Dere som valgte å gå..

[Anonym bruker]

Hvordan klarte dere å ta steget?

 

Forholdet her har hanglet i 2 år nå, skikkelig hanglet.. Vi har gått til familieterapi i ett år, noe som ikke hjelper noe særlig. Har sluttet å krangle, gått mer over i likegyldighet..

Jeg orker ikke at vi kysser, at han tar på meg, at han "bryr seg" om noe som har med meg å gjøre. Vet det har gått for langt allerede og de som er nære meg har flere ganger sagt at de ser jeg ikke har det noe bra sånn det er nå. Og det synes ikke han heller, men han synes vi bør prøve mer. (Har bare vært sammen i 3,5 år, ikke vært bra de 2 siste).

 

Saken er den at han er en utrolig god far og en kjempesnill kjæreste (om bare følelsene mine hadde vært der) og jeg føler sånn sett at jeg heller burde sette pris på han. Men klarer ikke det når følelsene har vært borte i to år. Og jeg har faktisk prøvd det jeg kan for å få de tilbake.

 

Er også kjempebekymret for hvordan lille toåringen kommer til å ta det. Og hvordan jeg kommer til å reagere på å ikke se lille hver dag. Og om jeg kommer til å angre.. Og om jeg kommer til å klare det økonomisk..

 

Håper ikke noen blir støtt av at jeg skriver det i dette forumet i og med at jeg (foreløpig) ikke er alenemor, men tenkte kanskje det var noen her med erfaring?

[Anonym bruker]

jeg klarte å ta steget for jeg måtte tenke på meg selv og sønnen vår, det var ikke lett å ta steget, det var tøfft i starten og lurte ofte på om jeg hadde gjort det rette men etter hvert så ble det bedre og jeg så jeg hadde gjort det rette. viss du ikke har det godt i forholdet så må du ikke bli du ødelegger livskvaliteten, tror toåringen din kommer til å få det bedre med ei mor som har det bra. økonomisk klarer du deg godt, får forskjellige støtter. ta kontakt med nav dei hjelper deg med det økonomiske. lykke til uansett hva du bestemmer deg for:)

[Anonym bruker]

HI her

Tusen takk for svar!

Det er sånn jeg har tenkt det kommer til å bli også, tøft i starten men at det går seg til. Selvom det sikkert ikke er helt enkelt alltid ellers heller.

Det med livskvalitet har du også veldig rett i. Får ta meg selv i nakken snart og få gjort noe med det, blir helt ødelagt av runde på runde med dette..

Har du god kontakt med barnefaren eller hvordan har det gått?

[freebird]

Jeg skjønner godt at du har det tøft, jeg har vært der selv. På et eller annet tidspunkt må du ta et valg, enten å gå eller å satse helhjertet og bygge opp kjærlighet til mannen din igjen. Om du ikke kan gjøre det siste virker det jo ikke som om du har så mange andre valg enn å gå?!

 

Jeg tok til sist et oppgjør med meg selv, jeg visste at jeg ikke elsket mannen min og at jeg ikke ville klare å komme tilbake dit, eneste som holdt meg igjen var min datter og stebarna. Men jeg kom fram til at jeg ikke var den moren/stemoren som jeg ville være når jeg bodde med eksmannen, jeg ble sur og grinete osv. Og et slikt hjem vil jeg ikke at barna skal vokse opp i, de skal lære at i en familie er man gode mot hverandre, ikke kranglete eller være likegyldige.

 

Nå har forøvrig eksen og jeg en veldig god tone, har middager sammen med barna osv. Jeg stoooorkoser meg alene og er en veldig god mamma!

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Jeg har bestemt meg såå mange ganger i løpet av de siste par årene, men har alltid backet ut i siste liten og funnet ut at vi skal "prøve litt til". Men når man gjør dette på noen og tredve gangen føler jeg ikke det er mye håp igjen til å klare å finne tilbake til kjærligheten, nei.

 

Det du skriver stemmer så utrolig.. Jeg er ellers en blid og fornøyd jente med mye humor, men her hjemme er jeg bare mutt, "sur" og lei meg og det fortjener han ikke. Ikke jeg og datteren heller for den saks skyld. Er riktignok ikke sånn overfor henne, men er vel ikke lenge til hun begynner å merke det. Og for hennes del er det vel bedre jo tidligere det skjer..

 

Så godt å høre at det kan ordne seg til det bedre

[Anonym bruker]

vi hadde god kontakt i starten, men så ble det ein del konflikter å nå snakker vi ikke sammen lenger desverre.

[Anonym bruker]

er i samme sit. som deg.

har null følelser og er bare irritert og sur/sint på han, ingen respekt og syns han igrunn for det meste er dust.

jeg syns det som er fælt, er at jeg skal 'nekte' pappaen å være fulltidspappa.be han flytte fra oss.

men på en annen side er han nesten ikke det nå. så hun (og kommende bror) hadde vel egentlig fått mer tid sammen med han om vi var fra hverandre.for da måtte han tilbringt tid sammen med henne.

og hva kommer familien til å si?? huff...

men jeg blir liksom litt glad når jeg 'planlegger' min alenemortilværelse.

kan godt hende det er jeg som er problemet, soom ikke klarer bo sammen med andre og har for høye krav, men mye har skjedd og han har driti seg mye ut så...for meg er det nok.

 

men hvordan legge det fram??

 

får se om det blir noe hjelp å få etter at lillebror er født. mulig jeg bare eksploderer da om han kjører samme gamle leve sitt eget liv-stil

 

 

[moota m storebror&lillebror]

Jeg ventet. Vet ikke helt hva jeg ventet på. Og etter en vinter og tidlig vår med mye stress for meg så var det bare nok når det roet seg.

 

Jeg bare visste en dag, at idag er det nok. Nå vil jeg ikke mer!

Og da hadde jeg fått styrke til å gjøre det jeg visste jeg en dag kom til å gjøre.

Jeg fortalte han at jeg ikke ville mer, at jeg nå kom til å gå, og håpet at vi kunne samarbeide best mulig for at barna skulle ha det godt.

 

Jeg har det kjempegodt idag, og trives alene med mine 2 søte små barn. Trives alene, og er glad for at jeg gikk. Jeg har det bedre med meg selv, har det bedre med barna og tror at jeg kan være et bedre forbilde og gi dem en mer positiv fremtid nå.

 

Forskjellen for meg er mest at jeg vet jeg er alene nå, bf er ukespendler og kunne aldri hjelpe meg eller stille opp for han måtte jo "bare" på jobben.

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

 

Er det som gjør at jeg synes det er vanskelig å gå. Har nemlig ingenting å utsette på barnefar. Han er flink til å hjelpe til hjemme, flink med jenta vår, stiller opp og er der hele tiden. Det er kun mine følelser det går på, altså forholdet vårt. Og derfor synes jeg det er så egoistisk å gå. Samtidig som jeg ikke tror jeg klarer det her resten av livet, blir ødelagt av det.

 

Og akkurat samme greia som deg: Hva kommer familien til å si.. Har et veldig godt forhold til hans familie og han til min. Og jeg vet at iallfall min familie er av den oppfatning at man skal være sammen med mannen sin uansett. Så det blir vel ramaskrik om jeg plutselig skal bli alenemamma. Skulle virkelig ønske at jeg klarte å sette mine egne behov til side her og ikke tenke som jeg gjør. Men jeg fikser ikke at han tar på meg, kysser meg, bryr seg med "mine ting". Og det er vel ikke så mye å bygge et forhold på. Har prøvd å ta det opp flere ganger, prøvd å vri det til at han ikke kan synes det er så bra heller. Men jeg blir den store, stygge ulven uansett hvordan jeg vrir på det. Det er "opp til meg". Så jeg har lagt det fram, jeg bare kommer ingen vei.

[Anonym bruker]

bedre å komme seg ut når du har en toåring enn å vente enda lenger jo større barnet er jo vanskeligere er det å godta et brudd. Dessuten må du tenke på barnets beste. Hvis foreldrene ikke har det bra sammen så har ikke barnet ditt det bra heller og da er dere begge to uansvarlige. Du kommer til å ha dårlig samvittighet for det senere.

 

Jeg innser nå at jeg ventet for lenge men jeg var ikke sterk nok til å ta steget før jeg faktisk gjorde det..

 

Jeg tok steget etter at barnefar gjennom et års tid hadde "klikket" og fra raseri gikk over til fysiske angrep.. og etter de voldsomme kranglene bestilte han time for megling hver gang som en ekstra trussel.

 

Siste gang han gjorde dette så tok jeg "steget" og han ble enda mer rasende.... men nå er jeg glad det er overstått.

 

og i vårt tilfelle handlet det om et forhold til en mann som var i dyp depresjon som han blånektet for.. og det var ting som hadde skjedd før jeg kom inn i bildet og ble gravid. Han kom seg ikke ut av depresjonen og det ble bare værre av å få familie..

[Anonym bruker]

Jeg var i samme situasjon som deg, men jeg valgte å gå før jenta ble født. Jeg fandt ut av det (etter mange mange runder) at jeg bare ble nødt til å gå. Det var veldig tungt og tøft i begynnelsen, men jeg var soleklar på min beslutning. Når det til slutt går ut over helsen din, da er det på tid av å gå. Det der med at "jeg skal bare vente litt til, bare litt til" det funker ikke i normalen. Hvis du har prøvd og prøvd, og sagt mange ganger til selv, at du har prøvd, men ikke fått det til. Da skal jeg fortelle deg det, at da kommer det ikke at fungere heller. Det var så mange ganger at jeg prøvde og prøvde. Men, da jeg ble gravid, var det mange mange ting som skjedde, og til slutt så blir begeret helt fullt. Det viktigste er at du er klar over at du har prøvd, og har gjort ditt til for at få det bedre, men ikke klart det. Da er det på tide at ta ut steget for fullt. Ikke bli kun fordi dere har barn sammen, og at du går med neste mann. Barna har det så mye mye bedre med lykkeligere foreldre. Det der at holde ut for barna i det lengste. VÆR så snill ikke gjør det mot dine barn. Barna har det så mye bedre, da foreldrene er lykkelig, om det er hver for seg. Vær sterk og gjør det som er det beste for deg og dine barn. Alt det andre ble ordnet opp siden.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

HI her. Takk for svar:)

 

Jeg er bare så redd så redd.. Redd for at vi ikke klarer å samarbeide, redd for at jeg kommer til å angre (for vi har det veldig fint så lenge det ikke innebærer kjærestefølelser, kyssing, sex..)

Redd for at jeg kommer til å bli ensom, særlig siden han vil ha jenta halvparten av tiden. Noe som selvfølgelig er kjempebra, men hun kommer jo til å vokse opp med bytting av hjem annenhver uke. Noe jeg vet veldig mange gjør, men som jeg synes høres så slitsomt ut for barna. Og redd for at vi ikke blir enige om bosted, skole etc.. Og at jeg skal gå forbi barnehagen, se henne i vinduet og vite at jeg ikke får se henne på en uke..

Hvordan takler dere dette??

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg er ikke kommet til det enda, mi jenta er kun 5 måneder enda, men bf har jeg ikke sett noe til. Bf og jeg bor ganske langt i fra hverandre, så det blir litt vanskelig å samarbeide om alle disse tingene. Jeg har slett ikke tenkt å flytte tilbake der han bor. Og, han har ikke tenkt eller noen planer om å fraflytte der i fra heller. Han har jobben sin og sine andre barn.

Hvis ikke du er redd, så er det noe galt. Man skal liksom være det litt. Hvorfor være sammen hvis man ikke har følelser for hverandre, er ikke det litt falskt både overfor deg selv og ikke minst for barnet. Er det rettferdig?? Først av alt vær litt egoistisk og tenk på deg selv. Resten ordner seg etterhvert. Det handler om å ikke tenke så mye heller. Dess mer du tenker dess mer blir du forvirret, og blir igjen fordi det er det beste. Men, blir det da beste??..

Har du familie og venner, så støtter de deg i valget ditt. Til sammens greier du det meste med god støtte:).God støtte er alfa og omega:)

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som "sitter på andre siden av bordet", ble forlatt fordi sambo ikke lenger elsket meg, kun glad i meg som en venn.

 

Du sier du er redd for at samarbeidet ikke kommer til å fungere. det avhenger vel egentlig av hvordan mannen din takler bruddet. Jeg er lei meg, såret og bitter, jeg greier å legge mine behov til side (mine behov/ønsker om å hevne meg og være "bitchy") og ha barna i fokus. Føler at jeg er den som må ofre mest her også, men greier allikevel å skjerpe meg for at barna skal ha det bra. Ser dessverre at mange ikke greier dette med å sette barna først, slik at foreldre bruker barna i en kamp mellom dem, eller bruker barna til å hevne seg på den andre. har sett mye av dette de årene jeg jobbet med barn, dessverre.

 

Vi har forresten avtalt at jeg skal treffe barna mine på lørdagen de helgene de er hos pappaen, eventuelt at vi alle kan gjøre noe sammen, spesielt nå i begynnelsen. Synes det er lenge å ikke se barna fra torsdag morgen før skole og bhg til søndag kveld. Men så kan han også besøke barna hvis han synes det blir lenge fra søndag til torsdag/ fredag til torsdag, selvfølgelig.

 

Jeg skulle ønske min (ex)sambo ville gått til parterapi for å redde forholdet, for å redde familien vår, og jeg synes at man bør jobbe hardt for å redde en familie før man gir opp ved å splitte familien. Spesielt når det ikke er snakk om at den ene oppfører seg dårlig overfor den andre.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her.

Uff, høres veldig trist ut når du ikke vil det selv, skjønner det veldig godt, har selv hatt voldsom kjærlighetssorg uten at det var barn i bildet. Og med barn i bildet MÅ man jo forholde seg til hverandre og takle følelsene. Men det er ikke så lett å være den som gjerne vil ha følelser men som likevel har mistet dem heller.

 

Vi har gått til parterapi siste halvannet året, så jeg har virkelig prøvd. Noen ganger øyner jeg et håp om at jeg "klarer å holde ut". Men det er ikke så lett når jeg ikke takler at han kysser meg, ikke takler sex, ikke takler at han stryker på meg. Klarer vennskapsbiten veldig bra og som familie har vi det også fint. Har sluttet å krangle, kommuniserer bra, er som regel enige etc.. Men det at det ikke er noe kjærestefølelser fra min side ødelegger både han og meg. Han føler seg hjelpesløs, ikke god nok.. Jeg vil så gjerne, men hele meg stritter i mot og jeg merker jeg blir psykisk dårlig av å ha det sånn.

 

Han kommer også til å være lei seg, såret og bitter. Men jeg håper likevel vi klarer å samarbeide.

 

Hørtes ut som dere har fått til en god ordning med barna, se dem osv.

Håper virkelig det ordner seg for deg

[Anonym bruker]

Takk, det håper (og tror) jeg også.

 

Siden dere har prøvd så lenge å få forholdet til å fungere igjen, skjønner jeg godt at du vil gjøre noe med situasjonen. Det er jo heller ikke bra for å barna hvis du er ulykkelig. Og mannen din har hatt god tid til "å venne seg til tanken", så ikke sikkert han vil reagere så sterkt. Jeg fikk det servert uten forvarsel, at følelsene hans for meg var borte, så brukte mye tid på å prøve å forstå hva som har skjedd, hvorfor, osv. Men som sagt, jeg greide/greier å få ut sinnet og sårheten ved å snakke med gode venner og sette barna først. det tror jeg du og mannen din også vil klare. dere har jobbet hardt for å få ting til å fungere, men noen ganger må man bare kaste inn hånkle.

 

Er som du sier, tøft å måtte se exen så mye midt oppi kjærlighetssorgen, men tror nok også det blir bedre etterhvert. Kjenner allerede nå etter bare tre måneder at jeg ikke savner ham like mye, har mer sorg over at familien er splittet. Ser for meg at vi etterhvert kan spise ute sammen, gå på lekeplassen, etc, men vet ikke hvordan jeg vil reagere og hvordan alt vil bli den dagen han treffer ei ny dame ...

 

Hmm, blir mye om min situasjon dette her, men det jeg vil si med alt dette er jo at dere også kan få til en god samværsordning og at dere kan være fleksible og romslige overfor hverandre. Her var vi enige om at barna skulle bo fast hos meg selv om far gjerne vil se dem mye mer, spesielt fordi den yngste er så liten og fordi far bor i en liten leilighet. men som jeg nevnte tidligere kan han besøke oss her og se dem stort sett når han ønsker. Han må selvfølgelig ringe først, jeg må jo også sette noen grenser for meg.

 

Lykke til-klem - dette skal gå bra!

[Anonym bruker]

Håper ikke han vil reagere så sterkt. Han har foreløpig tatt det greit, men vet ikke hvordan det kommer til å være når vi virkelig gjør det.

 

Jeg har vært ærlig på at det kun er meg det går på, synes virkelig vi har det fint som familie og når vi er som venner, men jeg er likevel ulykkelig fordi følelsene ikke er der og jeg liker ikke den jeg har blitt. Håper å finne tilbake til meg selv når jeg nå endelig får gjennomført det.

 

Så godt å høre at du har kommet deg litt videre. Det med ny kjæreste kommer vel ikke til å bli særlig enkelt for noen av partene, verken den som gikk eller den som ble forlatt. Det er jo et nytt menneske som være like mye sammen med barna dine som deg om man har delt omsorg. Det gruer jeg også meg til. Har dere forresten delt omsorg? (Du har ikke skrevet noe om det tidligere eller? Unnskyld om du har, jeg har virkelig ikke tankene i orden om dagen..)

Åååå, er så utrolig mye å sette seg inn i av regler osv..

 

Min sorg går også på det å måtte være den som er ansvarlig for at familien blir splittet og det er ikke et lett valg. Men jeg føler ikke jeg er den gode moren jeg vet jeg kan være når ting er som de er nå.

 

Lykke til-klem tilbake til deg

 

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Litt rart å lese det du skriver om hvordan du har det, tror min mann hadde det litt på samme måten. Han har det nok heller ikke så bra nå fordi han vet at det er han som "er skyld i" bruddet. Men som rådgiveren på familievernkontoret sa: det er alltid to om et forhold, ingen har skyld alene. Tung for meg å svelge, men så sant så sant. Jeg vet jo at det er ting jeg gjorde eller ikke gjorde som har gjort det tøft for ham, og ting han gjorde eller ikke gjorde som førte til mine reaksjoner - en runddans. Han mente også at han ble en dårlig far av å ha det vondt i forholdet.

 

Vi har delt foreldreansvar, men det er jeg som har den daglige omsorgen. Vi var enige om dette selv om han syntes det var tungt. Men som jeg skrev over (hvis jg ikke husker feil) er vi fleksible slik at jeg for eksempel så barna i går slik at det ikke går så mange dager mellom hver gang. Han kommer også innom etter jobb nå og da for å treffe barna. Det er jeg som har hatt hovedansvaret/tatt av meg det som har med barna å gjøre også før bruddet. Han har barna fra torsdag til søndag annenhver helg og torsdag til fredag de andre ukene.

 

Jeg har endelig fått levert inn alle mulige skjemaer nå. har søkt om en ekstra barnetrygd, støtte til barnetilsyn og hun på NAV mente jeg også hadde rett på noe OS selv om jeg har ok inntekt. Synes jeg fikk god informasjon på NAV-kontoret, og ellers får man jo vite det meste her inne på forumet.