Kjenner du noen som har mistet et barn i døden?

[Anonym bruker]

Jeg gjør ikke det heldigvis. Men jeg og mannen min diskuterte det i går. At det kanskje ikke varer evig. Kan ikke tenke meg noe verre enn at et barn må dø. Og vet rett og slett ikke om jeg hadde overlevd om jeg skulle miste en av mine egne eller aller nærmeste.

Lurer på om det uvanlig å ikke kjenne noen som har mistet et barn?

"Kjenne" da mener jeg nær slekt, venn eller god kollega. Ikke kusina til naboen.

[Mammaen til Isak]

Ja jeg kjenner flere, en venninne mistet sønnen sin en uke gammel. Noen kollegaer har mistet, den ene en datter på 8 mnd den andre en sønn på 9 år. Også noen venninner med dødfødsel, selvom det sikkert ikke var det du tenkte på i innlegget ditt..

I tillegg er mitt tantebarn på snart to år en liten gutt som ikke lever på overtid med oss.

[Mammaen til Isak]

som lever på overtid skulle det stå..

[Anonym bruker]

Huff. Det var mange..

[Anonym bruker]

Foreldrene mine. De mistet datteren sin på 5 mnd. (før jeg ble født).

[Gjest]

Ja, flere.

[Anonym bruker]

Fetteren min døde når han var nesten 2, og bestevenninnen min mistet sønnen sin på 5. Har en annen venninne som jeg håper får oppleve julen med sønnen sin. Men han har ingen god prognose :/

 

 

Det er jævlig, men man kan ikke sette seg inn i en sånn situasjon uansett hvor mye man prøver..

Egoistisk kanskje, men jeg håper virkelig ikke at jeg får oppleve at mine barn dør før meg..

[Anonym bruker]

jeg har 2 gode sykepleier kollegaer som har mistet sønnene sine. (den ene for 25 årsiden, og den andre bare for 2 år siden. Var i begravelsen for 2 årsiden, det var fryktig trist å se den bitte lille kista.

 

Å miste et barn må være det vondeste man kan oppleve. Syns de er sterke som klarer å leve videre med sorgen.

[Anonym bruker]

Ja jeg kjenner flere både nære familie og kollegaer og venner, og naboer.

De aller fleste kommer igjenom det og klarer og leve videre selv om de tenker på den døde hver dag:.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ingen som har mistet et barn... Utenom da mattelærern i åttende klasse, naboen til kusina, hunden min osv..

[Anonym bruker]

Både min farmor og min mormor opplevde det. Onkelen min døde i en moped ulykke da han var 16, det var broren til min far.

Søsteren til mamma døde av hjernehinnebetennelse da hun var 7 år. Det var sommeren før hun skulle begynne i 1 klasse.

 

[♥Nemi♥]

Jeg har vært i alt for mange barnebegravelser:/

[Anonym bruker]

To av mine kusiner døde - de var søsken og stakkars tante har ikke flere barn.

Har også to tanter som ikke levde opp.

 

[Gjest]

dattera til en av mine beste veninner døde i en ulykke samme år som hun skulle begynne på skolen. Det er straks 2 år siden. Tenker masse på dem nå, fordi hun skulle ha hatt bursdag nå i romjula.

[Anonym bruker]

Ja, det gjør jeg... Søskenbarnet mitt mistet sønnen sin i en ekstremt tragisk bilulykke, han var tre. Søskenbarnet til mannen min døde pga medfødt hjertefeil, hun var 2,5. Og en kollega og god venn av meg mistet sønnen like før termin (før fødselen startet) pga knute på navlestrengen. Som om ikke det var ille nok, holdt hun selv på å dø under det akutte keisersnittet da babyen ikke kunne komme ut vaginalt.

 

Jeg aner ikke hvordan man kommer gjennom noe sånt, men man har jo ikke så mye valg, med mindre man velger å sette seg ned i et hjørne for å dø (eller andre metoder...). Det finnes nok like mange måter å "takle" at et barn dør på som det finnes mennesker. Man kan bare håpe at det aldri skjer en selv...

[Anonym bruker]

Ja. Nære venner av foreldrene mine, som vi var mye sammen med da jeg var barn, mistet sønnen sin kort tid før han fylte 20 år. Han tok livet sitt etter mange års depresjon. Og ut i fra hva jeg kan bedømme, er det ikke lettere å miste et barn fordi barnet er voksent.

[Anonym bruker]

oi... så utrolig trist... jeg kjenner faktisk ingen som har mistet barnet sitt, og det er eg veldig glad for!

[Anonym bruker]

Ja, mine foreldre mistet to små jenter da jeg var liten.. Husker det selv også enda, så jeg har jo mistet to søstre, med 8-9 mnd mellomrom. Dødfødsel da.

[Anonym bruker]

Ja, mitt søskenbarn mistet sitt barn 3 uker gammel. Uoppdaget hjertefeil.

 

Han holdt på med HLR til ambulansen kom, men livet stod ikke til å redde. Babyen døde rett og slett med bare mor og far tilstede, i noe som for dem må ha vært en voldsom død.

 

Mitt søskenbarn har vært meget uheldig ang slike vodsomme ting i sitt liv. Ikke bare barnet han mistet, men også sin kone et par år etter i kreft(mor til barnet som døde....). Hun ga tidlig opp kampen, for hun hadde tanker om at hun ville treffe igjen den døde babyen.......

 

Helt forferdelig. Men mitt søskenbarn har det bra i dag, mange år etter:) Han sier at han var så langt nede at derfra kunne det bare gå oppover. Der var ikke mer nedover igjen.

[Anonym bruker]

Foreldrene mine. De mistet sønnen sin da han var 7 hjernehinnebetennelse. Jeg var da 3.

[Gjest]

Ja desverre

En vennine/kollega som mistet barnet sitt bare 5 uker gml.

Og min vakre, nydelige kusine som bare ble 9 år gml.

Og fetteren min som ble 17.