Gå til innhold

Uenig med gubben igjen.


Gjest

Anbefalte innlegg

Da har jeg hatt en krangel med gubben igjen.. Jeg er så sliten av alt som heter hormoner å dritt.. Endte med at vi sov i egene senger i natt. Å det har ikke skjedd før. Jeg er konstant trett og sliten i hele kroppen. Jeg fryser og føler jeg går med konstant influensa hele tiden.

Tar nok mye frustrasjon ut på gubben og det fortjener han nok ikke, men hver gang jeg inser at det er min feil så ender vi opp på samme viset igjen. Jeg har da denne svangerskaps depresjonen min og føler enda ikke noen "kjærlig morsfølelse" for barnet. Har små panikk nå før jeg skjønner det ikke er mange dagene til ungen kommer. Vår datter på 15 mnd hadde en flott julaften med masse gaver og styr. Å der satt jeg i en stol og var sur å lei.

 

Jeg skjønner ikke at man gang på gang kan gå å bli gravid når man vet man kan risikere dette. Det er det ikke verdt. Fikk hundevalp av gubben i julegave. Jeg har selffølgelig mast om dette i laaaaang tid. Å nå må jeg vel bare insee at det muligens var for tidlig.. Å hva skjer.. Jo jeg "hater" ungen i magen bare enda mer.. Jeg har nå funnet ut at når denne ungen kommer vil jeg verken se eller ha han. HAN ER IKKE MIN.

 

Huff blir mye her inne nå men gubben skjønner meg ikke å jeg har ingen å snakke med.. Gikk til psykolog men self hun skjønte det ikke. Å hvordan skal jeg forlange det når jeg ikke selv skjønner noe...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Uff, dette hørtes ikke bra ut lille venn..

 

Tror det er viktig at du får muligheten til å slappe av, og få samlet litt krefter til du skal bli mor på nytt igjen. Hormoner er jo helt normalt, det har vi alle. Og er sikker på at mannen din også skjønner det.

 

Jeg har selv ei datter på 18 mnd som er sinnsykt mammadalt, kun meg som kan kle, gi mat, trøste, legge, ta på natten osv. Dette har slitt meg fullstendig ut, ja blitt noen tårer der. Og har en mann som er fortvilet over situasjonen og som ikke får lov av dattera vår å hjelpe til..Og har grudd meg veldig til nr 2 skal komme. Men det har skjedd noe de siste dagene, har 13 dager igjen til termin. Jeg er blitt roligere, er mer tankemessig forberedt, og ser frem til å bli kvitt magen og få babyen ut. Vi sprengjobber med å få dattera vår til skjønne at pappa er like god å ha som mamma! Jeg begynner å ser frem til en ny epoke selvom det kommer til å bli tungt. Men har brukt mye tankekrefter på å psykisk prøve å forberede meg, Kanskje du skal bruke litt tid på deg selv i den siste innspurten nå? Få litt alenetid, og tenke litt igjennom hvordan hverdagen blir som tobarnsmamma? Dette går så bra skal du se!! :)

Og en hund på toppen er sikkert bare kjempekoselig, men uten tvil mer stress....!

 

tvitvi! Og snakk med jordmor om dette!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke rart du er sliten med en på 15 mnd i tillegg til å gå gravid. Beklager at jeg sier dette, men å få en valp én måned før fødselen er rett og slett galskap. Ikke rart du reagerer slik som du gjør. Mannens jobb er å gjøre det lettere for deg i denne fasen, høygravid og sliten. Og han burde vite bedre enn å kjøpe valp til deg til jul. Det er så mye jobb med hund, hvordan skal dere klare å ta dere av en på 15 mnd, en valp og en nyfødt?? Ikke rart du er deppa og lei. Du trenger å hvile og trenger hjelp av gubben, det er ikke din feil du har det sånn!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, her er "svart på hvitt" følgende muligheter for å få tilværelsen bedre:

 

1) Ta deg sammen - dette er da ikke babyens feil! Tenk på alle de som ikke kan få barn.

2) Søk hjelp hos en ny psykolog, kanskje det klaffer bedre der!

3) og få for all del medisiner for depresjonen.

4) gi (lån) bort bikkja - hva i all verden skulle dere med den nå?

5) snakk med noen - mannen, venninnne, familievernkontor etc om hvordan du har det.

6) gå til fastlege og be dem sjekke stoffskiftet ditt - det kan være i ubalanse, det får du dårlig humør av, og da er det lett å få gjort noe med.

7) ta ansvar for situasjonen du er kommet i og ikke la dette gå ut over den nyfødte babyen og barnet du allerede har.

8) be familie/venner om avlastning - du er tydeligvis både sliten og deprimert.

 

Lykke til.

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hey. Tror du ikke at jeg har verdens verste samvittighet for dette. Jeg vet jo at det ikke er ungens feil. Å det hjelper ikke det spøtt.. Jeg kan bare si hva jeg føler og tenker.. Jeg har to barn fra før som jeg elsket fra første blå strek. Det hjelper jo heller ikke ettersom jeg da vet hvordan ting kan være. Hvordan man kan og skal glede seg til at den lille kommer.

 

Jeg har gått til psykolog hele høst og ja det hjelper men ikke like mye som jeg ønsker.. Når det gjelder medisiner vil jeg vente til ungen kommer. Ettersom bivirkningene og medisine går over i ungen. Lav vekt, kolikk, osv. Og sliter jeg nå med å finne mamma følelsene for ungen hva gjør jeg etter flere våke netter med en kolikk unge..

 

Hunden ja.. Var nok altfor tidlig.. Og mamma har sagt seg villig til å ta henne mest mulig. Så blir enklere der..

 

Legen har jeg vært hos og alt var normalt. Jeg går til større oppfølging så jeg føler jo jeg har gjort det jeg kan. Jeg har stelt godt med ungen i magen. Spist alt av vitaminer, gått til konroller å sånn, jeg er jo ikke helt dust heller.. Var jo en grunn til at jeg ba om hjelp jo.. Jeg ønsker virkelig ikke føle det slik. Men sånn ble det i allfall denne gangen..

 

Jeg har bedd om hjelp fra venner men får mye fra dem som fra deg.. Ta deg sammen.. Det er bare tull. ... Det er ikke ungens feil..... Tenk på alle som ikke kan få barn.....

 

Det er ikke enkelt å være alene om dette.. Tror ikke noen kan vite hvordan dette er om de ikke har følt dette.. Det er helt JÆVLIG!.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg skjønner deg. Hadde det sånn sist gang, hvertfall med mannen. Var usikker, deprimert, kjempehissig, osv. Endte opp i voldsomme raserianfall etterfulgt med en enorm skyldfølelse for ungen i magen. Hjertet mitt pumpet som besatt og jeg gråt meg tom for tårer og tenkte at jeg var mislykket som mor, som menneske, osv osv.

 

Så jeg har vært gjennom noe av det du beskriver - bortsett fra det med følelsene for ungen - det var kanskje det eneste som var i orden. Og det var jeg heldig med, for det kan ikke være lett å hanskes med det også!

 

Denne gang har jeg ikke hatt de store hormonelle problemene. Enten det eller så har mannen vært flinkere å ikke provosere. Vet ikke. Kanskje også datteren min har litt av æren for at jeg føler meg bedre denne gang?

 

Uansett så vet jeg at jeg hadde like liten lyst til at jeg skulle "bli sånn" denne gang som sist gang, så lysten har ingen ting å si. Det er jo ikke det at du mangler lyst til å ha det bra!!!! Er det noen som har lyst å ha det bra så er det jo deg. Det vet jeg alt om.

 

Så du har rett i at det ikke hjelper mye når folk sier at man bare skal ta seg sammen, tenke med fornuften osv. Det kan provosere mer enn det hjelper. Det gjorde det hvertfall med meg. De mener det nok godt, men som du sier kan de kanskje ikke vært gjennom tilsvarende.

 

Jeg håper du fortsetter å søke hjelp - overalt. Du skrev inn her. Det var om ikke annet en liten ting. Håper noen av svarene du får her kan føre til noe positivt, selv om at selvsagt ingen av oss kan hjelpe deg til "helbredelse" for hvordan du har det.

Men du skal samle på positive ting, og kaste vekk fra tankegangen alt som provoserer deg.

Hver en liten positiv ting som kommer frem i løpet av en dag, skriv dem opp om ikke annet.

 

Du må ikke slutte å prøve! Og du må ikke gi opp. Du vet at barnet og ikke minst deg selv fortjener at du ikke gjør det.

 

Det er kjempevanskelig og tungt å ha det som du har det, men så lenge du forsøker å vri det til en tanke mer positivt så gjør du noe fantastisk for både deg selv og barnet.

 

Huff, jeg skjønner så godt den følelsen av å føle ting man ikke vil!! Det er ikke noe gøy. Så jeg håper du finner noen/noe som kan hjelpe.

 

Må bare ønske deg masse lykke til.

 

Sender en oppmuntrings-klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker....

 

Når dette startet følte jeg at jeg var alene. Men har jo hørt i ettertid at der er rundt 15% av alle gravide som får det litt på samme måte.. Er vel enda en av de tinga som man aldri hører om..

 

Grunnen til at jeg nevnte det her er fordi om det da stemmer at så mange som 15% har det slik burde de vite at de ikke er alene om å føle det slik. Å at man kan faktisk spørre om hjelp til dette.

 

Våknet i dag med murringer og følelsen av ned press så er nok noe igang her jeg. Skal bli godt å bli ferdig selv om jeg er livredd for at morsfølelsen uteblir..

Krysser fingre

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...