Barna er redd faren sin

[Anonym bruker]

Har to barn med en ganske utstabil mann. Vi var sammen i 6 år før jeg gikk fra ham pga av sinne, psykisk og fysisk vold. Barna bor hos meg, men har samvær med faren. Jeg har en ny mann og nye barn. Datteren min har et bra forhold til stefar, sønnen min litt mer problemematisk. Tror mye av grunnen er at faren har snakket mye stygt om ham, og i en lang periode nektet barna å snakke til mannen min (noe som selvfølgelig var umulig, men sønnen min prøvde så godt han kunne å la det være). Min nye mann er klok og omsorgsfull, så vi løser problemene om det på en god måte.

 

Problemet er at faren er så mye sint på en så ubehagelig måte at barna er redd ham. de prøver å gjøre ham fornøyd på alle måter, hvis ikke kan han bli rasende, for den minste ting. De sier de ikke liker å være hos ham, men er redd for å si det til faren, så de har fortsattt samvær. han har ikke vært direkte voldelig mot dem, men samtidig gjort fysiske ting som ligger i grenseland. jeg vet hvor skremmende han kan være når han er sint, og får vondt av barna mine. Noen som vet hva jeg kan gjøre? har vært mange turer på familiekontoret, og fått noe hjelp, men ikke nok. Føler de ikke kan gjøre noe konkret med situasjonen. Må jeg vente på at barna selv tør si de ikke vil dit? Så får jeg heller støtte dem til de tar det valget?

 

Noen som har lignende erfaringer?

[Anonym bruker]

Ta kontakt med barneværnet for en samtale. De kan gi deg mere råd på hva du bør og kan gjøre. De lager ingen sak på det, for det må de ha en bekjymringsmld.

Jeg hadde samtale med barneværnet og familievernkontoret sammen, og det hjalp meg veldig. Jeg fikk gode råd, og fikk vite hva jeg hadde krav på osv.

 

Barnefaren her er psykisk syk, og han har ikke samvær med barna såfremt det ikke er andre med han. Han har de alene noen timer når han er frisk nok. Han er såpass frisk at han klarer å si ifra selv, noe han ikke var i starten. Hadde han ikke gått med på dette frivillig, hadde jeg sendt inn bekjymringsmld il barneværnet eller gått til rettsak om det.

For saken er at når du ikke gjør noe, nekter samvær osv så syns du det er helt greit at han har de og at det er bra for ungene. det tar seg slettes ikke bra ut i en evt rettsak eller om ungene har tatt skade av han. Så det kan slå tilbake på det i negativ forstand.

 

Jeg fikk eldste jenta til utredning på BUP, da hun kom og sa at pappa ville ta livet sitt. Det var sykdommen til faren kom til syne, og det med barnevernet ble koblet inn. Vi har ikke trengt BUP i ettertid, vi fikk kartlagt ting og jeg har fått råd om hvordan jeg skal håntere dette. Det var igrunn det beste, de samtalene jeg hadde med de som jobbet der og hadde god kunnskap om dette. Hvordan jeg skal håntere dette i forhold til ungene. Hvordan barnefar eller jeg har det er igrunn ganske uinteressant, det er ungene mine jeg bryr meg om at skal ha det bra. De skal ikke ha en vanskelig barndom pga en far som syk, da får han klare seg selv og ta del i livet når han er frisk nok til det og ungene vil det.

 

Snakk med helsesøster og lege. Få det inn i jurnaler til så mange som mulig, for skulle det skje noe så er de dokumentert at du har henvent deg om dette. at det vises at du tar tak i dette.

 

Det er IKKE barna som skal ta tak i denne situasjonen, det er det FORELDRENE som skal gjøre. De kan ta valget når de er 12år, men før det så er det foreldrene som skal gjøre dette. Ser du at ungene ikke har det bra, er det DU som skal gjøre noe med dette, selv om den andre foreldren ikke liker dette, eller blir ubehagelig mot deg.

 

Det er ikke en hyggelig ting å gjøre, men det må gjøres fortest mulig for at ungene ikke skal bli preget mye av dette. Så jeg vil råde deg om å snakke med barneværnet, der du får gode råd om din situasjon. Så snakker du med barnefar, er du heldig tar han tak i problemet og løser dette sammen med deg og ungene. Men ser han ikke problemet, må man starte prosessen, og nevner man at man har snakket med barneværet, lege, helsesøster osv så blir de litt mer medgjørlige. Det gjorde hvertfall min ex-mann, når jeg sa jeg hadde vært i møte med alle disse, la han seg langflat og har gjort som jeg har sagt. jeg har fått skrevet dette ned i samværsavtalen vår. Om jeg mener han er for syk til å ha de (jeg ser på han når han er dårlig, så nekter jeg å la han ha de, selv om vi har avtalt at han sal ha de)

 

Jeg er veldg glad for at jeg gjorde dette, og jeg ser at det er det eneste rette for alle parter. Om dette er måten for dere, aner ikke jeg. Men det å få det inn i jurnaler til mange, snakke og få råd er første skritt på veien deres. Mye bedre å ta slikt tidlig, går det for lenge så kan ungene ta skade av dette og da blir det mye vanskeligere å hjelpe de.