Gravid og deprimpert, utstabil og har lyst å ta abort.......

[Anonym bruker]

Dette er helt jævlig. Graviditeten var planlagt, selv om jeg var noe usikker før vi satte igang. Nå når jeg er blitt gravid har jeg bare en ekkel følelse,

er deprimert og lei meg, angrer på det hele og tenker på å ta abort.

Føler meg så mislykket og utakknemlig. Har venninner rundt meg som sliter med å bli gravid og kunne sikkert gitt høyrearmen sin for å sitte i min situasjon. Dette er graviditet nr 3.....var ikke så hormonell og deppa de andre graviditetene.....

 

huff noen som har følt det slik tidlig og fått det bedre etterhvert ?

[Anonym bruker]

Hmmm...Har du samme kjønn fra før av? Altå ungene du har er av samme kjønn? Gjerne gutter?

[Anonym bruker]

Har en av hvert kjønn ....

[Anonym bruker]

Ok. Jeg ble ekstremt hormonell når jeg ventet jenta skjønner du. Alt var ille, klarte ikke glede meg over graviditeten og ønsket henne ikke før hun kom.

Men 3 barn er perfekt, bare så du vet det:D

 

Klem 3 barnsmor

[Anonym bruker]

Åh takk for klem det hjelper :-) Jeg håper bare at dette går over...er så hormonell at jeg er skummel, greier ikke å styre meg, har gråtetokter stadig vekk. Stakkars mannen min som må ordne alt med barna, jeg bare går rundt og hater meg selv......

[Anonym bruker]

Ikke uvanlig;)

Heldigvis så kommer det noe godt ut av det:)

Og du klarer jo å tenke rasjonellt hører jeg. At du vet at det er hormoner som gjør deg til et lite troll;)

Forklar mannen din at du i de neste x mndene kommer til å være en plage, men at du blir deg selv igjen:)

Håper det går over for deg, men må si at jeg var et troll hele tiden, men ble "vant" til det på en måte hvis du forstår, at man lærer seg å håndtere hormonene etterhvert.

 

Lykke til iallefall:D

[Anonym bruker]

Snakk med legen om dette,de har ofte gode råd...,men mest sannsynlig vil dette gå over helt av seg selv!klem til deg og lykke til

[Anonym bruker]

Ååååå, jeg føler sånn med deg, for akkurat sånn har jeg hatt det!

Det må være noe med de jente-svangerskapene altså. Vi har to gutter og har ønsket oss et tredje barn lenge, men hadde gitt opp håpet. Ble helt uventet gravid likevel, og det er jente denne gangen:) Verdens største lykke for oss i utgangspunktet, men fy f**n så ustabil og deppa jeg har vært!! Jeg har ikke vurdert abort, men tenkt at dette burde ikke ha skjedd, så jeg kjenner følelsen. Jeg har rett og slett ikke vært meg selv i det hele tatt, og har forårsaket vannvittig mye turbulens i vårt ellers så trygge og stabile ekteskap. På et tidspunkt var jeg så langt nede at jeg planla skilsmisse fra min elskede mann som jeg har vært sammen med gjennom tykt og tynt i snart 15 år, og aldri kunne tenke meg å leve uten! Har følet meg som verdens verste mor og kone, og har ikke følt den samme tilknytningen til det ufødte barnet som jeg gjorde med de andre helt fra begynnelsen.

MEN; jeg er nå 33 uker, og har det kjempebra! Ting begynte å snu seg for meg mot slutten av 2.trimester, jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg tror hormonene har roet seg, for jeg føler meg bare mer balansert og roligere på alle måter. Så de siste ukene har vært veldig fine, jeg gleder meg til babyen og har endelig begynt å ordne med babyklær osv. Når jeg nå ser tilbake på hvordan ting var i begynnelsen, så kan jeg ikke fatte og begripe at det var meg, og at jeg ikke klarte å glede meg over den lille jenta vi skal få. Har aldri vært speielt hormonell i forb. med menstruasjon heller, så jeg hadde vanskelig for å oppfatte hva som var på gang, og begynte heller å tvile på alt; ekteskapet, alle rundt meg og livet generelt. Det har virkelig vært en svart periode i livet mitt, men allerede nå kan vi le og spøke litt om hvordan jeg var:)

Jeg håper virkelig ikke at du gjør noe du garantert kommer til å angre på, DETTE GÅR OVER!!! Det er helt fryktelig å ha det sånn som du har det nå, men det gjelder å minne seg selv om at dette faktisk er en veldig kort periode i den store sammenhengen. Det er slett ikke sikkert du vil ha det sånn gjennom hele svangerskapet heller, kanskje går det seg til for deg sånn som det gjorde for meg. Jeg anbefaler deg å snakke med en fagperson, f.eks jordmor, og ta gjerne med mannen.

Det er viktig at han skjønner at dette er noe du vanskelig kan kontrollere, sånn at han kan forholde seg rolig og støttende, og ikke ta ting til seg. Mannen min har vært kjempeflink til å rose meg, gi meg komplimenter osv, og det hjalp meg til å komme litt "ovenpå".

Lykke, lykke til!! Dette ordner seg garantert:)

 

Stor trøsteklem fra mamma til to, snart tre:)

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg, HI?