sliten og lei.... når blir det lettere..?

[Anonym bruker]

jeg føler meg tappet for energi og gråter mye, og lurer på om noen andre har følt det slik og om noen har noen råd til hva jeg kan gjøre for at ting skal bli lettere? jeg vet jeg må akseptere den situasjonen jeg er i og at jeg må ta meg sammen, men vet ikke hvordan. Jeg hater å være alenemor, at vi ikke kan være en lykkelig familie, og at hverdagen skal vre så slitsom.

 

jeg kan begynne om å fortelle litt om meg selv og min situasjon. jeg er ei jente på 23 år, som har en sønn på seks mnd. bf gikk fra meg og rett inn i et nytt forhold under svangerskapet da han fikk panikk fordi han skulle bli far. vi hadde da vært sammen i 4 år, og jeg var ikke forberedt på å bli alene i det hele tatt... graviditeten var ikke planlagt, men vi var begge enige om å beholde barnet. svangerskapet var derfor veldig tungt, men mot slutten var jeg positiv og følte jeg hadde kommet meg bra. jeg tenkte at "dette kommer til å gå helt fint!"

 

min lille prins ble født og jeg har kost meg mye med han, men klarer ikke å glede meg ordentlig over han.. den lille gutten min har hatt kolikk, og han sover lite og våkner veldig ofte om natta. i tillegg er hver kveld en kamp for å få han til å sove.

jeg har verdens skjønneste unge, og jeg er så glad i han, men det går ikke en dag uten at jeg tenker at hvis jeg hadde ting ville bli, så ville jeg tatt abort.. Jeg føler meg som verdens verste mor.. i korte perioder har gutten har vært roligere og sovet mer, og da har alt føltes mye bedre. men så kommer en ny periode med mye gråt og uro.

 

jeg føler meg fanget og fastlåst, og er så sliten at jeg bare ønsker å ligge gjemt under dyna å bli der. likevel kommer jeg meg opp hver dag, og gjør alt jeg skal for at babyen skal ha det bra. men jeg har det ikke bra selv. Jeg drømmer om å kunne sove en hel natt, og mest av alt skulle jeg ønske jeg klarte å kose meg hjemme i permisjostiden, men istedenfor gleder jeg meg bare til han blir så stor at jeg kan sende han til faren og til han begynner i barnehage. Faren ønsker å ha han på overnatting, og lillegutt virker trygg på faren og blir glad når han ser han. likevel klarer jeg ikke å sende han til faren ennå, da han bare er vant til å være med meg og fordi faren bor 4 timer unna meg. faren er her en hel dag hver helg, og jeg får da gjort unna husarbeid og kanskje sovet litt. etter det føler jeg mg bedre, men det går ikke lang tid før alt er som før igjen.

 

jeg vet ikke helt hva jeg er ute etter her, måtte bare få ut litt frustrasjon og tanker som jeg ikke kan nevne høyt for andre. man skal jo elske barnet over alt på jord og aldri angre på at man fikk det.

takk til dere som orket å lese det, og jeg vil sette pris på tilbakemeldinger og råd...

[Anonym bruker]

Uff, en god klem til deg! Det blir lettere etterhvert, men det første året er nok det tøffeste. Du har nok enda både kjærlighetssorg og følelse av skuffethet knyttet til dette.

 

Det BLIR bedre, og plutselig en dag forstår du ikke lenger hvordan du tenkte disse tankene en gang .