sliten og lei.... når blir det lettere..?

[Anonym bruker]

jeg har også skrevet dette på siden for aleneforeldre, men den passer kanskje bedre her?

 

jeg føler meg tappet for energi og gråter mye, og lurer på om noen andre har følt det slik og om noen har noen råd til hva jeg kan gjøre for at ting skal bli lettere? jeg vet jeg må akseptere den situasjonen jeg er i og at jeg må ta meg sammen, men vet ikke hvordan. Jeg hater å være alenemor, at vi ikke kan være en lykkelig familie, og at hverdagen skal vre så slitsom.

 

jeg kan begynne om å fortelle litt om meg selv og min situasjon. jeg er ei jente på 23 år, som har en sønn på seks mnd. bf gikk fra meg og rett inn i et nytt forhold under svangerskapet da han fikk panikk fordi han skulle bli far. vi hadde da vært sammen i 4 år, og jeg var ikke forberedt på å bli alene i det hele tatt... graviditeten var ikke planlagt, men vi var begge enige om å beholde barnet. svangerskapet var derfor veldig tungt, men mot slutten var jeg positiv og følte jeg hadde kommet meg bra. jeg tenkte at "dette kommer til å gå helt fint!"

 

min lille prins ble født og jeg har kost meg mye med han, men klarer ikke å glede meg ordentlig over han.. den lille gutten min har hatt kolikk, og han sover lite og våkner veldig ofte om natta. i tillegg er hver kveld en kamp for å få han til å sove.

jeg har verdens skjønneste unge, og jeg er så glad i han, men det går ikke en dag uten at jeg tenker at hvis jeg hadde ting ville bli, så ville jeg tatt abort.. Jeg føler meg som verdens verste mor.. i korte perioder har gutten har vært roligere og sovet mer, og da har alt føltes mye bedre. men så kommer en ny periode med mye gråt og uro.

 

jeg føler meg fanget og fastlåst, og er så sliten at jeg bare ønsker å ligge gjemt under dyna å bli der. likevel kommer jeg meg opp hver dag, og gjør alt jeg skal for at babyen skal ha det bra. men jeg har det ikke bra selv. Jeg drømmer om å kunne sove en hel natt, og mest av alt skulle jeg ønske jeg klarte å kose meg hjemme i permisjostiden, men istedenfor gleder jeg meg bare til han blir så stor at jeg kan sende han til faren og til han begynner i barnehage. Faren ønsker å ha han på overnatting, og lillegutt virker trygg på faren og blir glad når han ser han. likevel klarer jeg ikke å sende han til faren ennå, da han bare er vant til å være med meg og fordi faren bor 4 timer unna meg. faren er her en hel dag hver helg, og jeg får da gjort unna husarbeid og kanskje sovet litt. etter det føler jeg mg bedre, men det går ikke lang tid før alt er som før igjen.

 

jeg vet ikke helt hva jeg er ute etter her, måtte bare få ut litt frustrasjon og tanker som jeg ikke kan nevne høyt for andre. man skal jo elske barnet over alt på jord og aldri angre på at man fikk det.

takk til dere som orket å lese det, og jeg vil sette pris på tilbakemeldinger og råd...

 

[Anonym bruker]

Uff, stakkars deg. Du høres ut som en sliten mamma. Det er tøft å få barn og for det ble jo omstendighetene rundt utrygge allerede mens du var gravid. Jeg har selv vært alenemor i 5 år. Fikk mitt første barn som 17 åring og det var tungt. Jeg hadde også tanker som deg, hadde jeg bare visst hva jeg gikk til så hadde jeg ikke begitt meg ut på dette her osv. Jeg var så forferdelig sliten til tider, det er krevende med babyer og det sliter ekstra på deg når du ikke får nok søvn.

Har du noen som kan hjelpe deg litt med å avlaste deg? Det høres ut som du kan trenge det.

 

Jeg synes du er flink og det høres ut som du gjør en god jobb med barnet ditt, tankene våre og følelsene våre er ikke alltid like lett å kontrollere. Men dette kommer til å gå seg til etterhvert, sørg for å få litt hjelp og vær snill med deg selv. Ikke døm deg selv for å ikke gjøre eller føle alt slik du burde.

 

Nå er eldste barnet mitt 10 år og jeg elsker henne over alt på jord, jeg har også giftet meg og fått en nydelig liten pjokk til. Så bare se fremover, snart vil du føle deg bedre. Blir lettere etterhvert som barnet blir eldre.

 

God klem til deg