Anonym bruker Skrevet 17. desember 2009 #1 Skrevet 17. desember 2009 Han er veldig deprimert. Snakket med barnas farmor i dag, og det går kanskje mot innleggelse. Spiser ikke, dusjer ikke, har ikke på varme, lys etc. Det går antagelig mot innleggelse. Hvordan snakker jeg med barna mine om dette? Hva kan jeg si? Jeg er livredd for at de skal miste pappan sin, det virker som han har gitt opp livet. Jeg sitter her med dårlig samvittighet for at jeg sitter her med ny samboer og er lykkelig, enda det ikke var jeg som gikk ut av forholdet den gangen. Han kommer ikke til å ha samvær på en stund. Det har alltid blitt overholdt før. Hva i alle dager skal jeg si til barna mine som elsker pappan sin? Jeg begynner å gråte når jeg snakker med samboeren min om det, hvordan skal jeg være sterk når jeg snakker med barna? Hvor mye skal jeg si? De har opplevd at bekjente har tatt selvmord før, og om jeg sier at pappan har den sykdommen de hadde kommer de til å tro at han kommer til å gjøre det. De har også gledet seg noe vanvittig til å feire nyttår hos pappan. Er så redd og trist på vegne av eksmannen min og barna mine og hele situasjonen.
Anonym bruker Skrevet 17. desember 2009 #2 Skrevet 17. desember 2009 Du får si at pappa er syk, og på sykehus for å bli frisk? Huff, ikke en lett situasjon dette her...
Gjest Skrevet 17. desember 2009 #3 Skrevet 17. desember 2009 Si bare at han er syk og at han skal være på sykehus en stund. Han blir nok bedre.Det er svært skjelden de er så langt nede over lengre tid. Ikke ha dårlig samvittighet, han vil få det bedre om en stund. Og du skal jo være lykkelig du og. Jeg har en bror som også sliter med psykisk sykdom og har vært omtrent på det nivået som du beskriver din ex. Han var ikke lenge inne før han ble bedre og har ikke hatt noen alvorlige nedturer på noen år nå. Det er fullt mulig å bli bedre og det er det man må tro, fram til noe annet er bevist.. Jeg ville ikke gått inn på detaljer om hva som er galt med pappaen deres, men gjør det klart at de skal treffe ham når ha blir bedre og at han ikke har valgt å ikke treffe dem. Ønsker ham god bedring og håper barna dinefår en fin jul og nyttårsfeiring likevel.
Anonym bruker Skrevet 17. desember 2009 #5 Skrevet 17. desember 2009 Du skal fortelle like mye til barna som du forteller til kjæresten din.
Anonym bruker Skrevet 17. desember 2009 #6 Skrevet 17. desember 2009 Dikt opp noe som barna garantert kommer til å tro på.. Utenlandsreise, jobbreise +++.... Bedre for barna at de ikke ser han på en stund, og husker det positive med han, enn at de møter han eller får fortalt sannheten, og går rundt å tror det verste... Barn tar ting lett til seg, så hvis du sier sannheten, så kommer de til å gå rundt hele tiden å vere redd for at han skal ta selvmord. Og på nyttårsaften, så får de være oppe så lenge de vil, gjøre det de vil osv, sånn at de skal tenke minst mulig på faren.. Er hvertfall det jeg ville ha gjort.. Håper virkelig det går bra med dere, ønsker dere lykke til!! Ha en god jul og ett godt nyttår
Anonym bruker Skrevet 17. desember 2009 #7 Skrevet 17. desember 2009 Lyve til barna sine, hvem i alle dager oppforderer til sånt? Jeg ville ha valgt den enkle, og den sanne løsningen. Pappa er syk, så han er på sykehuset for å bli bedre. Der blir han tatt vare på. Og når han blir frisk, kan vi dra å besøke han igjen. Lykke til
Anonym bruker Skrevet 17. desember 2009 #8 Skrevet 17. desember 2009 HI her. Jeg kommer absolutt ikke til å lyve til dem uansett. Det er ikke sikkert at han får plass for innleggelse heller før jul, men samvær blir det ikke. Det takler han ikke. Han skulle hente minsten i bhg i går og da sa han bare "jeg ser ikke ut som noen som kan hente et barn." Får så vondt av ham. Han er kjempesnill og super med barna når han er frisk. Han har alltid hatt litt stemningsproblemer, men aldri sånn som dette. Jeg må innrømme at jeg er livredd for utfallet. På toppen av det hele har fastlegen, som er den eneste autoriteten han har tillit til, permisjon. Hvorfor i all verden skal jeg si det samme til dem som til samboeren min?? At jeg er redd for at han kommer til å dø? At jeg er redd de har mistet pappan sin? At de allerede har mistet ham mentalt? For et svar. Ellers høres det mye klokt ut, men det er vanskelig å si så lite som mulig fordi han bor like i nærheten, så om han ikke blir lagt inn vil de jo vite at han er der.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå