at dette ikke kunne komme igjen,var sikker på at det skulle jeg få slippe,men nei. Jeg VET veldig godt at dette er det samme som sist,og vet jeg må ta tak i det nå,hvis jeg skal klare å ta meg av familien min. Det er ett stort nederlag,men det må gjøres.Tok abort for 2 år siden nettopp fordi redselen var for stor til å gjennomgå dette en gang til. Det kom som ett brak på lille julaften.Har lest masse om dette på forhånd og medisinen jeg har gåttpå er den som anbefaleshvis man må bruke noe,og kan tilogmed amme med den,så jeg må bare bite i det sure eplet før det går for langt. Sist hadde jeg ukentlige oppfølging av psykriatrisk sykepleier og BUP. Takk for svar,håper på flere som kan gi meg svar på erfaringer og godt med gode ord og

[mamma og my]

Mitt råd er å ta kontakt med fastlegen din så fort du kan, og be om å bli videre henvist til DPS/psykiatrisk poliklinikk. Du har faktisk rett på å bli prioritert i ventelistekøa når du er gravid og småbarnsmor. De kan hjelpe deg med de medisinene du trenger. Det er også viktig at ting blir lagt til rette for deg framover, f.eks i samarbeid med fastlege/jordmor/fødeavdeling og helsesøster. Det er mange grunner til at dette har kommet opp nå, det kan være alt fra at du er sårbar for hormonforandringene som kommer i forbindelse med fødsel, til mer eksistensielle ting/gamle sår ect.. Det finnes heldigvis mye som kan gjøres i din situasjon, og det er god grunn til å tro at du kommer til å komme deg over depresjonen!

[annonymus1]

Jeg har startet på den minste dosen nå,og håper det kan hjelpe.

Det har nok blitt for mye å takle det siste halve året,med en ubrukelig eks som jeg har måttet dratt rettens vei(datters pappa),som ikke har hjulpet,og jeg er heller ikke flink å snakke om psyken min da jeg har en mor som har hetta for at jeg skal få tilbake angsten,og det hjelper hvertfall ikke å gå å holde dette inne. Fælt å gå å være engstelig og redd hele tiden og ikke glede seg over ett nytt barn som snart kommer

[Gjest]

Kan desverre ikke hjelpe så mye, men vil si det samme som de andre her at du må ta kontakt med hjelpeapparatet. Jeg syns det er merkelig at legen har gitt deg Zoloft igjen, for etter det jeg vet så tar det tid før du er trappet opp og får full effekt av medisinen + at Zoloft går over i morsmelk dersom du skal amme. Men regner med at andre medisiner og muligheter har blitt forsøkt. Syns jeg har sett tendenser til at flere leger skriver ut anti-depr. uten å tenke igjennom/vurdere dette, men ofte "bare for å gjøre noe". Håper iallefall at du får den hjelpen du trenger, at du kanskje da hadde klart deg uten? (sendt deg pm)

[Gjest]

Fikk ikke sendt deg pm fordi det kom opp at du ikke hadde profil.

[vann123]

Jeg gikk forebyggende på antidepressiva siste tre månedene av svangerskapet med min første for å forhindre en fødselsdepresjon. Hadde svært spesielle omstendigheter både rundt forhold før og da jeg ble gravid og også gjennom svangerskapet, så legen mente det var helt nødvendig. Beste tiden å begynne på antidepressiva mente de den gangen var på slutten av svangerskapet, siden da babyen bare vokser, og alle organer og alt er ferdig dannet, dette har de sikkert funnet mer ut om siden den gang for ti år siden, så regner med at legen din vet hva han/hun gjør når du har gått på antidepressiva tidligere i svangerskapet også :-)

 

Viktig at du også ikke bare bruker medisiner, men går og prater med noen regelmessig, sånn at du får bearbeidet dette ordentlig, og ikke bare håndtert symptomene der og da.

 

Når det er sagt så kan jeg fortelle om god erfaring for min del med bruk av antidepressiva - jeg brukte det hele tiden mens jeg ammet også, ingen problem med det. Jenta er stor og sterk og frisk som en fisk, nå er hun ni og et halvt og akkurat like frekk som sine jevnaldrende ;-)

 

Dette klarer du å komme deg gjennom, hvordan er bf til barnet du venter nå i alt dette? Er det en som forstår hvordan du har det og som du kan snakke med om dette? Har du en venninne, søsken - noen - som du kan snakke med, jevnlig? Hvis du har anledning er det faktisk dokumentert god effekt mot depresjon ved fysisk aktivitet - orker du å trene litt i svangerskapet? Begynn ihvertfall med regelmessig trening etter fødsel, gjerne sammen med noen som du kan prate med.

 

Lykke lykke til, og bra at du har begynt med medisiner igjen nå, du får fortere full effekt av det da enn hvis du hadde begynt først neste uke! Det høres også ut som om du er en sterk dame som kjenner deg selv godt, det er bagasje du har med deg som en følge av din depresjon tidligere, ikke på tross av den, du har lært mye av det, og du bruker den lærdommen, det er jo kjempebra! Dette blir lettere enn forrige gang, rett og slett fordi du vet hva det er, og hva som skal til, og du er sterk nok til å ta affære når du kjenner signalene. Husk at det er en styrke, ikke en svakhet!

 

Gode tanker sendes din vei - lykke til med både slutten av svangerskapet, fødsel og barseltid!

[annonymus1]

Bf er helt fantastisk,litt overbekymra stakkars. Jeg har fortalt han så godt jeg kan om hvordan det var sist og hvordan det kan bli om det slår tilfor fullt igjen.

Forrige bf fikk jeg bare beskjed om at jeg var gæærn i hue så en vesentlig forskjell nå ja.

Det er ett nederlag å måtte starte på medisiner igjen,men skal jeg kunne ta meg av jenta mi og den nye må jeg bare,og medisinen skal ikke skade barnet,så jeg håper på en barseltid jeg kan nyte.

Jeg må ihvertfall være åpen om dette og ikke lukke det inne som jeg pleier når det røyner på,liker ikke å føle meg som er byrde for andre.

Akkurat det med ammingen stresser meg ikke,om jeg ikke kan amme,jenta mi er frisk som en fisk og var flaskebarn.

Og jeg har en fantastisk familie som er hjelpsomme,bare en dust av en eks som har psykisk terrorisert meg etter bruddet for 4 år siden som klarer å ødelegge meg når jeg har gode dager,men prøver å være ved godt mot når formen er tålelig bra. Men overrassket over hvor vanlig depresjon er ved fødsel,sist var dette nesten tabu og da hadde jeg ikke peil på hva dette kunne være?