Stemor er gravid, og balansen har endret seg

[Anonym bruker]

Hei

Trenger råd fra andre der ute. Jeg har to barn med min eks-mann. Han har flyttet sammen med en ny dame, og det har gått greit til nå.

 

For en tid tilbake merket jeg en stor endring hos barna når de kom hjem fra samvær med far. Fra å like være der og snakke om det, så ble de stille og innesluttet. De spør sjelden eller aldri etter ham mer

 

I etterkant får jeg greie på via via via at stemor er blitt gravid. Noe som forsåvidt er helt greit (bortsett fra at jeg lurer litt på hva far tenker på når han ikke engang har økonomi til å betale bidrag for de barna han har fra før). Dette er en sak mellom de to.

 

Men den radikale endringen det har vært i oppførsel overfor våre felles barn den kan jeg ikke tolerere. Nå dreier alt seg om samboeren som er gravid. Hun skal ikke ditt og kan ikke datt. Og da må barna vike i ett og alt. Det virker som om han ikke har egne meninger og kan gjøre noe alene med dem.

 

De er der minimalt i utgangspunktet, og savnet virkelig far i hverdagen. Derfor føles det så utrolig urettferdig at de nå blir skjøvet ennå lenger ut i kulden fra hans side.

 

Minste elsker babyer og har ønsket seg småsøsken (noe de ikke vil få fra meg). Men hun får ikke ta del i svangerskapet i det hele tatt. Og hører at når babyen kommer da får du ikke lov til det og ikke til det...

 

De er storesøsken på lik linje med andre tenker jeg, de bor der ikke hele tiden men dog.

 

Dette er en ting jeg ikke kan ta opp med far, han kommuniserer ikke med meg. Alt sendes dessverre gjennom barna fra hans side, og via e-post fra min. Men jeg er den som må trøste barna. Så hva sier og gjør jeg?

 

Skal legges til at her hos meg har barna stesøsken og vi behandler alle ungene likt den tid de er sammen. Her er åpent hjem for alle hele tiden, uansett om det står skrevet i en avtale eller ei.

[Mama,sunshine-kid og lillesøs]

Jeg kan svare deg litt fra "den andre siden"; jeg er selv stemor (eller bonusmor som jeg liker å kalle det) og mor til både felles og en fra et tidligere forhold. Så her er det virkelig, mine, dine og våre.

 

At to voksne mennesker velger å gå fra hverandre når de har barn, vil aller mest ramme nettopp barna. Og det må de voksne stå til ansvar for.

Du som mor må respektere at barnas far går videre i livet og får nye barn, økonomi til det eller ikke. Kan være at det hos han er som hos oss, at det er damen som står for pengene:-)

 

Han vil med graviditeten oppleve et press fra ny partner om å prioritere kjerne-familien, der din og hans barn dessverre ikke inngår; de er en del av stor-familien, da de for det meste bor hos deg og det er deres hjem. Og kanskje det må være sånn i en periode, at hans fulle fokus ligger hos sin gravide, irrasjonelle, kravstore partner? Rett og slett for å bevare husfreden. Og den er jo viktig også for deres barn, når de er der? Og at dette vil fortsette en tid etter babyen er født. Den lille har jo like mye krav på far, som de store?

Så skal det også sies at barn vrenger mye på sannheten/ virkeligheten, og tolker den innenfor sine egne rammer. Kanskje dere som voksne må svelge stoltheten og snakke sammen, og ikke bruke barna som talerør.

Og ja, selvsagt må du trøste barna. Dere har valgt at de skal bo hos deg, dvs. at du er den primære omsorgsperson! Hva skal far gjøre, legge bort sin nye familie og komme rennende hver gang de andre barna trenger trøst? Som sagt, det nye barnet trenger ham og hans trøst like mye...

Dette er sikkert ikke svar på noe av det du tenker på og undrer over, men mine refleksjoner fra "den andre siden".

[Singelmamma og banden]

Jeg synes det er trist dersom de ikke får være med på det å få småsøsken, for de er like mye søsken de som evt andre barn i den nye familien, selv om de ikke bor der fast. Dersom stemor er førstegangs kan det være litt av årsaken, man er alltid mest sårbar og usikker første gang, pluss at man da gjerne har en del meninger om hvordan ting bør/skal være. Når man får flere har man mer erfaringer, og ser kanskje mer realistisk på det? Men uansett hva som er årsak og hvordan familieforholdene er skal det ikke gå utover barna. Dersom stemor er veldig hormonell eks og irrasjonell, så må noen forklare dette for barna. Men det kan ikke være biomor dersom biomor ikke kjenner årsaken. Da blir det bare synsing, slik som fra min side nå. Det hjelper ikke alltid.

 

Vi har avtale hos oss at dersom det skjer endringer hos den ene parten så skal beskjeden gå dtil den andre av foreldrene samtidig med at barnet får vite om det. Da er man forberedt dersom barnet snakker om det, og kan plukke opp trådene. Eldste min (9 år) fikk en søster hos faren i høst. Stemor var veldig sliten under svangerskapet og kunne ikke lengre være med på aktiviteter når jenta hadde samvær. Men da babyen kom fikk ho være med på det daglige stellet når ho var der. I tillegg har ho to søstre hos meg, og vi venter enda en til påske. Det er sårt for jenta at den ene søsteren ser ho kun i skoleferier. Babyen glemmer henne fra gang til gang. Da er det ikke enkelt å skulle være storesøster. Hos oss er det helt annerledes, de vokser opp sammen og er søstre på heltid.

 

Jeg var redd for at det muligens skulle bli sjalusi når eldste omsider fikk søsken hos faren også. Da må særkullsbarn forholde seg til et søsken som får se faren deres mye mer enn man selv får, og dersom barnet/barna ønsker å se faren mer kan dette etter hvert kunne bli en kilde til konflikt. Dette må far og stemor forebygge, det er noe som i liten grad kan ordnes med at hovedomsorgspersonen snakker om. Man løser jo problemer på ulik måte. Å skulle prioritere bare kjernefamilien blir feil. Men hva gjør man når den andre parten ikke vil kommunisere? Man kommuniserer i alle fall ikke via barna om slikt. Min datter glemmer ting ofte, så viktige beskjeder må gå direkte. Men det bør alle beskjeder gjøre.

 

Mulig vil han snakke med deg via et familievernkontor? Eller som du sier, du sender mail. Håper han leser dem da. Jeg er ikke enig i at han skal sette barna tilside fordi den nye samboeren er gravid, uansett hvor vanskelig den gravide synes det måtte være. De er der ikke så ofte skriver du, og da burde det i grunn ikke være noe problem.

 

Du fikk vel ikke akkurat noe svar du ønsker fra meg heller. Men vanskelig å komme med konkrete råd når ikke du heller kjenner situasjonen.

[Anonym bruker]

Sikker på at de ikke bare er sjalue da? Føler seg litt truet og er sinte på far? Han trenger jo ikke ha gjort noe galt. En bør også ofte ta historier barna forteller litt med en klype salt. De forteller ut fra følelser de har, ikke nødvendigvis fordi noen har gitt dem den følelsen med handlinger eller ord. Det er lett å reagere negativt fordi om det ikke er noe å reagere på om man føler seg litt sårbar.

Ikke legg deg oppi far sin økonomi. Det er godt mulig at det er stemor som har økonomi. Du skal ikke belage deg på hans inntekt.

 

Selv fikk jeg et barn uten inntek, og siden fikk jeg enda et barn uten inntekt. Begge barna måtte dele på det jeg hadde. Jeg kunne ikke fø eldstemann først, og yngste kun få mat og klær etter første fikk sitt.

[Anonym bruker]

Kanskje barna føler seg usikre på sin posisjon.. Det er jo viktig at både du og faren snakker med barne om det.

 

Klart burde dere fått informasjon fra far om grividiteten.. Da hadde kanskje du også taklet det bedre.

 

Graviditet er en stor påkjenning (jeg har hatt 2 risikosvangerskap), og som stemor som biomor vil man ikke klare å yte 100 % i disse perioder..

 

Ingen forventer fra biomor at hun skal klare alt 110 % når hun er gravid med ny baby, men stemor skal liksom gi 120 % hele tiden..

 

Stebarn er en stor påkjenning, og som stemor blir det å være stemor enda vanskeligere. Vertfall ble det det for meg.. Fikk dårlig samvittighet overfor stebarna fordi jeg ikke elsket de slik som jeg gjør med mine egne barn..

 

Man blir også mer usikker på sin rolle som stemor, når man brått har egne barn i mangen.. Man blir og mer klar på hvilke regler og normer man ønsker i sitt hjem.. Disse er jo ikke nødendigvis sammenfallende med den oppdragelsen barne har fra sin mor..

 

Foreslår at du snakker med barna, og forsøker å finne ut helt presis hva det dreier seg om .-)

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som at mor håndterer graviditeten helt greit. Det som mangler her er jo rett og slett kommunikasjon!! Og kanskje stemor er litt på tuppa dersom det er første barnet.

Det er jo også en kjensgjerning at en del stemødre som synes det er vanskelig med sin manns bagasje når de blir gravide. Far har opplevd dette før osv. Sikkert normale følelser, men vonde for alle involverte.

 

Jeg skulle jo ønsket at dere kunne snakket sammen, sånn at du kunne fortalt far at ungene ikke synes dette er lett, at de savner han og at de gjerne vil ha en god følelse av å bli storesøsken. Og at du støtter dette...

 

Det er de voksne som velger å lage flere barn, og da må de faktisk sette de andre barna først av og til.

 

Jeg har selv fått barn med en mann som hadde barn fra før. Det har v'rt vonde tanker og mange følelser i sving, men oppi alle hormoner og kaos, så har vi evnet å sette ungene først. Ikke lett, men det har vært vellykket. Men det skal sies at vi har et godt forhold til mor fra før, og det hjelper jo så klart.