Kom over et dameblad fra 40-tallet, og ...

[Anonym bruker]

en "Klara Klok", spalte.

En unge mann skriver: "Jeg har til min store sorg oppdaget at min forlovede røker pipe. Hva bør jeg gjøre?".

Den visdomsfulle svarer: "De bør straks bryte forlovelsen! En forlovet kvinne som røker pipe, vil nok fortsette å skuffe Dem".

 

Fikk dib-vibrasjoner med en gang. Moralen er jo til tider så bakstrebersk her at jeg ofte har vanskelig for å tro at det har noe med dagens virkelighet å gjøre.

[Anonym bruker]

Greit her er mange som svarer her inne, men en ting har jeg merket meg; krav om likestilling, og null forståelse fra mange om en velger å være hjemme utover barnets første leveår. Eller så er det den strake motsetningen; en er uansvarlig om en sender barnet i barnehage som 1-åring. Helst vente til det hvertfall er 3 år.

 

Og samtidig skal en ikke bevege seg en meter fra barnet det første leveåret. Hvertfall ikke tenke på barnevakt før barnet er i skolealder, og nesten klarer seg selv....... Og BEGGE foreldrene må være tilstede hele tiden, for ellers blir det urettferdig for en av foreldrene.

 

Ja, jeg tenker det kan bli et sjokk for barnet når det blir 1 år (eller da 3 år) og begynner i barnehagen, og først da må være borte fra foreldre som er limt sammen ved hoften........ Men her fortsetter den ekstreme greia med at barnevakt for foreldrenes fornøyelse og sosiale liv er strengt forbudt. Det er et KRAV at det er kjedelige og nødvendige greier en skal gjøre, slik at et rettferdiggjør barnepasset.

 

Hvorfor ikke ha litt av hvert? Slappe av og NYTE livet litt, i stedet for å tro at en gjør en bedre jobb om en følger et visst sett regler, som en egentlig bare har laget seg selv. En TROR andre mener en er perfekt om en følger de reglene en selv har laget. Jeg tror neppe de fleste tenker kun utfra seg selv og barna, men også tenker hva andre tenker når de er så ekstreme.